Norge kan slippe EU-direktiv om datalagring

En ekspertutredning fra IKT-Norge mener direktivet kan falle utenfor EØS-avtalen.

EUs såkalte «datalagringsdirektiv» ble vedtatt som et tiltak for å bekjempe terror. Det pålegger også Norge å lagre opplysninger om alle telefonsamtaler, mobilsamtaler, e-post og internettsamband, slik at de kan være tilgjengelig for politi og etterforskning i mellom seks og 24 måneder.

I Norge har politiet bedt om at lagringstiden settes til tolv måneder. Leder Georg Apenes i Datatilsynet har kalt dette for «totalitært svermeri». Det er betydelig skepsis mot direktivet i det politiske miljøet, også blant tilhengere av norsk EU-medlemskap.

Bransjeorganisasjonen IKT-Norge offentliggjør i dag betenkningen Datalagringsdirektivet og EØS-avtalen (pdf), skrevet av professor dr juris Finn Arnesen og professor dr juris Fredrik Sejersted ved Senter for europarett ved Universitetet i Oslo. De to betraktes som framstående eksperter på EU/EØS-rett.

Betenkningen konkluderer med at Norge kan utsette hele saken. Den mener det kan argumenteres for at direktivet ikke er EØS-relevant, og slår fast at følgene av at Norge bruker EØS-avtalens «vetorett» bør være svært beskjedne.

Statsråd Liv Signe Navarsete i Samferdselsdepartementet fikk overrakt betenkningen i går, og sa at betenkningen bringer en helt ny dimensjon inn i saken.

Hallstein Bjercke, direktør for myndighetskontakt i IKT-Norge, mener Norge bør utsette å implementere direktivet.

– Vi bør utnytte tiden til å utrede relevans og konsekvens grundig. For IKT-Norge har det vært viktig å få fram de juridiske aspektene ved denne saken, men både personvernhensyn, tekniske og økonomiske forhold, og markedssituasjonen bør utredes bedre før en norsk implementering behandles, sier Bjercke.

Stortinget skal behandle saken i dag. Ifølge IKT-Norge er Regjeringen i en innledende fase i sin behandling. Også Personvernkommisjonen diskuterer direktivet.

Betenkningen tar opp tre problemstillinger:

Problemstillingen de ble bedt om å utrede:

  1. «Er direktivet EØS-relevant, og hva kan konsekvensene være fra EU sin side i en EØS-sammenheng dersom Norge hevder at direktivet ikke er EØS-relevant?
  2. «Hvilke konsekvenser vil det kunne få å benytte EØS-avtalens mulighet til å reservere seg fra direktivet?
  3. «Finnes det andre måter Norge kan unngå å implementere direktivet på?»

Dette er de viktigste konklusjonene i betenkningen:

  • Det er legitimt under EØS-avtalen å avvente resultatet av rettssaken Irland har anlagt mot direktivet før man tar stilling til om det skal inntas i avtalen.
  • Det kan argumenteres materielt for at direktivet etter sitt innhold faller utenfor EØS-avtalens virkeområde, og dersom Norge ønsker å reservere seg er dette den mest naturlige og legitime begrunnelsen.
  • Dersom EU ikke er enig i at direktivet faller utenfor EØS-avtalens naturlige virkeområde vil dette kunne medføre suspensjonsvirkninger, men materielt sett synes det bare å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt” av dette.
  • Utover dette er det et åpent spørsmål i hvilken grad bruk av reservasjonsretten vil kunne føre til mer indirekte politiske virkninger.
  • Dersom direktivet inntas i EØS-avtalen vil norsk lovgiver være forpliktet til å gjennomføre det i norsk rett, men man vil ha betydelig valgfrihet med hensyn til hvordan dette nærmere skal gjøres, og hvilke garantier som oppstilles.

    Les også:

Til toppen