Krig i Iran: Digitale motorveier i store problemer

Den amerikanske krigen mot Iran presser ikke bare oljeprisen opp, men også prisen på dataforbindelser mellom Europa og Asia.

Det skjer som en konsekvens av at Hormuzstredet er blitt omgjort til en åpen krigssone, på samme måte som Rødehavet er et svært risikabelt farvann.

Den mest populære veien å transportere data fra Europa til Asia går ned gjennom Suezkanalen over Rødehavet. Herfra går mange kabler i land i Oman og Iran rundt Hormuzstredet, før de fortsetter over India og videre østover.

De siste ukers krigshandlinger har fått Meta til å bremse utbyggingen av den 45.000 km lange 2Africa Pearls-kabelen, som går hele veien fra Europa og rundt Afrika. Det skriver blant andre Bloomberg. Det er franske Alcatel Submarine Networks, som står for selve kabelleggingen, som har stanset arbeidet med henvisning til at situasjonen er force majeure.

Samtidig er alle planlagte og akutte reparasjoner av kabler rundt Hormuzstredet og Rødehavet for tiden innstilt.

Det betyr at hvis det oppstår skader på kablene, kan sivile reparasjonsskip ikke tilkalles. Ingen rederier tør å bevege seg ut i disse farvannene på langvarige oppdrag.

Det er ikke bare Hormuzstredet som er en no-go-sone for sivile skip. Det samme gjelder Rødehavet, der houthibevegelsen i Jemen i flere år har truet vestlig skipsfart med angrep på grunn av Israels angrep på Palestina.

Så langt har Iran-krigen ikke sendt dataprisene i været hos danske virksomheter, men hvis konflikten trekker ut i tid, vil prisene nesten uunngåelig stige. Særlig Rødehavet er kritisk når europeiske data skal til Asia.

– Denne ruten er blitt hardt rammet, ikke bare av den aktuelle konflikten, men siden konflikten mellom Israel og Hamas brøt ut, sier Pär Jansson, Senior Vice President, Carrier i GlobalConnect til ResilienceTech, der han har ansvar for de aller største infrastrukturprosjektene og etablering av digitale motorveier.

Seks ganger så dyrt

I 2024 ble fire sjøkabler i Rødehavet rammet av skader. Det betydde at 25 prosent av trafikken som strømmer gjennom Rødehavet, ble påvirket. Mange europeiske operatører fikk den gangen travelt med å omdirigere trafikken til andre ruter, som er betydelig mer kostnadskrevende.

– Kostnadene for kapasitet mellom Marseille og Singapore er en sjettedel på Rødehavsruten sammenlignet med å reise via Irak til Tyrkia, sier Pär Jansson.

Kabelskadene i 2024 tok seks måneder å utbedre. Oppstår det lignende feil i morgen, vil reparasjonstiden være ukjent. Først må det komme en eller annen form for fredsavtale og garantier fra Iran, før kabelskipene vil gjenoppta arbeidet i regionen.

I et scenario der konflikten fortsetter og trekker ut i tid, finnes det ikke mange alternative ruter.

På grunn av Ukraina-krigen og de vestlige sanksjonene mot Russland kan man ikke sende data over land gjennom Russland, og den andre veien rundt kloden – via USA – er betydelig dyrere.

Man kan også sende data ut på en kronglete reise over Kasakhstan, gjennom Kaspihavet, over Kaukasusfjellene via Aserbajdsjan og Georgia og over Svartehavet inn i Romania. Det er imidlertid en dyr og relativt tungvint rute. Ruten over Rødehavet er rett og slett best og billigst, forklarer Pär Jansson.

Arktiske alternativer

De siste års ustabilitet i Midtøsten har gitt medvind til to arktiske kabelruter.

EU støtter PolarConnect, som går fra Nord-Norge over Nordpolen til Japan og ledes av det nordiske forskningsnettet NORDUnet og har GlobalConnect som partner.

PolarConnect vil bli den mest direkte og korteste ruten mellom Europa og Asia – rundt 10.000 km. Prosjektet er imidlertid fortsatt i planleggingsfasen, og de samlede kostnadene på opptil 22,5 milliarder kroner er ikke endelig finansiert.

Det andre prosjektet går over Nordvestpassasjen og er kjent som Far North Fiber. Det er et samarbeid mellom finske Cinia, amerikanske Far North Digital og franske Alcatel Submarine Networks. Kabelruten er lengre – 14.500 km – siden den går langs Grønland, gjennom den canadiske delen av Arktis og over Alaska til Japan.

Ideen om en fiberforbindelse over Arktis oppsto i 2018 mellom finske Cinia og russiske MegaFon. Men på grunn av de geopolitiske spenningene mellom Russland og Europa strandet de planene, og i august 2021 presenterte Russland sine egne planer for Polar Express: En 12.650 km lang forbindelse langs den arktiske russiske grensen fra Murmansk til Vladivostok med seks fiberpar og en kapasitet på opptil 104 Tbit/s. Til sammenligning har Far North Fiber 12 fiberpar.

Far North Fiber er ventet å koste rundt 12 milliarder kroner og var planlagt å være ferdig i 2025. Nå ventes forbindelsen å være klar for drift i løpet av 2027. Selv om det gir fordeler, er prisen for å etablere og vedlikeholde et arktisk nettverk trolig dobbelt så høy som for en rute som går gjennom varmere farvann, der det ikke er behov for isbrytere og særlig godt polstrede kabler.

Selv om de nye arktiske rutene er betydelig dyrere å etablere og vedlikeholde, kan de to rutene raskt bli lønnsomme. For hvis Midtøsten forblir geopolitisk ustabilt, vil mange operatører trolig legge mer vekt på risikoreduksjon i stedet for utelukkende å se på prisen.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren.