Alle snakker om KI – dette skiller partiene

For første gang i norsk historie skriver samtlige partier om kunstig intelligens (KI) i partiprogrammene. På Arendalsuka finner vi et eget KI-telt. Flere hundre arrangementer nevner teknologien, noen har ambisjoner om å kåre den beste KI-politikken.

Det sier mye om KIs symbolverdi. Men hva snakker politikerne om når de snakker om KI?

Digi har tatt et dypdykk i partiprogrammene, de alternative statsbudsjettene og KI-debattene for å lete etter politiske skillelinjer i KI-feberen.

Vi har sett på hvilke partier som er mest teknologioptimistiske, hvilke som har vilje til å investere, og ikke minst hvem som vil kjøpe og hvem som vil bygge selv.

Du kan sjekke hvilket parti du er mest enig med i IT-politikken i IT-valgomaten.

Stor optimisme

«Riksrevisjonen peker på at bare ved å ta i bruk løsninger innenfor kunstig intelligens som allerede er tilgjengelige, kan offentlig sektor effektivisere arbeidsoppgaver som årlig vil tilsvare 155.000 årsverk.»

Det skriver Venstre i sitt partiprogram. Sittende digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) mener hele velferdsstaten avhenger av at vi klarer å innføre KI raskt.

Mens en del politikere er aller mest redd for å stå igjen på perrongen når KI-toget kjører, frykter andre Norge lar seg lure til å kaste milliarder ut av vinduet, på teknologi som diskriminerer og gjør oss dummere og får demokratiet til å forvitre.

Sannheten er likevel at alle partiene snakker om både muligheter og risiko. Dermed kan investeringsvilje være en bedre test enn hvor store ord partiprogrammene bruker for hvor dypt teknologioptimismen egentlig går.

Hvem tar frem lommeboka?

KI er dyrt. Det krever mye data, mye datakraft og ettertraktet kompetanse. Som Digi skrev da Teknologirådet leverte sin rapport om generativ KI våren 2024: Her kommer regninga før maten. Det er budsjettprosessen og ikke partiprogrammene som viser hvem som tar frem kortet når den legges på bordet.

Partiene hadde god tid til å lese rapporten før de utarbeidet sine alternativer til statsbudsjett for 2025. Likevel var det bare to av partiene i opposisjon, Høyre og Venstre, som foreslo øremerkede midler til KI.

Høyre ville sette av ti millioner til et KI-råd, etter modell fra Bioteknologirådet. De ville også sette av 50 millioner til forskning innen KI, teknologi og helse.

Selv om de ville redusere budsjettet til Nasjonalbiblioteket, som blant annet står bak NB Whisper, med fem millioner, ville de at biblioteket skulle skjerme KI-prosjektene fra kutt.

Mens Arbeiderpartiet forventer at etatene og kommunene skal finne midler til KI i egne budsjetter, foreslo Venstre, i sitt alternative statsbudsjett for 2025, å sette av 100 millioner til en medfinansieringsordning øremerket for KI.

Verken Frp, MDG, SV eller Rødt nevnte KI med ett ord i sine alternative budsjetter.

Kjøpe eller bygge?

Hvordan investeringene gjøres, er heller ikke uten betydning. Skal kommunen kjøpe Microsofts Copilot, mindre og spesialiserte norske modeller eller satse på en Stat GPT som er utviklet i fellesskap?

Karianne Tung har stått på scenen sammen med Microsoft mens hun ba offentlig sektor skynde seg å ta i bruk KI. Da Digi ba om svar til IT-valgomaten, var partiet veldig enig i at offentlig sektor ikke bør utvikle egne IT-løsninger om det finnes gode nok løsninger på markedet.

Samtidig har partiet satt av penger til grunnforskning som skal til for å få norske modeller på plass og bedt forskningsrådet utrede konsepter for nasjonal KI-infrastruktur.

Spørsmålet om å kjøpe eller bygge handler nemlig om ganske ulike politiske hensyn – som digital suverenitet, norske verdier og norsk konkurransekraft.

Noen vil utvikle selv for å hindre at andre land kan slå av vår bryter eller bruke teknologien som politisk pressmiddel. Dersom det stemmer at vi kan spare tusenvis av årsverk på å ta i bruk KI, ville det blir krise om modellene falt bort.

«Grunnleggende beredskapsinfrastruktur som KI bør være nasjonalt og offentlig eid», skriver Senterpartiet i sitt partiprogram.

«Norske verdier»

Å bygge selv gir også modeller som gjenspeiler norsk språk og verdier, mener flere av partiene.

I sommer signerte USAs president Donald Trump en presidentordre om å stoppe «woke AI». Offentlig sektor i USA får ikke lenger anskaffe store språkmodeller som «manipulerer svarene til fordel for ideologiske dogmer, slik som mangfold, likestilling og inkludering».

Presidentordren står i direkte motstrid til Aps mål om at nye KI-baserte løsninger ikke diskriminer på bakgrunn av faktorer som kjønn, legning og etnisitet

− Det er avgjørende å utvikle språkmodeller som er bygd på norske kilder, slik at KI gjenspeiler norske språk, holdninger, verdier og kultur. Disse språkmodellene må være i offentlig eie og tilgjengelig for private og offentlige aktører, skriver Sp i sitt program.

− Bruken av kunstig intelligens bør basere seg på etiske prinsipper, skriver KrF, uten å gå nærmere inn på hvilke.

Alle ser ut til å være hjertens enige om én ting: KI må reguleres. Det kan gjøres som Trump gjør, å fortelle utviklerne hvilke verdier som er riktige, det kan gjøres gjennom krav om sporbarhet, slik som KI-forordningen i stor grad lener seg på, og på kontroll over hvilke data som blir gjort tilgjengelige for trening. Skjevhet i modellene kommer som kjent av skjevhet i datasettene.

Hvem vinner kappløpet?

En tredje drivkraft bak ønsket om å bygge norsk KI er behovet for å sikre norsk konkurransekraft. Det er gjerne det lobbyistene mener når de snakker om «KI-kappløpet», et løp Norge visstnok allerede er i ferd med å tape, med for lite kompetanse og for få investeringer.

Når Høyre og Frp peker på offentlige anskaffelser som et virkemiddel, handler det nettopp om å gi norske KI-selskaper et hjemmemarked å vokse i, slik at de kan hevde seg internasjonalt senere.

Debatten om konkurransekraft bør handle om hvilken KI Norge skal kunne hevde seg på. Den bør også handle om hvordan vi prioriterer KI opp mot andre teknologier, om det er kvantedatamaskiner, avansert bioteknologi eller teknologi der norsk industri allerede har konkurransekraft, som sensorteknologi.

Kan komme overraskelser

Selv om partienes KI-politikk viser hvordan partienes underliggende verdier og tilnærming til styring slår ut på teknologifeltet, har feltet vist seg å by på noen overraskende samarbeid på tvers, viser de få voteringene som har blitt gjort om KI på Stortinget til nå.

Det kommer trolig av at feltet berører så ulike deler av politikken. KI-politikk er energipolitikk, risikovilje, nasjonal kontroll og suverenitet og bruk av markedet.

I regjering har Arbeiderpartiet først og fremst prioritert KI gjennom KI-milliarden, 200 millioner kroner i året til forskning på kunstig intelligens. Likevel, bevilgningen kom etter et par år med kutt.

Partiet har også bedt Forskningsrådet utrede behovet for regnekraft de kommende årene, siden det «å etablere og trene opp nasjonale modeller» krever superdatamaskiner. Men om regjeringen finner midler til Forskningsrådets anslag på 3,4 milliarder, gjenstår å se.

Etter valget skal sittende regjering utarbeide statsbudsjettet for neste år. En eventuell ny regjering kan gjøre sine justeringer.

Om noen samarbeidsregjering skal våge større investeringer i KI, vil de nok trenge mer enn teknologioptimisme og håp om enorme gevinster. Da trengs konkrete og realistiske mål – og en tydelig uttalt ideologisk forankring for investeringen. Dit er det fortsatt en vei å gå.