Jeg har den noe delte fornøyelsen av å yte support til PC-brukerne på jobben rundt meg. Egentlig var det MacIntoshene som brakte meg inn i yrket, men nå er det altså mest PCer med Windows som plager mine kollegaer. I riktig gamle dager ville vi kalt det skrivemaskiner, for jammen var det ikke jeg som måtte skifte båndet når rettetasten ikke funka lenger på de revolusjonerende nye elektriske skrivemaskinene vi fikk inn i redaksjonen etter en to-ukers kamp med streikevåpenet i beredskap. Vi snakker 1985.
Mer tidsbruk
Med erfaring fra ekstremt trege Norsk Data-maskiner under studiet i Narvik, og en glødende interesse for å koble sammen maskiner, eksempelvis PC-skrivemaskiner og fotosettere (Pcer koblet sammen med utskriftsenheter for fotosats), tok det noen år med stanging i vegger før jeg lyktes.
Siden den tid har jeg vært IT-ansvarlig i alle organisasjoner jeg har vært i, uansett hvilken egentlig jobb jeg har hatt. Og en ting jeg merker, ettersom jeg har dårlig tid, er at det virker som det blir stadig mer trøbbel med PCene i organisasjonen, inkludert min egen.
