Elon Musks Neuralink blir antakelig en gigantisk flopp. Det er kanskje like greit

Det står aldri på ambisjonene når Elon Musk skal i gang med nye prosjekter, enten det dreier seg om å revolusjonere bilbransjen eller forvandle romfarten. Neuralink er intet unntak: her er ikke målet bare å endre måten vi kommer fra A til B, men å unngå at vi i det hele tatt kommer til B.

Ved å koble sammen menneske med maskin tar Neuralink i siste instans sikte på å overstige menneskenaturen og å eliminere smerte, slik at vi kan finne oss en ny, maskinell vert idet den biologiske begynner å skorte.

Det er denne sammenkoblingen av bevissthet med en digital plattform som gjerne kalles «singulariteten», og som er målet for mange transhumanister (som altså vil transcendere, eller overstige, menneskenaturens mange begrensninger).

Ett steg om gangen, selvsagt. Først skal Neuralink forsøke å behandle nevrologiske sykdommer, slik som demens og sansetap.

Les også: Musk-selskap hevder denne videoen viser at ape styrer dataspill med hjernen.

Hjernen som maskinvare

Musk er en forlokkende skikkelse. I en tid som har kjørt seg fast i tilsynelatende uoverstigelige klima- og miljøproblemer, representerer Musk optimisme og teknologiske løsninger.

Og dersom man følger vår tids mantra om å stole på vitenskapen, er transhumanismens lovnader om evig liv etter den biologiske kroppens død kanskje så nær man kommer et naturvitenskapelig fundert svar på de store spørsmålene.

Optimisme er nå én ting, men er det også realisme å spore her? Digi.no har spurt en AI-forsker og to filosofer om hva de tenker.

– Ideen om evig liv utenfor kroppen får en del oppmerksomhet disse dager. Ideen er basert på et såkalt funksjonalistisk syn på menneskesinnet. Dette synet oppfatter sinnet som en form for programvare (software), mens hjernen er maskinvare (hardware). Mentale egenskaper blir dermed å forstå som beregningstilstander i programvaren.

Det skriver Øystein Linnebo i en e-post til digi.no. Linnebo er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, og underviser blant annet i sinnsfilosofi.

– Dersom dette synet er riktig, er det naturlig å tro at sinnet ditt kan overleve hjernen (og kroppens død), akkurat som et dataprogram kan overleve en bestemt datamaskins «død» ved å bli kjørt i stedet på et annen datamaskin.

– Dette funksjonalistiske synet har betydelig forklaringskraft, men er også svært kontroversielt, skriver Linnebo.

Han bemerker at synets opphavsmann, Harvard-filosofen Hilary Putnam, senere ble et av synets argeste kritikere.

Er bevissthet forbeholdt organismer?

Morten Goodwin er professor ved institutt for informasjons- og kommunikasjonsteknologi ved Universitetet i Agder, og nestleder ved Centre for Artificial Intelligence Research (CAIR). Han peker på at det finnes to skoler her:

– Den ene mener at det finnes noe i mennesker som man ikke kan etterligne. Den andre skolen tror at det vi har av kunstig intelligens er det samme som man finner hos mennesker – den er bare ikke like god enda.

Funksjonalistene som Linnebo nevnte ovenfor vil her høre hjemme i den skolen som ikke tror intelligens i en robot er vesensforskjellig fra den man ser hos et menneske.

En robot og et menneske har ulik maskinvare, men realiserer den samme programvaren, skal vi tro dette synet.

Goodwin understreker at vi er langt unna å forstå hva intelligens og bevissthet er, og at det følgelig gjenstår mye før man kan forestille seg å skape kunstig bevissthet.

– Musk gjør absolutt en antakelse om at mennesker bare er avanserte roboter. Den eneste forskjellen er at vi bruker karbon, og ikke silikon.

Les også: Kan mennesker skape bevisste roboter?

Er vi bare våre nevroner?

