Statlig konsulenthus: Gammel løsning på nye problemer

Omtrent én million. Så mye mer koster en konsulent enn en fast ansatt med samme kompetanse. Med årlige konsulentutgifter på titalls milliarder, er det lett å se at det er penger å spare.

Det er bakgrunnen for at regjeringen har bedt alle statlige virksomheter kutte konsulenter. Også IT-konsulenter.

Det er bare ett problem. Ingen bruker IT-konsulenter for moro skyld.

Marsjordre

– Staten skal ikke være noen melkeku for konsulenthusene, slo Masud Gharahkhani fast før valget i 2021.

I 2020 brukte staten tretti milliarder kroner på konsulenttjenester, fem milliarder gikk til konsulenter innen IT-utvikling og to milliarder til konsulenter innen IT-drift. Utgiftene til IT-konsulenter hadde økt med over ti prosent hvert år de siste fire årene.

Med erfaringstall fra Oslo kommune, så regjeringen for seg at hver konsulent de byttet ut med en fast ansatt, ville spare den for rundt en million kroner i året. I sitt alternative statsbudsjett for 2021 tok Arbeiderpartiet ned konsulentutgiftene med 2,4 milliarder. Det tilsvarer i overkant av tusen konsulent-årsverk.

Da Arbeiderpartiet fikk makta var marsjordren klar: Alle statlige etater skal kutte konsulenter og rapportere om kuttene.

Det har vist seg vanskeligere enn først antatt. Selv om staten har lykkes med å kutte i kommunikasjonskonsulenter, vokser utgiftene til IT-konsulenter fortsatt. Veksten er likevel mye lavere enn under Solberg-regjeringene.

Ber om penger og makt

To ferske rapporter fra DFØ hinter til kjente årsaker. For staten er det vanskelig å tiltrekke seg spesialister, de sliter med å konkurrere på lønn, og når behovene er midlertidige er det upraktisk å ansette selv.

Men kanskje viktigst. Etatene synes egentlig ikke de har så mye å kutte.

I undersøkelsen DFØ har gjort blant små og mellomstore statlige virksomheter, svarer nær åtte av ti at deres egen konsulentbruk er hensiktsmessig. Annenhver etat er uenige i at de har potensial i å kutte konsulenter.

Og skulle de ha kuttet konsulenter, er det mest sannsynlig at det ble mulig etter større bevilgninger og mer selvstyre.

En ganske samlet statlig sektor forteller nå regjeringen at de tror økt økonomisk handlingsrom og styrket intern styring av kompetanse og ressurser, er det som skal til for å redusere konsulentkjøp.

Flere ansatte gir flere konsulenter

Men skal vi tro DFØ, er det ikke gitt at flere ansatte gir færre konsulenter.

− Kartleggingen finner at virksomheter som har høyere samlede lønnsutgifter, også har høyere konsulentutgifter relativt til lønnsutgiftene, heter det i den første av de to rapportene.

Det er et dårlig utgangspunkt hvis målet er å kutte utgifter. Ingen går til valg på å øke antallet byråkrater.

Som stortingsrepresentant for Frp, Sivert Bjørnstad sa til Digi tidligere denne uka:

– For Frp er kutt i byråkratiet den beste medisinen mot økt konsulentbruk.

At det skal det være opp til hver enkelt etat å kutte konsulenter, har også gitt middels resultater. Alternativet er statlige fellestiltak. Akkurat som DFØ hinter til.

Kan bli flertall

Før forrige valg tok partiet Rødt til orde for et eget statlig konsulenthus, som kan «leie ut» til statlige etater. Nå får de overraskende støtte fra Norges største parti, Frp.

Både Høyre og Venstre, som liker å se seg selv om næringsvennlige partier, har vært kritiske til idéen.

Men trangere tider kan vri den politiske diskusjonen fra hvordan man kan hjelpe bransjen til å blomstre, til mer pragmatiske diskusjoner om hva som kan kutte kostnader.

Flere regjeringer har oppfordret kommuner til å gå sammen om IT-samarbeid for å ta ned kostnader og risiko. Likevel fremstår felles enheter for IT-drift eller IT-rådgivning i staten som mer kontroversielt.

I dag må de 187 statlige virksomhetene stort sett selv skaffe seg kompetanse og rigge prosesser for å finne ut hvordan de kan ta i bruk ny teknologi. Det finnes få formelle kanaler for reell erfaringsdeling, utover møter, seminarer og digitaliseringsråd.

En egen etat, som kunne gå inn med ressurser og bidra både strategisk og operativt, kunne gitt helt andre resultater. Tanken er å gjøre det enklere å flytte spesialister rundt i staten etter behov, og å gjenbruke maler, kompetanse og kode.

At en slik etat skulle dekke mer enn en brøkdel av milliard-behovet, er likevel vanskelig å se for seg.

Egen etat, eller mer deling?

Ideen er ikke ny.

I 1947 opprettet regjeringen Rasjonaliseringskontoret. Det ble senere til Statskonsult, som nettopp leverte bistand og råd om omstilling og digitalisering. I 2004 ble Statskonsult til et privat aksjeselskap. Målet den gang var å «bidra til å tydeliggjøre bestillerrollen og til å konkurranseeksponere tjenester som er egnet for dette».

Tre og et halvt år senere ble selskapet avviklet. De ansatte ble en del av Difi, i dag Digitaliseringsdirektoratet (Digdir).

Men arvtagerne etter Statskonsult tar ikke til orde for en ny etat. Toppsjefen i Digdir vil snarere ha mulighet til å ta fra de store og gi til de små, og mer sentral styring.

Det kan bety flytting av penger. Men det kan også bety at de statlige IT-kjempene, Nav, Skatt og politiet, i større grad deler folka sine. Det kan være en kortere vei til mål, men det er neppe populært hos etatene selv.

Det vil heller ikke løse mer en småplukk av det enorme etterslepet store deler av offentlig sektor sliter med.

Skal staten klare å ta ned kostnadene, samtidig som de nærmer seg egne digitaliseringsmål, må både byråkratenes og høyre- og venstresidens kjepphester utfordres.

Der venstresiden tror mer tillit til byråkratene som har skoene på, gir bedre løsninger, har høyresiden tradisjonelt hatt tro på at markedet kan løse byråkratiets utfordringer.

Skal staten gjøre mer for mindre, er nok ingen av disse tilnærmingene svaret alene. Og skal staten ta igjen eget digitaliseringsetterslep, tyder alt på at både antall ansatte og konsulentutgiftene skal øke. Det er vanskelig å forsvare så lenge ni av ti offentlige virksomheter mislykkes med å ta gevinstene ut av digitaliseringsprosjekter.