debatt
Arkitekter formes i arbeidet med KI
Når KI gjør det lettere å produsere kode, blir det viktigere å forstå hva virksomheten trenger, hvordan systemene henger sammen, og hvem som lærer å ta ansvar for dem.
Jasvinder Sadana stiller et viktig spørsmål i sitt svar på vår kronikk om teknisk KI-grunnmur: Hvem skal forstå systemene i framtiden hvis juniorutviklere ikke får lære hvordan de bygges?
Vi deler bekymringen. Vi har tidligere skrevet om hva som skjer med unge når virksomheter effektiviserer bort inngangen til kunnskapsyrkene. I programvareutvikling er problemet akutt: KI øker produksjonen av kode samtidig som bedriften kutter i menneskene som skulle lært å forstå den. En slik HR-strategi bygger på en utdatert forestilling om hvor flaskehalsen ligger.
Når et nytt system skal bygges, tror ledelsen at oppgaven er å få skrevet nok kode, men den vanskelige delen er å finne ut hva koden skal gjøre. Hvilket system eier kundedataene? Hvorfor behandles én kundegruppe annerledes? Hvem rammes hvis en tilgangsregel endres? Svarene ligger spredt i kode, gamle beslutninger og hos ansatte som husker hvorfor ting ble som de ble.
KI kan produsere en teknisk plausibel løsning før noen har funnet svarene. Dermed flyttes kostnaden. Det som spares i utviklingstid, kan dukke opp som feil data, flere avhengigheter, sikkerhetsarbeid og endringer som blir vanskelige å gjennomføre senere. Et system kan fungere ved lansering og likevel være dårlig arkitektur.
Den neste forestillingen er at arkitektur er noe erfarne utviklere tar seg av etter at andre har laget koden. Med KI blir arkitekturvalgene tatt tidligere og oftere: i beskrivelsen av oppgaven, i valget av datakilder, i rammene agenten får, og i beslutningen om hvilke forslag som godtas. Arkitekten må derfor forstå både virksomhetens økonomi og arbeidsprosesser og de konkrete tekniske følgene av et valg. Denne rollen kan ikke fylles av en person som bare kan presentere strategien, eller en person som bare kan godkjenne koden.
Det betyr heller ikke at KI står utenfor arkitekturarbeidet. KI kan hjelpe teamet å kartlegge en kodebase, lete etter avhengigheter, sammenligne løsningsforslag og finne spørsmål ingen stilte i det første møtet. En arkitekt som bruker dette godt, kan undersøke flere muligheter før teamet binder seg til én. Men modellen vet ikke av seg selv hvilken kundeopplysning som er fasit, eller hvilket gammelt unntak virksomheten fortsatt er forpliktet til å støtte. Den kan bidra til undersøkelsen. Noen må avgjøre hva funnene betyr.
Her ligger det vanskelige dilemmaet om juniorene. Sadana foreslår å reservere oppgaver for dem selv når KI kan gjøre dem raskere. Men hvis morgendagens arkitekt skal arbeide med KI, må junioren lære nettopp dette arbeidet. Gi en junior ansvar for å undersøke hvordan en endring i fakturering slår ut i tre tilkoblede systemer. La vedkommende bruke KI til å finne kode og skissere alternativer, snakke med dem som eier prosessen, teste antakelsene og legge fram en anbefaling. En erfaren arkitekt må utfordre begrunnelsen før løsningen bygges. Etterpå må junioren se hva som faktisk skjedde i drift.
Da lærer junioren å kode, men også å oppdage når kode løser feil problem. Det er en langt mer relevant inngang til arkitekturrollen enn å produsere oppgaver som holdes kunstig unna KI.
Tradisjonell teknisk gjeld oppstår når vi velger en rask løsning og vet at vi må forbedre den senere. KI kan skape en vanskeligere gjeld: Systemet virker, men begrunnelsen for løsningene finnes verken i dokumentasjonen eller hos menneskene som eier det. Hver KI-assistert endring kan legge til en ny avhengighet, en ny regel eller et nytt unntak. Hvis ingen undersøker hvordan endringene virker sammen, låner virksomheten forståelse fra framtiden. Samtidig kan den kutte juniorstillingene der framtidens arkitekter skulle lært å gjøre nettopp dette arbeidet. Da vokser kunnskapsgjelden og kompetansegjelden på samme balanse.
En bedrift kan spare en juniorlønn i år og miste en arkitekt om fem år. Den enkelte leder får gevinsten på årets budsjett; kostnaden kommer senere og bæres av hele virksomheten. Derfor må juniorenes arbeid og seniorenes veiledning inn i prosjektplanen og prisen på leveransen. Også kunder som kjøper utvikling, må betale for team som bygger kompetanse underveis.
Spørsmålet er ikke bare hvem som skriver framtidens kode. Det er hvem som lærer å vite når koden er riktig for virksomheten.