Illustrasjonsfoto. (Bilde: Colourbox)

– Innovasjonsutfordringen for Norge er større enn «Drømmeløftet» fra Innovasjon Norge

Anita Krohn Traaseth har et interessant tilsvar til min kommentar om Innovasjon Norges strategi. Det begynner med en misforståelse.

Jeg har ikke sagt at Drømmeløftet var et feilgrep. Jeg har sagt – som flere andre – at det ikke representerer noe nytt, og ikke i vesentlig grad bidrar til å forstå de utfordringer Norge står overfor. Innvendingen mot Drømmeløftet er heller at det er blitt en del av Innovasjon Norges markedsføringsstrategi, enn et uttrykk for hva Innovasjon Norge kan bidra med for omstillingen av norsk økonomi.

Traaseth skriver at «Drømmeløftet er en prosess som ledet frem til anbefalinger som gjelder hele innovasjonspolitikken, ikke bare hva Innovasjon Norge gjør alene». Det er to grunner til at Drømmeløftet ikke kan være svaret på våre utfordringer og en samlet strategi for hele innovasjonspolitikken her i landet.

Hva er de fremtidige utfordringene?

Traaseth sier: «Myndighetene og virkemiddelapparatet kan ikke satse like mye på alt. Det er behov for overordnede strategiske prioriteringer. Det å ikke velge er også et valg: Da velger du fortidens svar på fortidens utfordringer».

Hun er generelt sett opptatt av at en skal være fremtidsrettet og »moderne», i motsetning til å være opptatt av gamle løsninger på datidens problemer. Men det er egentlig omvendt. Det er Innovasjon Norge som er tilbakeskuende når de sier de skaper fremtidens vinnere.  Hva er utfordringen i norsk næringsliv i dag?

Norge er i den unike – og meget ubehagelige – situasjon at man samtidig blir utfordret av teknologiutviklingen, omstillingen av norsk næringsliv og klimautfordringen. Det er en symbiotisk utfordring som vi aldri før har hatt, og som ingen andre land har.

Alle land blir utfordret av den raske, teknologiske utviklingen som vil endre blant annet forretningsmodeller. La det ligge her. Det er to forhold som er unike for Norge når det gjelder omstillingen av norsk økonomi. Det ene er oljeinntektene som egentlig er eksport av råvarer. Med fallende oljepris og redusert produksjon, faller mye av bunnlinjen i norsk økonomi ut. Det andre er at vi har en stor tjenesteorientert sektor, og en langt mindre industrisektor enn andre land.

Det som derfor er en overordnet strategi fra Regjeringens side, forskjellig fra andre land og forskjellig fra tidligere tider, er å vri kompetanse, arbeidskraft og teknologi over i nye markeder eller foreta en forsterkning av eksisterende markeder ved for eksempel teknologi-adopsjon som betyr å overføre den kunnskap og teknologi som er opparbeidet i oljebransjen og leverandørindustrien til nye områder som f.eks. velferdssektoren.

Det tredje elementet er klimautfordringen som de fleste land har. Innovasjon Norge skal her ha ros for, i Innovasjonstalen i våres, å ha pekt på dette som en viktig driver for omstillingen av norsk næringsliv.

Fremtidens utfordringer ligger derfor i å tilpasse seg et helt nytt, næringspolitisk landskap. Det er ikke å tenke bakover, men fremover.

Hva gjør man da? Det er her man tar i bruk begrepet næringsnøytral politikk. Traaseth sier «Jeg er i tvil om at begrepet «næringsnøytral» gir mye mening i 2016». Utsagnet tyder på at hun ikke kjenner godt nok til begrepet, og at hun assosierer det med «en passiv næringspolitikk».

En nøytral næringspolitikk er en politikk som søker å korrigere markedet der markedet svikter ut fra de politiske målsetninger som Regjeringen har

Men det er motsatt. Man gjør ikke det man gjorde i 80-årene for eksempel å gi fortrinn til Norsk Data som leverandør av IKT-løsninger til det offentlige. Slik plukket man «fremtidens» vinnere, som i realiteten ble fremtidens tapere. En nøytral næringspolitikk er en politikk som søker å korrigere markedet der markedet svikter ut fra de politiske målsetninger som Regjeringen har.

Nøytral næringspolitikk er ikke en passiv næringspolitikk; det er heller ikke en politikk som plukker vinnere, men en politikk som legger til rette rammebetingelsene for et konkurransedyktig og innoverende næringsliv. Målsettingen med næringspolitikken er å sikre en høyest mulig verdiskapning gitt landets ressurser. Det gjør man ved å legge forholdene til rette slik at næringslivsutviklingen tjener samfunnets fremtidige interesser.

Et av disse tiltakene er å bedre rammebetingelsene for norsk teknologikompetanse.

Gründeropprøret

Hva kan da Regjeringen gjøre for å oppnå en slik dreining av næringslivets virksomhet? Jo, de kan bruke «virkemiddelapparatet» som består i hovedsak av tre elementer: Kapitaltilførsel, kompetanseoverføring og kunnskapsutvikling.

Innovasjon Norges rolle ligger primært på det første punktet, kapitaltilførsel med noe hjelp fra nettverksbygging og kompetanseoverføring. Dette gjør de i «konkurranse» med en rekke andre offentlige organisasjoner i tillegg til private investorer. Ett av poengene med virkemiddelapparatets funksjoner er å kunne vri ressurser fra næringer som har fallende lønnsomhet til nye fremvoksende markeder med større verdiskapning – i samsvar med Regjeringens overordnede næringspolitikk, jfr. ovenfor. Men da må virkemiddelapparatet ha tilsiktet effekt.

Spørsmålet er hvor effektiv Innovasjon Norge er i sin rolle. Her strides de ulike fagmiljøene. Men det er nok et symptom når det for kort siden ble utarbeidet et Fremtidsrettet Manifest av sentrale gründere. Manifestet har karakter av et opprør mot den tilskuddspolitikk som blir ført. Redaktøren av Innomagasinet, Truls Berg, har kategorisert dette Fremtidsmanifestet som «en tydeliggjøring av hvor lite konkret handling hennes (Innovasjon Norges) drømmeløft leverer».

I dette Manifestet peker initiativtagerne på flere virkemidler i innovasjonspolitikken som Regjeringen burde benytte seg av: Å bruke Statens betydelige innkjøpsbudsjetter til å understøtte innovasjon og nystartede bedrifter; satse kraftig på kompetansebygging innenfor teknologi-sektoren; gjøre det enklere å etablere ny virksomhet; gjøre det mer attraktivt å investere i teknologi-oppstartsbedrifter etc.

I en kronikk i Aftenposten peker også grunder Are Traasdahl mangel på venturekapital som et grunnleggende problem for Norge i denne omstillingen. Innovasjon Norge driver ikke med venturekapital, men med oppstartsmidler.

Innovasjonsutfordringen for Norge er derfor langt mer enn Drømmeløftet fra Innovasjon Norge. Poenget er at Drømmeløftet er for mangelfullt til å fungere som en «samlet innovasjonspolitikk», samtidig som det bidrar til å tilsløre hva Innovasjon Norges strategi egentlig går ut på, og hvor effektiv den er i forhold til dagens og fremtidens utfordringer for norsk næringsliv.

Dette er kjernen i den debatten jeg ønsker å reise. Ikke om Drømmeløftet er fornuftig eller ikke, men om Innovasjon Norges strategi som forvalter av tilskuddsordninger, fungerer etter hensikten.

Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)
Til toppen