Mens vi venter på Ice…

Markedsanalysen til Nkom kunne gjerne hatt overskrifta vi bruker her, «Mens vi venter på Ice». Eller kanskje «superprofitt og høye priser».

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) har ansvaret for å regulere telemarkedet ut fra et knippe retningslinjer som er nedfelt i loven. Å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester, nevnes først. Det skal skje gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for bærekraftig konkurranse, samt stimulere til næringsutvikling og innovasjon.

For oss som har fulgt reguleringen av telemarkedet noen tiår, har drømmen om det tredje fysiske mobilnettet, en konkurrent til Telia og Telenor vært den store drømmen, for ikke å si det store målet. Det har da heller ikke skjedd uten pengeoverføringer. Det tredje nettet fikk i sin tid milliarder i overføringer fra konkurrentene i form av «skjeve» termineringspriser, altså prisen for å motta samtaler fra kunder i de andres mobilnett. Men det var Network Norway/Tele2-nettet, som forsvant inn i Telia.

Lyse og Ice gir håp

Ice ble det nye tredje nettet som myndighetene satte sin lit til for å få den virksomme konkurransen i mobilnettet som de ønsker seg. Det siste året, etter at Lyse satte kraftpengene sine i sving og kjøpte Ice, er håpet om et Ice som gir den konkurransen som Nkom ønsker seg, rykket betraktelig nærmere.

Men ikke så nærme at ikke det trengs regulering av Telenor noen år til. Nkoms spåmenn og spåkvinner ser bare tre år inn i framtida, lengre rekkevidde er det ikke i krystallkulene i Lillesand.

Og i de tre årene er det lite realistisk at Ice vil bringe til torgs en konkurranse i grossistmarkedet, altså der aktører som Fjordkraft, Chilimobil, Nortel, etc., kan leie mobiltjenester og konkurrere på pris eller tjenester.

Tjener de penger?

Nkom konstaterer at det er disse grossistkundene som driver konkurransen på pris i det norske mobilmarkedet. Det bør også nevnes at det ikke er veldig mange av disse videreselgerne av mobilnett fra de to store som faktisk kan skilte med positive bunnlinjer i regnskapene sine.

Det skjer sjelden, og skal vi tro aktørene selv, er det fordi reguleringen fra Nkom ikke er god nok, at de ikke sikrer at ikke Telenor kan konkurrere i markedet med priser som er tilnærmet likt eller lavere enn det grossistkundene faktisk betaler for råvaren. Penger tjener de mest av når Telia – og Ice – etter hvert kjøper selskapene.

Så til påstanden om at det er for dyre mobiltjenester i Norge. Det er svært lett å havne på den konklusjonen når vi ser på marginene Telenor og Telia har på mobiloperasjonene sine. Det er snakk om superprofitt, marginer som de fleste norske bedrifter bare kan drømme om.

Høy inntjening gir høye master

Det er alltid en annen side av mynten, og det er at vi samtidig vet at Telenor og Telia ville investert pengene sine andre steder, om utsiktene til inntjening hadde vært lavere. Det er et enkelt regnestykke, investeringene går dit det er mest avkastning. Det er for å balansere konsekvensene av denne enkle logikken at vi har reguleringer og lover.

Kort sagt: At vi betaler godt for mobiltjenestene har bidratt til at vi har de beste mobilnettene i verden også.

Men alt dette løser seg når Ice får økt sin markedsandel fra 12-13 prosent som i dag til – ja hvor høyt, egentlig? Det antar vi den neste markedsanalysen om tre års tid vil gi en pekepinn om.

En ørliten utfordring for Nkom, er at til tross for at Telia bygger nett så basestasjonene popper opp rundt om i landet, konstaterer Nkom at folk – særlig bedrifter – fortsatt mener at Telenor har best dekning.

Men også det skal altså Ice fikse – om litt?