For en rekke digitaliseringsprosjekter i statsforvaltningen er formålet å effektivisere arbeidet. Utviklingen av roboter og kunstig intelligens bidrar for eksempel til regelbasert saksbehandling og automatiserte vedtak. Men dataene for denne jobben må hentes fra et sted.
Legene leverer store mengder informasjon til statlige myndigheter, organer som forvalter velferdsgoder og andre rettigheter for innbyggerne. Mens leger tidligere fylte ut papirskjemaer for hånd, har vi de siste 20 årene arbeidet med delvis automatisert utfylling i elektronisk pasientjournal (EPJ). Informasjonen vi fyller inn, er basert på data vi allerede har fylt inn. Så må vi skrive ut et skjema for elektronisk overføring eller per brev, som også lagres hos legen.
Skyver oppgavene videre
Statsforvaltningen har selv besørget digitaliseringen inn i egne registre, enten manuelt eller ved skanning. De har selv tatt ansvaret for å digitalisere informasjon ved behov. Å fjerne et dyrt, tregt ledd fra statens side i prosessen, høres jo ut som smart gevinstrealisering? Rett og slett bare overføre oppgaven til noen andre, for eksempel legene?
Eksempelvis har Helsedirektoratet med Helseøkonomiforvaltningen (HELFO), Folkehelseinstituttet (FHI) og Statens legemiddelverk til felles at de bygger egne løsninger uten at de samarbeider. De lager blant annet egne webløsninger som krever ekstern pålogging for helsepersonell med rapporteringsplikt. Her må all data legges inn manuelt av legen, og ingenting skjer automatisk.
For å ivareta legens dokumentasjonsplikt ,må informasjonen deretter føres inn manuelt i pasientjournalen, ettersom statens nettportaler heller ikke sender data tilbake automatisk. Digitaliseringen medfører altså mindre arbeid for statsforvaltningen, men enda mer arbeid i helsetjenesten. Denne tiden burde heller gått til pasientbehandling.
Et annet eksempel er FHIs skjema over smittsomme sykdommer, kjent som «klinikermelding». Her har Folkehelseinstituttet laget en nettløsning som skal erstatte skjemaet i pasientjournalen. Etter manuell pålogging må legen fylle ut personopplysninger på nytt og så føre alle opplysningene tilbake i pasientjournalen.
Legen må også skrive ut kopi på papir som skal sendes til kommuneoverlegen per post, fordi løsningen ikke sender dette elektronisk til kommuneoverlegene. Alt dette kalles gjerne digital transformasjon, men er like mye et svarteperspill der oppgaver skyves over på dem som står i front i helsetjenesten.
Legene må logge inn og ut av ulike eksterne portaler, gjerne identifisere seg med sin private Bank-ID og gjøre dobbeltføring av informasjon.
Statsforvaltningens manglende evne til å koordinere innsats og investere tilstrekkelig kan og må erstattes av en helhetlig plan. Vi må i større grad ta i bruk tekniske standarder som allerede finnes. Bygges løsningen skikkelig én gang, sparer alle både tid og penger. Slik realiseres gevinstene for alle parter, også pasientene og skattebetalerne.
Frustrerte leger roper ut om dårlig IT-samordning. Vi deler legenes utålmodighet, svarer direktoratet
Altinn er ingen sikker løsning for helseopplysninger
Og det stopper heller ikke her. Andre aktører i forvaltningen bruker den offentlige digitale postboksen Altinn for å sende og innhente sensitiv informasjon om enkeltpasienter, for eksempel i barnevernssaker.
Mens helsetjenesten må betale store summer i avgifter til det sikre og lukkede Norsk helsenett, som helsetjenesten har en forskriftsfestet plikt til å bruke, ønsker statlig og kommunal forvaltning å slippe. De bruker i stedet Altinn, der både regnskapsførere og annet personell kan få ulovlig tilgang til sensitiv informasjon.
Vegdirektoratet går nå heldigvis foran, sammen med enkelte pasientjournalleverandører, med sitt skjema for legeerklæring ved førerrett. Det er bra, men Vegdirektoratet må ikke bli stående alene.
Digitaliseringsministeren må på banen
Legeforeningen har bedt både Direktoratet for e-helse og Kommunal- og moderniseringsdepartementet om å bidra til å samordne statlige aktører som har behov for sensitive helsedata og kommuniserer med helsetjenesten gjennom Helsenettet. Helsepersonells tid til pasienter er en knapphetsressurs som ikke må svekkes ytterligere. Vi har derfor invitert statsforvaltningen til å arbeide sammen med oss for å finne andre veier til målet enn å flytte digitaliseringsoppgaver over til en presset helsetjeneste.
I dette arbeidet trenger vi én adresse for ansvar på statens vegne. Dette må da være en opplagt vinnersak for digitaliseringsministeren?