Det har ført til anklager om at Musk undervurderer hjernens kompleksitet. Mens Neuralink kan installere noen tusen elektroder i hjernen, består menneskehjernen til sammenligning av over 80 milliarder nevroner. Goodwin er enig i at Musk har en tendens til å forenkle.

– Men det som er tiltalende med Musk er at han har svært høye ambisjoner. Så får han ikke til alt, men han får til mye.

Goodwin minner om at det er to dimensjoner her, som Musk ikke alltid er så god til å skille mellom: den ene er medisinsk, og den andre er ambisjonen om et slags transhumanistisk himmelrike.

– Det å hjelpe syke mennesker er jo sympatisk. Å lagre tanker på en mikrochip blir noe litt annet, sier AI-eksperten.

– Men den eneste veien til å forstå [de eventuelle forskjellene mellom menneske og maskin] er jo å forske på hjernen, og en chip er et steg på veien dit, selv om vi fremdeles befinner oss i en tåke der vi ikke helt forstår hva vi holder på med.

– Ikke så ulikt det vi allerede gjør

Men å lagre tanker utenfor menneskesinnet er likevel ikke helt nytt. En teori som har fått mye innflytelse de siste tiårene er tesen om et utvidet sinn (extended mind thesis). Her er tanken at også dagbøker og mobiltelefoner kan sies å være del av sinnet, fordi de virker kausalt inn på måten sinnet funksjonerer.

Uten å outsource hukommelsen sin på den måten, vil man heller ikke kunne huske på langt nær like mye, og dermed sitte igjen med et fattigere, mindre handlekraftig sinn, ifølge teorien.

– I lys av denne teorien kan man si at det å plassere en chip i hjernen ikke er så ulikt det vi allerede gjør i dag, sier Sebastian Watzl. Han er førsteamanuensis ved UiO, og har forsket mye på spørsmål i krysningen mellom psykologi, filosofi og biologi.

– En annen ting er muligheten for at vår bevissthet forandrer seg som følge av en slik hjernechip, påpeker Watzl.

Transhumanisme som aktiv dødshjelp

Filosofen Susan Schneider har gått så langt som å si at en sammenkobling av menneskesinnet med kunstig intelligens vil være «selvmord for menneskesinnet».

En mer kontroversiell filosof, Slavoj Žižek, har påpekt at det er nettopp det ufullstendige og uperfekte ved den menneskelige tilværelsen som genererer mening, og at transhumanismens ambisjon om å utrydde dette til fordel for frihet fra lidelse og død, truer selve menneskeligheten.

– Hvem vi er utgjøres i stor grad av ting utenfor kroppen, for eksempel gjennom hvilke klær vi bruker og musikkinstrumenter vi spiller, sier Watzl, og legger til:

– Kanskje vil dette forsterkes av Neuralink. At ens identitet bare i enda større grad realiseres av ting som ikke egentlig tilhører kroppen.

Lar selvet seg fange?

Men ambisjonen om å laste opp en menneskelig bevissthet til en digital plattform er Watzl usikker på om lar seg gjøre. Det ville antakelig forutsette at det finnes et slags «autentisk», stabilt selv et eller annet sted i hjernen.

– Å kunne overføre et selv er jeg skeptisk til. Det er alltid en rekke ting som utgjør selvet: for eksempel våre omgivelser, og muligheten vi har til å handle i verden, sier Watzl.

Dermed blir det vanskelig å tenke seg at man i en meningsfull forstand skal kunne snakke om et selv utenfor kroppen. Skulle man likevel lykkes med å overføre et slikt selv, kan det hende at det selvet som overlever, blir et helt annet, som Susan Schneider spår.

Det er altså betydelig skepsis til at Neuralink skal kunne tilby et nytt hjem for bevisstheten når kroppen takker for seg. Denne ideen forutsetter at man klart kan skille mellom kropp og sinn, at kropp og maskin begge er former for maskinvare som kjører programvare (sinnet), og at det finnes et stabilt selv som kan overføres uavhengig av alle omgivelsene som utgjør dette selvet.

Da virker det mer sannsynlig at Neuralink lykkes med sine mer ydmyke, medisinske ambisjoner.