Fra Sovjetunionens ruiner bygget han verdens første IT-samfunn

Alle ser mot Estland når det gjelder IT.

Landet får jevnlig topplasseringer i internasjonale rangeringer over digitaliserte nasjoner, og det blir ofte fremhevet for sitt online skattesystem, som tar under tre minutter å fylle ut, samt muligheten for å delta i valg over internett.

Og cyber-alliansen som flere allierte har inngått for å støtte Ukraina i cyberkrigføring, er til og med oppkalt etter Estlands hovedstad – Tallinn-mekanismen.

Utgangspunktet for hele denne reisen var imidlertid en komplett samfunnskatastrofe, og sentralt i denne utviklingen står en historiker uten spesielle IT-ferdigheter.

I 1991 hadde mindre enn halvparten av Estlands befolkning en telefonlinje. Landets inflasjon oversteg 1000 prosent i året.

Tilgangen til grunnleggende nødvendigheter var nesten ikke-eksisterende, og de få matvarene som faktisk var tilgjengelige, var det vanskelig å få frem til de tomme butikkene, da også drivstoff til lastebilene var en mangelvare.

Slik husker den nå 64 år gamle politikeren og historikeren Mart Laar tilstanden i Estland da han i 1991, sammen med sine politiske kolleger, begynte arbeidet med å klargjøre Estland for dets første demokratiske valg på mer enn 50 år.

– Etter nesten 50 år med sovjetisk okkupasjon var vi fullstendig ødelagt. Økonomien vår var i svært, svært dårlig stand. Det var planer om å evakuere alle byene på landsbygda, men det var ingen steder å flytte dem til om vinteren, minnes Laar.

Estland trengte et middel for å hoppe over noen ledd i utviklingen landet sto overfor, slik at det raskere kunne bli en del av den frie verden.

– Folket måtte begynne å arbeide. Så regjeringen måtte skape muligheter for dette i en verden med frie markedsmekanismer. Vi måtte gi folk nok frihet til å starte sine egne virksomheter, samtidig som vi måtte etablere lover. Deretter måtte folk begynne å ta ansvar for sitt eget liv – noe de ikke var vant til i særlig grad fra sovjettiden, forklarer Laar.

– Hele det digitale området var en av de tingene som var i sin spede begynnelse i verden, og det var ikke mange land som hadde gått online ennå. Men vi lette etter det andre land og nasjoner ikke hadde gjort ennå – og prøvde å gjøre akkurat det. På den måten hoppet vi over noen trinn i håp om å ta igjen det tapte.

Derfor besluttet Laar at den nye teknologien skulle bli Estlands vei ut av krisen og opp på nivå med de rike landene i Vesten.

De første skrittene mot en ny nasjon

I de siste månedene før Sovjetunionen brøt sammen og slapp sitt grep om Estland, startet det politiske arbeidet med å gjenopprette et demokratisk valgt regjeringsorgan i landet.

Det første fungerende parlamentet var Estlands Øverste Råd, som i august 1991 erklærte Estland uavhengig, og 26. desember 1991 ble den offisielle datoen for Sovjetunionens fall.

Parallelt begynte en offisiell valgkamp å ta form mellom de eksisterende politiske partiene, og Laar og hans unge partifeller kastet seg også inn i kampen.

Med slagord som «Clean it up» kjempet de unge for en ny, mer gjennomsiktig stat fri fra sovjettidens gamle tanker og ideer og bokstavelig talt fra de pro-kommunistiske politikerne.

30. september 1992 ble det første demokratiske valget etter Sovjetunionens fall avholdt. Til tross for motkandidatenes store politiske erfaring, var det ingen tvil om valgets store vinner. Partiet Fædreland fikk 29 av totalt 101 plasser i Estlands parlament.

Europas yngste statsminister

I spissen for den nye regjeringen sto nå 32 år gamle Mart Laar, som attpåtil ble Europas yngste statsoverhode på den tiden.

Den nye politiske virkeligheten i den nyfunnede nasjonen kom mildt sagt som en overraskelse på de fleste – kanskje mest av alt på Laar selv. Men nettopp ungdommens mot ble Laars største styrke i det politiske arbeidet som lå foran ham.

Selv om Estland var rammet av fattigdom, var regjeringens hovedoppgave først og fremst å sikre at kommunismens gamle verdensbilde ikke krøp inn mellom sprekkene og forstyrret gjenoppbyggingsprosessen i den frie verden.

Både Laar og flere av hans regjeringskolleger hadde bakgrunn fra motstandsbevegelsen under Sovjetunionen.

Laar selv hadde på 1980-tallet vært med på å lansere en uavhengig studentbevegelse mot Østblokken, noe som førte til at han ble avhørt av KGB.

– Bare gjør noe

– Vi kastet ikke bort mye tid på å tenke over nøyaktig hvor vi skulle begynne. Vi begynte bare. Vi fikk også kritikk for det. Men når du ikke vet hva du skal gjøre, bare gjør noe, sier Laar.

Med den beskjedne erfaringen – for ikke å snakke om utdanningen – i regjeringen, var Laars viktigste verktøy hans historiske forståelse og sunne fornuft. Det var spesielt én innsikt han hadde tatt til seg gjennom sin forskning på etterkrigstiden:

– Fra historien visste jeg at de landene som etter andre verdenskrig var i svært dårlig økonomisk forfatning, fortsatte å være det. For å komme ut av situasjonen vi sto i, kunne vi ikke se mot de landene som gjorde det bra, forklarer Mart Laar.

