artikler
Nytenking på seminar?
Et imponerende program til tross, IKT-Norges nytenkingskonferanse mandag maktet ikke å formidle noen overflod av nye ideer om hva Norge trenger for å styrke sin posisjon i den globale økonomien. Noen nytenkende nesestyvere fikke vi riktignok blant annet fra Terje Osmundsen (bildet). Men mest provoserende var professor Eli Moen som kom med en sviende kritikk av norsk mentalitet og norsk industripolitikk.
Av Olav André Manum
Terje Osmundsen holdt et spennende foredrag hvor han tok utgangspunkt i rapporten ”Konvergering av Fastnett til Flebruksnett” som selskapene Preview og Nexia har utarbeidet for IKT-Norge.
Han argumenterte for hvordan vi kan bygge et landsdekkende bredbåndsnett. Osmundsen tok til orde for større statlig engasjement i denne forbindelse og påpkte at en markedsbasert utbygging ikke på noen måte ville kunne dekke hele landet når 25 prosent av befolkningen, eller 1,1 millioner mennesker, bor på steder med færre enn 500 innbyggere.
Telenoralternativ
Osmundsen målbar også ideen om å la BaneTeles 12.000 km lange høyhastighetsnett utgjøre hovedstammen i et statlig alternativ til Telenors nett. BaneTeles nett kunne kobles sammen med de ulike regionale e-verkenes nett. De har eller planlegger å bygge fibernett, hevdet Osmundsen. Et slikt nett vil kunne komme distriktene til gode, mente han.
Det var likevel professor Eli Moen som kom med den krasseste og kanskje også nødvendigste øyeåpneren for hvilke politiske veivalg vi må foreta om vi ikke skal fortsette å tape terreng innenfor den nye økonomien.
Sviende kritikk
Hun kom med en sviende kritikk av norsk industri- og pengepolitikk og og pekte på nødvendigheten av massive endringer om vi som nasjon skal kunne hevde oss i en fremtidig global økonomi.
Moen konstaterte at Norge, i motsetning til for eksempel et land som Finland, ikke har erstattet den gamle proteksjonistiske politikken med noen ny bevisst politikk som legger forholdene til rette for ny økonomisk utvikling innenfor en globalisert og kunnskapsbasert økonomi.
Hovedårsakene til dette mente hun å finne dels i at vår økonomiske politikk er oljebasert og dels i at vi ikke en gang makter å skape en helhetlig industripolitikk som krysser sektorgrensene eller departementsgrensene.
Oljeøkonomien
Oljeøkonomien mente hun førte til en rasering av annet næringsliv samt en ”politisk korrumpering” som gjør nødvendige omstruktureringer vanskelige, for ikke å si umulige.
Sektorgrensene forhindrer generering av en helhetlig politikk og strategier, fordi de ulike sektorene er mer opptatt av å bevare egne posisjoner fremfor å samarbeide. Moen foreslo derfor at vi gjør som man har gjort i Finland, nemlig oppretter et samarbeidsråd som står over sektorene og som kan utforme en vellykket næringslivspolitikk for hele samfunnet.
Privat sektor
Moen tok imidlertid ikke bare et krasst oppgjør med den offentlige forvaltningen. Hun pekte på at problemene i det private næringsliv lignet på de man har i det offentlige. Det er lav grad av samarbeid mellom forskning og industri, og det er lite eller intet samarbeid på tvers av grenser og industrier.
De norske beslutningsprosessene er lite tilpasset kravene i moderne økonomi, hevdet hun. De er preget av gammelt tankegods, krav om personlig kontroll, risikoaversjon, vekstproblemer og lav innovasjonstakt.
Det som trengs er å internalisere normene for vinn-vinn-samarbeid, mente hun. Dagens holdning om at næringslivet er alles kamp mot alle skaper bare tapere.