Først vil jeg si at det er prisverdig at mange sentrale personer i mediabransjen har satt fokus på målinger på Internett. Likevel, etter å ha fulgt debatten om nettmålinger, er det umulig å forholde seg helt taus. Jeg føler at det er på tide med noen oppklaringer.
Jeg tror at begrepene blandes, at ting gjøres for vanskelig og at det legges for stor vekt på områder som for annonsøren ikke er av avgjørende betydning.
USA har alltid vært landet som har ledet utviklingen på nettet. Kommersielt har de kommet langt, men ikke lenger enn at bare to prosent av det totale reklamemarkedet allokeres Internett. I Norge regner vi med å nå én prosent i år, altså halvparten. Likevel, grunnet de enorme pengebeløpene som brukes på Internett "over there" er det naturlig at de har gått opp løypa for fornuftige rapporteringsformer og målinger. I USA når omsetningen i 1998 to milliarder dollar av et totalmarked på 112 milliarder dollar, her hjemme blir det kanskje 75 millioner kroner av et totalmarked på rundt det hundredoble.
For annonsøren, som tross alt er den som skal forvisses om at tallene kan stoles på, så er det to ting, bortsett fra målretting, som teller. Dette kan oppsummeres med to ord, bruttodekning (totalt antall visninger av annonsen ganger frekvens) og nettodekning (totalt antall seere som har sett annonsen en eller flere ganger). Det er dette som er interessant og det er dette annonsøren er vant til å forholde seg til hos de "gamle" mediene. Dessverre kan de fleste Internett-aktører bare levere tall på bruttodekning og da disse tallene ikke alltid har vært realistiske har behovet for eksterne målemetoder oppstått.
Mitt forslag til løsning på problemene tatt opp i denne debatten, er å gjøre som de aller fleste mediene i Sverige, England og USA har gjort. Hvert medium på nettet bør bruke en seriøs leverandør av rapporter og statistikk. En rapport skal inneholde følgende: tall på totale visninger av annonsen (dette klarer de fleste), tall på totale klikk på annonsen (også dette klarer mange), tall på unike seere av annonsen (dette klarer bare et fåtall), tall på klikk fra disse unike seerne (dette klarer bare et fåtall) og en garanti fra et anerkjent revisjonsselskap på at disse tallene stemmer (dette leverer bare en aktør i Norge). Merk at fokusen her er på brutto og netto målinger av annonsenes eksponeringer.
Tall på visits og oppslag på det redaksjonelle innholdet er irrelevant.
Har man reviderte tall på nettodekning, bruttodekning og netto og brutto klikk på annonsen så er det ikke mer en annonsør kan ønske seg på det området. Da er det uinteressant at institutter sier at det en dag er 40.000 lesere av Dagbladet på nett og neste dag 80.000. Man får reviderte, garantert korrekte, tall å forholde seg til. I tillegg får man vite mye mer om hvem som så annonsen, men det er en annen historie.
En felles måling av noen norske nettsteder løser heller ikke problemene en annonsør står overfor når penger skal brukes på nett. Hva med dobbeldekning? Hva med alle nordmennene som ikke leser norske medier på nettet? Hva med de 500 og noen tusen som hver måned sier de bruker AltaVista, som ifølge tidligere Gallup-tall faktisk er Norges mest brukte nettsted?
Jeg støtter Arne Krumsvik i at denne idéen står i fare for å gjøre Norge til et "annerledesland" på nettet, men mest av alt fordi man velger å lage sin egen standard for målinger som kun inkluderer et fåtall norske nettsteder og som ikke besvarer spørsmålene om forholdene mellom brutto- og nettodekning.
Etter min mening er løsningen tilgjengelig på markedet allerede. Hvorfor ikke bare benytte seg av den?
Lykke til!
