Når en IT-avdeling på tre personer skal håndtere alt fra daglig brukerstøtte og sikkerhet til skyløsninger, lisenser og leverandøravtaler, er ikke problemet mangel på innsats. Problemet er at oppgaven har blitt større og mer spesialisert enn det er rimelig å forvente at et lite fagmiljø skal dekke alene.
Debatten etter Digis sak om Sørreisa kommune har med rette handlet om hvordan små kommuner kan få tilgang til nødvendig teknisk kompetanse. Men utfordringen handler også om noe annet: Kommunene skal ta stadig større og mer komplekse kommersielle beslutninger i møte med noen av verdens største teknologiselskaper.
Lisensmodeller endres. Skytjenester prises på nye måter. Avtaler inneholder bindinger og forpliktelser som kan få konsekvenser langt frem i tid. Det som fremstår som en god pris i dag, kan bli kostbart når behovene endres, bruken øker eller kommunen ønsker å bytte løsning.
Dette er et eget fagfelt. Det krever inngående kjennskap til teknologi, avtaler, økonomi og leverandørenes prismodeller – og ofte mange års erfaring. Selv store virksomheter har problemer med å holde all denne kompetansen oppdatert internt. Da er det lite realistisk å forvente at hver enkelt kommune skal klare det alene.
Kompetanse-tilgang
Løsningen er ikke nødvendigvis at små kommuner skal ansette flere spesialister. De er allerede i hard konkurranse om mennesker det er knapphet på, og flere fagområder krever heller ikke en fulltidsressurs i hver kommune.
Det avgjørende er ikke å eie all kompetansen, men å ha tilgang til den når viktige beslutninger skal tas.
Flere kommuner kan for eksempel gå sammen om å hente inn spesialistkompetanse innen lisensiering, skyøkonomi, avtaleanalyse eller leverandørforhandlinger. En uavhengig rådgiver kan arbeide på tvers av kommunene, bygge erfaring fra flere avtaler og bidra ved behov. Slik kan kostnadene deles, samtidig som hver kommune får tilgang til en kompetanse den vanskelig kunne bygget opp alene.
Det kan også gi kommunene et bedre grunnlag for samarbeid. Når flere forstår hva de faktisk kjøper, hvilke behov de har og hvor bindingene ligger, blir det enklere å identifisere hva som kan anskaffes eller forvaltes i fellesskap.
Rolleforståelse
Teknologileverandører og deres partnere sitter naturlig nok på mye viktig kunnskap. De fleste ønsker også å gi kundene gode råd. Men de representerer samtidig løsningene de selger og avtalene de tjener penger på.
Det er ikke en kritikk. Det er en rolleforståelse.
Når styrkeforholdet mellom kunde og leverandør er skjevt, trenger kommunen noen som utelukkende vurderer saken fra kommunens side av bordet. Noen som kan stille spørsmål ved behovet, kontrollere forutsetningene, utfordre prisen og synliggjøre alternativer og langsiktige konsekvenser.
Dette handler ikke bare om å oppnå rabatt. Minst like viktig er det å unngå å kjøpe mer enn man trenger, redusere unødvendige bindinger og sikre reelle muligheter til å endre kurs senere.
Kommunens ansvar
Ekstern bistand må aldri bli en erstatning for kommunens eget ansvar eller bestillerkompetanse. Beslutningene skal fortsatt tas av kommunen, basert på lokale behov og demokratiske prioriteringer.
Riktig brukt skal ekstern kompetanse gjøre kommunen bedre i stand til å ta disse beslutningene. Den skal gi et mer opplyst beslutningsgrunnlag, redusere risiko og overføre kunnskap til de ansatte – ikke gjøre kommunen mer avhengig.
Små kommuner kommer neppe til å vinne kampen om alle spesialistene. Det trenger de heller ikke. Men de må få tilgang til kompetansen på en måte som gjør dem til sterkere og mer profesjonelle kjøpere.
For når stadig mer av kommunens økonomi, drift og tjenestetilbud avhenger av teknologi, holder det ikke bare å ha noen som kan levere løsningen. Kommunen trenger også noen som står på dens side av bordet.
Frustrert IT-leder: – Kraftig underkommunisert hvilken situasjon vi står i