Den veien Laar valgte å satse alt på, var den nye teknologien.

Estlands første digitale sprang

Et av de første teknologiske forsøkene på å ta et stort sprang ut av fortiden, var å ta stilling til de få fasttelefonlinjene som var etterlatt i landet etter sovjettiden.

Det meste av Vesten hadde på dette tidspunktet allerede gjennomgått flere innovasjoner innen teleområdet og hadde moderne fasttelefonlinjer tilgjengelige for vanlige husholdninger.

Mobilteknologi var nettopp blitt introdusert, men de færreste land hadde ennå gjort det til bærebjelken i teleinfrastrukturen. Så det skulle Estland gjøre.

– Vi bestemte oss for ikke engang å prøve å reparere de gamle telefonlinjene, men i stedet gå over til mobilteknologi med en gang, minnes Laar.

På samme måte ble flere offentlige tjenester digitalisert de neste årene, sterkt drevet frem av privat næringsliv.

Spesielt den finansielle sektoren sto klar, og snart kunne vanlige folk overføre penger og handle på nett i stedet for å håndtere fysiske sjekker.

Den unge regjeringen handlet raskt og vedtok en rekke reformer på økonomi-, skatte- og eiendomsområdene, samt det digitale området. De presset på for privatisering av offentlige tjenester, slik at moderne selskaper som tyske Telekom og den finske elektronikkprodusenten Elcoteq kunne begynne å by på oppgaver.

Allerede tidlig i 1994 – kun to år etter valget – begynte de nye reformene å gi resultater: Inflasjonen falt, økonomien stabiliserte seg, arbeidsledigheten sluttet å stige, og butikkene ble fylt med varer.

I 1994 ble de første prinsippene for estisk informasjonspolitikk, Eesti Infopoliitika Põhialused, vedtatt. Dette var det første steget mot en enda større koordinert innsats.

Men så møtte Laars regjering sin hittil største krise.

2,3 milliarder forsvunne rubler

For å forstå denne krisen må vi spole tilbake til begynnelsen av 1993.

Gjennom finansielle reformer ble russiske rubler samlet inn fra Estlands innbyggere, som nå skulle begynne å bruke landets egen valuta, den estiske kroon, etter frigjøringen.

Det var gjort en avtale om at pengene skulle sendes tilbake til Russland, men Russland nektet å kjøpe dem tilbake. Mens Estland prøvde å finne sin plass i den nye verden, forsøkte Russland å presse landet tilbake i Sovjets favn.

Dette passet Russland godt, da Estland satt med 2,3 milliarder rubler som de ikke kunne bruke til å motvirke den økonomiske krisen landet sto overfor.

Da kursen på rubler falt dramatisk, ble det presserende å få solgt pengene slik at statskassen ikke mistet verdien til inflasjon. Samtidig hadde de estiske innbyggerne begynt å demonstrere i gatene, med utsikter til en av de strengeste vintrene i landets historie.

I hemmelighet samlet Laar sine nærmeste ministre og rådgivere for å finne ut hva de skulle gjøre med 70 tonn med rubler. Valget falt på et salg til Tsjetsjenia, som på dette tidspunktet var i krig med Russland.

I Estlands nasjonalbank ble pengene pakket i kasser merket «diplomatisk post» og i hemmelighet eskortert til flyplassen.

Det var Tiit Pruuli som tok seg av det praktiske. Han mottok betalingen for rublene i amerikanske dollar, levert i en koffert. Han har senere fortalt i et intervju at verken han eller de andre involverte hadde sett en 100-dollarseddel før, så de visste ikke om pengene de mottok var ekte før Estlands nasjonalbank bekreftet det.

Det ble disse pengene som fikk den estiske befolkningen gjennom vinteren 1993.

Mistillit

I juli 1994 henvendte den russiske presidenten Boris Jeltsin seg til den estiske regjeringen. Han ønsket å utsette en historisk avtale om at Russland skulle trekke troppen sine ut av Estland innen slutten av august 1994.

Tilstedeværelsen av soldatene var det siste hinderet som holdt Estland fra å kunne handle med vestlige land. Derfor avslo regjeringen Jeltsins henvendelse.

Men så skjedde det som satte hele situasjonen i spill.

En uke før fristen for tilbaketrekningen fikk estisk presse nyss om rubel-salget. Nå hadde Russland en perfekt unnskyldning for å bryte avtalen om tilbaketrekningen.

For å redde situasjonen uttalte Laar på en pressekonferanse at «Disse rublene ligger trygt i Estlands nasjonalbank». Det virket.

31. august 1994 forlot de siste russiske troppene Estland. En milepæl som for alvor åpnet Estland for omverdenen og for samarbeid med den vestlige verden.

Dagen ble en festdag i Estland, men rett rundt hjørnet lurte en skandale. Pressen avslørte til slutt at Laar hadde løyet, og ryktene om hvor pengene fra de solgte rublene hadde blitt av, spredte seg.

26. september 1994 kulminerte hele saken, og det ble stilt et mistillitsvotum mot Laar og hans regjering, som til slutt trakk seg 8. november samme år.

Slaget var tapt. Men Laars kamp for et digitalt samfunn var langt fra over.

Dette var første del av fortellingen om den unge historikeren, som med sitt ministerteam la grunnsteinen for Estland, som ble verdens første digitale nasjon.

Artikkelen ble først publisert på Version 2 for deres abonnenter. Den er tilgjengelig på norsk for abonnenter av Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.