Jeg kjøpte PC for lånte penger og betalte den ned 32 år senere

For 32 år siden tok jeg opp studielån for første gang. For å kjøpe min første PC. I forrige uke betalte jeg ned siste rest av den. Gudene vet hva den har kostet meg, så var nå dette så lurt?

Ikke ved første blikk, kanskje, men det kan faktisk godt hende.

Studielån her til lands er ikke det verste man kan ha, langt derifra. Det er mange fordeler med lån i Lånekassen fremfor andre steder – for mange til å liste opp her – så man kan si det var dumt av meg å avslutte «abonnementet» før tiden.

Men etter 32 år var jeg lei. Drittlei.

Det var derfor en gledens dag da jeg i forrige uke sa opp mitt «medlemsskap» i Statens Lånekasse for Utdanning, selv om det å betale inn de siste 19-20 avdragene i ett stykke tok et godt jafs av sparekontoen.

Mye PC for pengene ... i 1992

Prisen var så presset som den kunne bli. Den gang som så ofte ellers var det harde tider i databransjen, og da en kompis og jeg skulle kjøpe dyr PC samtidig, fikk vi en slags «kvantumsrabatt».

Vi gikk fra forhandler til forhandler – og tilbake til første forhandler igjen – og da vi hadde fått dem helt ned til å underby hverandre med femti kroner, slo vi endelig til.

Valget falt på en maskin fra TCI Computer, og prisen ble 22.000 kroner.

For det fikk jeg en 486DX2-66 prosessor, 8 MB RAM (4 MB var den gang det vanlige, så jeg slo virkelig på stortromma her) og en harddisk på «hele» 345 MB. Ja, MB.

Toppmoderne skjerm og grafikkort

Tastatur, mus og skjerm var også med, og sistnevnte var en 14-tommer av Sony Trinitron-typen. Skarp som fy for sin tid, og med god lysstyrke, men med den lett irriterende Trinitron-streken på tvers. Jeg kunne fått en ordinær 15-tommer for omtrent samme pris, men valgte å prioritere bildekvalitet fremfor den ekstra tommen med skjermareal.

Grafikkortet var dessuten et kapittel for seg. Det var av (i dag) ukjent merke, men basert på den etter hvert mye brukte Cirrus Logic CL-GD5422-brikken. Kortet var utstyrt med Vesa Local Bus (VLB), for det var fremtiden, må vite!

Det skulle vise seg at det rett nok var fremtiden, men bare ikke så lenge.

I 1992 var det en temmelig treig ISA-buss som var det vanlige. Flaskehalsen var for lengst et faktum, og man forsøkte seg med EISA-buss for å bøte på problemet, men uten suksess. Derfor ble det VLB, men heller ikke den skulle vise seg å være noen suksess.

Bare to år senere kom PCI-bussen, og den ble en suksess!

VLB så man imidlertid aldri noe mer til, og den dag i dag beskrives den som «kortlevd» i Wikipedia-artikkelen.

Kort oppsummert var PC'en noe av det heftigste som kunne skaffes for (lånte) penger i 1992, men lydkort eller CD-rom hadde den ikke.

Da jeg fortalte IT-sjefen på bi-jobben om kjøpet utbrøt han «Hva SKAL du med det?» av rent sjokk over kraften på utstyret.

Oppgraderinger

Over de neste fire årene fikk maskinen også diverse oppgraderinger for til sammen 10.000 kroner.

Lydkort kom på plass, og den manglende CD-spilleren likeså. Større harddisk fikk den også, denne gang på hele 1,2 GB.

Og en ny OverDrive-prosessor sørget for mer krefter under panseret. Den var en spesialversjon av Intel 486DX4-100 som kunne takle 5 volt som gamle hovedkort leverte, i stedet for de 3,3 voltene som den serien egentlig skulle ha.

