Statsbudsjettet er en fallitterklæring

Ungdomsskolelærer Arnt Orskaug fnyser av politikernes forsøker på å demme opp sin dårlige samvittighet ved å pøse brukte PC-er inn i skolen.

Hvis utspillet fra Venstres leder om å oversvømme skolen med enda flere PC-er, i dette tilfellet brukte pentium-maskiner, er symptomatisk for politikeres innsikt i nå-situasjonen for IT i skolen, vitner det om at de ikke har peiling på hva vi trenger - og at skolebyråkratene enten heller ikke har bakkekontakt eller ikke når fram til politikerne.

Spar oss for flere PC'er akkurat nå. Svært mange skoler har ikke plass til flere. Folk som ikke jobber i skolen til daglig ser ikke ut til å ha oppdaget at romsituasjonen i skolene er sprengt i presskommuner. I tillegg har en stor del av skolens bygningsmasse i det ganske land romløsninger som ikke er tilpasset at læreplanens bruk av IT. Kommunene trenger overføringer i mange-millarders-klassen hvert år over tiår for å modernisere bygningsmassen i skolen til en ny funksjonalitet. Det nye statsbudsjettet er en falitterklæring.

Mer om statsbudsjettet:

En myte
Det er en myte at alle elever har så lav terskel til IT og en enda større myte at mange elever har lært seg så mye data hjemme på egenhånd. Kanskje det er grunnen til at politikere og skolebyråkrater bare tror det er å pøse flest mulig PC'er inn i skolen, og for eksempel glemme at skolen trenger IT-tavler (videoprosjektorer) for å lære elevene å bruke IT.

Det bygger nesten på samme filosofien som å kjøpe inne en fotball, kaste den til elvene og si: Her, unger, har dere en fotball. Sett i gang å spark. Så setter den vokne seg på sidelinje og ser på. Nesten slik skjer mye dataundervisningen i skolen i dag. Det er selvfølgelig den eneste løsningen hvis læreren ikke har peling på data. Men hvis læreren har litt ferdigheter på data som han ser at det er nødvendig å lære det store flertall av klassen grunnleggende ferdigheter i basis programvare, har han en håpløs urasjonell undervisningssituasjon uten ei IT-tavle.

Tilbakeholdende elever som ikke har data hjemme er svært usikre, har derfor stor brukerterskel og står fast på de mest grunnleggende detaljer. De må vises i detalj hvor markøren skal plasseres og bruk av mustastene. Da er storskjermen suveren. Elever som har data hjemme, også mange av de som gir inntrykk av å være eksperter, har lite eller ingen kjennskap til basisvektøy i Office.

De kan noe grunnleggende i Utforsker, noen få er flinke i Utforsker, de kan installere spill og de flinkeste kan konfigurere maskinen i Dos for spill, Internett kan mange bruke bra, enkelte er meget flinke der. De flinke er ofte opptatt av mp3, grafikkprogrammer, hjemmesideverktøy, chatting og brenner CD'er selv.

Grunnen til at de ikke bruker basisverktøy som Word og Exel, er at det er ikke på de områdene deres interesser ligger. Derfor kan de lite eller ingenting i disse programmene. Alle elever trenger grunnleggende kurs i Word og Exel, og da er IT-tavler uunnværlig, fordi kommunikasjonen mellom programmet og brukeren går gjennom bilder og ikke bare ord.

Enda et argument for "IT-tavler", i tillegg til at de kan brukes til å få datamaskinens skjermbilde i storformat til undervisningsbruk: Når skoleklasser skal se et undervisningsprogram på video må elevene sitte oppå hverandre rundt en vanlig TV. Dersom skolene får videoprosjektører, har en mulighet til å vise video på storskjerm, slik at alle elever ser bildet godt uten å møblere om klasserommet. En kan også vise video for en storklasse, 50-60 elever, samtidig. Det er umulig med en vanlig TV-skjerm.

Kommunebyråkratenes standardsvar (som Sponheim fort kan komme med) på min idé er følgende: Skolene står fritt innenfor sine budsjetter å prioritere hva de vil bruke pengene på. Da er mitt svar: videoprosjektører til 50 000 kroner stykke er en formidabel utgiftspost for en skoles budsjett. Et budsjett som i årtider vi vet er for knappe selv til tradisjonelt undervisningsmateriell, ekskursjoner med mer.

Jeg har ikke årets budsjettall for min skole, ungdomsskole med 300 elever i by, for hånden. Dere hadde fått bakoversveis hvis dere fikk høre om summene på de enkelte budsjettpostene. Jeg kan nevne at dette skoleåret er posten til ekskursjoner 12 000 kroner, det vil si at vi har 40 kroner per elev til ekskursjoner.

Tidligere saker om data i skolen:

Hvor langt kan en reise for 40 kroner? Hvor mange ekskursjoner blir det? Jeg synes svaret "Skolene står fritt innenfor sine budsjetter å prioritere hva de vil bruke pengene på" er en fiks måte å fraskrive seg ansvar. Det er som å si at dette er ikke mitt problem. Et annet forhold som er verd å nevne når lærerkollegiet skal uttale seg om rektors budsjettforslag er følgende: Dersom en rekke faste livnødvendige budsjettposter må halveres for å gi inndekning til en eller to videoprosjektører, vil mange lærere murre og argumentere mot anskaffelsen.

Det er lærere som generellt sett har fobi mot nymotens teknisk utstyr, kan svært lite data selv og ser ikke at de kommer til å ta utstyret i bruk i sin egen undervisning. Med den høye gjennomsnittsalderen på lærerne og den store andelen av kvinner, er det mange som har slike motiver for sitt valg. Dessuten er det et annet forhold som spiller inn: Misunnelsen mellom mennesker. Det er ikke alle lærere som liker at andre lærere blir for populære blant elever og foreldre ved å få fart på dataundervisningen ved hjelp av en dataprosjektør. Det oppfattes som trussel mot egen popularitet. Dette er et kjent fenomen i alle arbeidsmiljøer og bransjer, og gjelder ikke bare lærere.

Med hilsen

Arnt Orskaug
Ungdomskolelærer

Til toppen