Slik må politikere bruke sosiale nettverk

Norske politiker må gjøre som Barak Obama og selge seg inn på nettet, oppfordrer fersk rapport.

I går la SINTEF-forskerne Petter Bae Brandtzæg og Marika Lüders fram eBorger 2.0-rapportenpå statsrådens kontor med et samlet pressekorps tilstede.

Forskerne har gjort en undersøkelse mot 2.000 respondenter i alderen 15 til 75 år som skal gi IT-ministeren råd på hvordan den alminnelig borger kan være med å påvirke offentlige tjenester. Og ikke minst hvordan politikere kan vinne nye tilhengere.

Selv om IT-minister Heidi Grande Røys medgir at hun ikke selv er på Facebook, er statsminister Jens Stoltenberg den norske politikeren som til nå har fått mest oppmerksomhet for å ta i bruke web 2.0-tjenester. Han har nå samlet over 11.000 tilhengere på sin Facebook-side.

- Vi har sett at teknologien endrer seg raskere enn vi rekker å skrive en ny stortingsmelding, sier Grande Røys.

Derfor var ikke sosiale nettsteder som for eksempel Facebook nevnt under forrige stortingsmelding.

Kommunevalget i Norge 2007 var et lite og til dels mislykket forsøk på å flytte deler av valgkampen over på Internett, slår rapporten fast.

Engasjementet fra de fleste lokalpolitikere var lavt og tilstedeværelsen lite profesjonelt.

Forskerne forventer derfor at politikerne under valgkampen i 2009 tar i bruk Internett mye hyppigere og da særlig i nettsamfunn.

Erfaringene fra andre land, spesielt i USA med den nyvalgte president Barak Obamas bevisste bruk av sosiale medier, viser fordelene med å være tilstede i ulike nettsamfunn.

En fersk amerikansk undersøkelse av Pew Internet viser at nesten halvparten (46 prosent) av alle amerikanere aktivt har tatt i bruk Internett under nominasjonsvalget 2007-2008. Både til å oppdatere seg på politiske nyheter og til å dele politiske synspunkter med andre på nettet.

Videotjenester som Youtube og nettsamfunn som Facebook har tatt av, spesielt blant Obamas tilhengere. Eksperter tror at nettopp bruken av slike nettsamfunn er årsaken til Obamas seier.

Både YouTube og Facebook er eksempler på forbrukerteknologi som er enkle, billige og effektive måter å fortelle befolkningen hva man som politiker til enhver tid gjør, og hvilke ideer og tanker man har.

Fordelen er at kommunikasjon med den enkelte borger oppleves som mer direkte og personlig, samtidig som det kan skape fellesskap, tilhørighet og dialog rundt den politiske agenda, det politiske partiet og de regjerende myndigheter og befolkningen.

Bruken av denne formen for kommunikasjon gjør også at politikere selv kan styre dialogen og agendaen heller enn massemediene.

Det er særlig britiske og amerikanske politikere som ser ut til å utnytte disse mulighetene ved å etablere og ta i bruk brukerskapte nettverkstjenester som Facebook, MySpace, TouTube og Twitter. Det siste er en gratis sosial nettverkstjeneste som brukerne mikroblogger korte beskjeder og kontinuerlige oppdateringer.

Det siste året har Twitter blitt populært blant politikere som ønsker en umiddelbar og mer direkte kommunikasjonskanal til sine tilhengere.

Både Det hvite hus og Downing Street 10 har twitterkontoer som brukes flittig mot folket.

Det betyr at hvem som helst kan velge å følge Det hvite hus på Twitter uten at Det hvite hus aksepterer vedkommende elelr velger å følge vedkommendes twittermeldinger.

Listen under gir et lite inntrykk av hvilke nettverkstjenester ulike vestlige politikere tar i bruk:

Den britiske statsministeren Gordon Brown bruker både Twitter og YouTube.

Hillary Clinton bruker Twitter, YouTube og Facebook

Barak Obama bruker aktivt blant annet Twitter og Facebook , MySpace og Flickr.

Jens Stoltenbergs facebookprofil.

Grande Røys vil nå se på forslaget til portalen WikiNorge.no. Det radikale forslaget går ut på at staten legger opp til og støtter et «Wikipedia» for offentlig informasjon. Et WikiNorge.no skal gjøre det mulig for borgere på en mer uformell måte kan legge inn og redigere alle tenkelige typer informasjon, fra bytte av fastlege, regler for skoleflytting til skatt og trygdregler, heter det i rapporten. som legger opp til at borgerne på en mer uformell måte kan legge inn og redigere alle tenkelige typer offentlig informasjon, fra bytte av fastlege, regler for skoleflytting til skatt og trygderegler.

Det vil kunne medføre en enklere tilgang til offentlig informasjon for veldig mange brukergrupper som synes dagens systemer er kompleks og vanskelige å forstå. Samtidig kan et slikt system støtte samarbeid mellom borgere som kan hjelpe hverandre.

    Les også:

Til toppen