Prosessoren ble så varm at den måtte ha vifte, noe som var nærmest uhørt den gang. Jeg hadde bare én skrue som passet, så den andre siden av viften ble «festet» – det vil si kilt fast – med en brukket fyrstikk.

Kanskje ikke mitt beste øyeblikk som PC-bygger, jeg innrømmer det.

Tapsprosjekt?

22.000 kroner i 1992 tilsvarer omtrent 45.000 kroner i dag, ifølge Norges Bank. De ekstra 10.000 jeg brukte på oppgraderinger rundt 1994 eller så, tilsvarer i dag tett oppunder 20.000 kroner.

PC'en ble solgt i 1996 for 6000 kroner. I dagens kroner tilsvarer det rundt regnet 11.500 kroner.

Så et tapsprosjekt av dimensjoner, med andre ord? Nei, kanskje ikke.

I praksis gratis PC

På nittitallet jobbet jeg som frilanser for et firma som lagde norske versjoner av diverse programvare fra Microsoft, Adobe, og så videre. Når jeg slår sammen fakturaene mine fra den gangen, kommer jeg til rundt 600 kroner i overskudd, inkludert både kjøps- og salgssum på maskinen. Inntektene var skattefrie, siden jeg samtidig var student på heltid.

Så sånn sett hadde jeg tilnærmet gratis PC i fire år.

Men da er ikke rentene for studielånet regnet med. Stipend hadde jeg som hjemmeboer ikke det året, men det er likevel vanskelig å regne på nøyaktig hva renteutgiftene var.

Noen av oppgraderingene var betalt med penger jeg tjente som frilanser, og siden 1992 har studielånsrenten gått opp og ned som en jo-jo, i tillegg til at summen har blitt «forurenset» av ytterligere lån, ulike stipend, bi-inntekter og ulike grader av inflasjon.

I tillegg er det vanskelig å si nøyaktig hvilken andel av kjøpssummen som ble nedbetalt mellom da og nå.

Vanskelig regnestykke

Et enkelt overslag basert på total lånesum og renter av den, og hvor mye av det PC-kjøpet utgjorde, gir at jeg har betalt litt over 7100 kroner i renter på PC'en. Disse renteutgiftene fordeler seg over mange år med nedbetalinger, og ikke begynte jeg å betale vesentlig ned på lånet før jeg var i fast jobb heller, så å regne ut hva 1992-kroner tilsvarer i dag blir ikke helt riktig.

I tillegg, at jeg fikk utlevert 1992-kroner av Lånekassen, som jeg så måtte betale tilbake i 2004-2024-kroner, teller jo i min favør, selv om rentene går andre veien.

Et nærmest umulig regnestykke, med andre ord, men selv om den PC'en endte opp med å koste meg et sted mellom 50 og 70 tusenlapper i dagens penger, så var den alt annet enn noe tapsprosjekt når alt kommer til stykket.

Man glemmer aldri sin første

Selv om jeg før den hadde hatt både Commodore 128 og Amiga 500, så var den min første PC.

Den dannet grunnlaget for alt jeg siden lærte om PC, maskinvare, operativsystemer og IT.

Selv om det ble mange oppgraderinger og hjemmebygde PC'er etter den, var det på mange måter den som startet det hele, og hva jeg lærte av det innkjøpet kan vanskelig måles i penger. Om jeg likevel prøver, må jeg ta med alt jeg har tjent i mitt voksne arbeidsliv, og sannsynligvis mye av hva jeg kommer til å tjene de neste 20-30 årene også.

At jeg har brukt PC og datautstyr både i hobby og profesjon i over 30 år, og kommer til å gjøre det i 30 til, er mye takket være at jeg turte å kjøpe en heftig PC for lånte penger.

Lærdommen fra den første PC'en har kastet av seg mye mer enn Lånekassen har krevd inn i renter, og vil fortsette å gjøre det.

Selv om jeg nylig betalte siste rest av en 32 år gammel PC som for lengst har havnet på dynga eller Teknisk Museum.