Forbrukerrådet: Regulér alle bredbåndstilbydere med mer enn et gitt antall kunder

I høringen som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet gjennomfører om geografiske markeder for fast bredbåndsaksess har fagdirektør Finn Lützow-Hom Myrstad undertegnet et innspill som i hovedsak omfavner forslaget fra Nkom, men med en rekke kommentarer.

Denne høringen startet for alvor med et høringsnotat 29. november 2021 og et nytt i mars i år, noe Inside Telecom omtalte 24. mars. I korte trekk er spørsmålet om bredbåndsmarkedet i landet skal deles inn i 20-30 områder. Sånn cirka i byområder og spredt befolkede områder i hver region.

Et bakteppe er at kobbernettet til Telenor legges ned for egne kunder i år og grossistkunder seinest i 2025. I tillegg egner kanskje ikke det nye bredbåndskartet seg for å kun definere én tilbyder med nasjonal sterk markedsposisjon. Særlig ikke når vi vet at Altibox-samarbeidet høyst sannsynlig har passert Telenor i antallet fiberkunder omtrent nå.

– Et betydelig enklere alternativ

Når Forbrukerrådet kommenterer Nkoms forslag om alternative geografiske enheter som kan danne utgangspunkt for den geografiske analysen, svarer rådet at de er enig i å gjennomføre markedsanalysen spilittet på både fylke og bostedsmønster.

– Et annet (og betydelig enklere) alternativ vil være å pålegge grossistregulering av alle tilbydere med over et gitt antall kunder. Dette vil sikre at en stor andel av markedet gjøres tilgjengelig for videresalg, skriver Myrstad.

Forbrukerrådet anser at markedet ikke er nasjonalt, men er enig med Nkom i at dette bør studeres nøyere. Forbrukerrådet ser store forskjeller mellom borettslags- og villamarkeder, mellom tettsteder og grisgrendte strøk og mellom ulike byer.

Tror ikke helt på bredbånd via mobilnettet

I en analyse av det norske bredbåndsmarkedet er Forbrukerrådet innom fast trådløst bredbånd, altså der bredbånd leveres via radio fra en basestasjon i mobilnettet til ei retningsstyrt antenne på husveggen. Fast trådløst bredbånd forkortes på norsk FTB og på engelsk FWA (fixed wireless access).

Med introduksjonen av 5G i mobilnettene tilbyr både Telia og Telenor FTB med opptil 500 Mbit/s hastighet, til nesten samme pris: 1199 og 1249 kroner per måned.

– For noen kunder kan fast trådløst bredbånd (FTB) være et godt alternativ, som også kan være med på å øke konkurransen. FTB har imidlertid flere svakheter som gjør at dette alene ikke vil siker god nok konkurranse, skriver Forbrukerrådet og lister opp tre innvendinger:

• FTB har lavere hastigheter, lavere tjenestekvalitet og dårligere oppgraderingsmuligheter enn fiber- og kabel-TV-basert aksess.
• FTB har betydelige byttebarrierer på grunn av teknisk spesifikasjon på utstyr og høye priser.
• Det finnes kun tre aktører som har forutsetninger for å lansere FTB på nasjonalt nivå: Telenor, Telia og Lyse/Ice. De samme virksomhetene kontrollerer markedet for kablet aksess og har trolig ingen interesse av å kannibalisere sin posisjon i dette markedet

Overbygging – ikke fornuftig bruk av ressurser

– Et velfungerende regime for videresalg av etablerte fiber- og kabel-TV-aksesser vil etter vårt skjønn være bedre enn konkurranse gjennom såkalt overbygging av kablede nett, skriver Forbrukerrådet.

De registrerer at overbygging har skjedd i noen deler av en håndfull byer, men tror det vil ta svært lang tid å få til meningsfull nasjonal konkurranse på denne måten.

– Vi kan heller ikke se at dette er fornuftig bruk av samfunnets ressurser. En rekke operatører tilbyr videresalg av fiberaksesser i bedriftsmarkedet, og vi er kjent med noen operatører, eksempelvis OBOS Opennet, som har åpnet eller vurderer å åpne for videresalg av aksesser i privatmarkedet, skriver Forbrukerrådet.

Ikke mange som kan velge leverandør

Forbrukerrådet griper i sitt høringssvar tak i Nkoms formål om en regulering som «fører til gode, rimelige og fremtidsrettede bredbåndstjenester og effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for bærekraftig konkurranse».

Og bærekraftig konkurranse gir ikke dagens regulering, slår Forbrukerrådet fast, og peker på at brorparten av norske husstander har ingen, eller kun én leverandør av fast bredbåndsaksess, om definisjonen er mulighet for gigabit-hastighet.

– I Nkoms dekningsrapport for 2021 heter det at rundt 50 prosent av norske husstander kan velge mellom to eller flere tilbydere når hastighetskravet settes til 100 Mbit/s nedstrøms hastighet. Vi tviler ikke på at dette stemmer når man legger tilbydernes dekningsrapporter til grunn, men det er flere årsaker til at dette ikke gir et reelt bilde av den faktiske konkurransesituasjonen i det faste bredbåndsmarkedet, skriver rådet.

De peker på at en forbruker ikke har forutsetninger for å vite hvilke tilbydere som har infrastruktur i nærheten av boligen, siden det ikke finnes offentlig informasjon om dette. Forbrukerrådet mener også at det ikke er noen garantier for at en tilbyder vil prioritere en utbygging, selv om slik infrastuktur finnes.

Andre datakilder gir et annet bilde av konkurransesituasjonen. Andelen bredbåndsaksesser som skjer via videresalg er en god pekepinn på hvordan konkurransen fungerer. For fiber er denne svak, og vi er kun kjent med noen få operatører (slik som Nextgentel) som benytter denne forretningsmodellen.

DSL som eksempel

– I privatmarkedet for bredbånd over fiber- eller kabel-TV-aksess har Nextgentel en markedsandel på mindre enn to prosent. Dette viser at dagens regulering av Telenor har ikke fungert etter hensikten. Det er viktig å finne ut hvorfor det har blitt slikt, og sikre at den fremtidige reguleringen legger bedre til rette for videresalg enn hva tilfellet er i dag, skriver Forbrukerrådet, og henviser til at situasjonen var en helt annen da DSL dominerte aksessene.

I 2004 dominerte DSL, altså bredbånd over kobberlinjene til Telenor. Hele 40 prosent av DSL-aksessene var solgt gjennom grossistkanaler og det var konkurranse mellom mange aktører. Dette mener Forbrukerrådet var gunstig for både konkurransen, forbrukere og for videre utbygging av norske ekom-nett.

– Vi vil derfor oppfordre Nkom til å se nøye på hvilke drivere som sikret en suksessfull regulering av DSL, skriver Forbrukerrådet og peker selv på tre faktorer de mener var viktige.

• Man må sikre at så stor andel som mulig av fiberaksesser er tilgjengelig for videresalg. I fibermarkedet har Telenor en markedsandel på under 25 prosent, så en regulering må også inkludere andre nett for å være meningsfull.
• Man må bruke kostnadsorienterte grossistpriser, slik at tilgangsprisen blir så lav at det er mulig for konkurrenter å delta i markedet.
• Man må sørge for at regulatoriske «djevler i detaljene» ikke motarbeider ønsket om større konkurranse. Dette kan eksempelvis være tilgang til noderom og rimelig prising av transportkapasitet til noder som ligger langt unna utvekslingspunkter for trafikk mellom operatører.