Huawei får ingen avtaler i Norge

Nei da, Telenor Norge har ikke tilkjennegitt valg av leverandør ennå. Men vi har fått to tydelige frampek som forteller oss hvilken vei det bærer.

For det første har Telia valgt bort Huawei som leverandør av radioutstyr til selskapets mobilnett i Norge. Inn kommer i stedet Ericsson som ny hoffleverandør, ikke bare av 5G-komponenter, men også av utstyret som skal erstatte dagens Huawei-baserte 4G-nett.

For det andre registrerer vi at regjeringen aldri kommer til å uttale offentlig hva den har landet på i sine analyser av Huawei. Dette er en fortsettelse av taushetslinjen regjeringen har pålagt både seg selv og mobilselskapene – en linje flere har kritisert dem for.

Disse to kjensgjerningene gir oss til sammen et fjernlys som stråler helt inn i framtida: Huawei kommer til å stå ribbet tilbake når Telenor snart bekjentgjør at heller ikke de skal kjøpe 5G-utstyret sitt fra den kinesiske leverandøren.

For Huaweis del forverres situasjonen ytterligere av at selskapet dessuten ikke får solgt det som kanskje er verdens beste mobiltelefon, Mate 30 Pro, i Norge.

Selskapets misere er, i en norsk kontekst, komplett.

Nekter å svare ordentlig

Erna Solbergs unnfallenhet overfor amerikanske myndigheter har tvunget henne til det som ytre sett kan fremstå som et skuldertrekk. Skuldertrekket består i svaret hennes digitaliseringsminister, Nikolai Astrup, avleverer hver gang journalister etterspør regjeringens konklusjon i Huawei-spørsmålet: «Vi har ikke utelukket noen leverandører».

Hadde sannheten vært så enkel som denne setningen vil ha oss til å tro, ville verden ikke vært til å kjenne igjen.

Astrup sier det er mobilselskapene, ikke myndighetene, som velger leverandør. Og at regjeringen hele tiden har ført sin dialog med disse selskapene, ikke med leverandørene.

Men hvis du tror regjeringen overlater nasjonale sikkerhetsspørsmål til private bedrifter som har som sin viktigste oppgave å tjene penger til aksjonærene, må du snarest ta et kveldskurs i statsvitenskap. Sånn er det selvfølgelig ikke.

For digitaliseringsminister Nikolai Astrup er regjeringens nye standardfrase til god beskyttelse. Den fungerer som solbriller han kan ta på når kameralyset blir for intenst og pressen for påtrengende.

For eksempel når jeg spør ham om regjeringen har brukt formuleringer som «nasjoner vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med» i sin dialog med operatørene. Da tar han på solbrillene og sier myndighetene forholder seg til mobilselskapene, ikke leverandørene, i sin sikkerhetsdialog.

Dette er naturligvis et ikke-svar, det er jo nettopp sikkerhetsdialogen mellom regjeringen og mobilselskapene jeg spør om. At statsråden unnlater å svare på spørsmålet som stilles, betyr at det egentlige svaret er ubehagelig å formulere – så ubehagelig at ingen i regjeringen kommer til å gjøre det.

Ubehaget skyldes krysspresset Norge befinner seg i når USA krever lojalitet, samtidig som Kina forventer å bli behandlet rettferdig i spørsmål knyttet til handel og bilateralt samarbeid.

Regjeringen skyver kort og godt mobiloperatørene foran seg. På denne måten kan Næringsdepartementet forsikre sin kinesiske motpart i handelsforhandlingene om at regjeringen ikke har nedlagt forbud mot bruk av Huawei eller ZTE i norsk, digital infrastruktur.

Nødnettet veier tungt

Hva regjeringen har lokket med for å få mobilselskapene til å treffe det riktige valget, vet vi ikke.

Men vi kan bite oss merke i at både Telia og Telenor ofte nevner det fremtidige nødnettet når de forteller om mulighetene 5G-nettene åpner for. Nødnettet blir uhyre viktig for operatørene når det om noen år skal plasseres innenfor de kommersielle mobilnettene; ikke bare på grunn av de statlige midlene som følger med oppgaven, men enda mer fordi det ligger en enorm prestisje i en slik avtale.

Denne prestisjen kan i markedsføringen mot helt andre kunder oversettes til «trygt nok for nødetatene, trygt nok for deg». Den som velges bort og ikke får nødnettkontrakten, er i realiteten desavuert av den norske stat og av dem som skal redde livet ditt når alarmen går. En slik dom vil være en katastrofe for markedsposisjonen.

Den situasjonen kan Telenor kort og godt ikke tillate seg å havne i.

Det er blant annet derfor markedslederen kommer til å velge bort Huawei som leverandør av utstyr til 5G-nettet som skal bygges i Norge.

På denne måten kan nødnettet ses som et pressmiddel myndighetene kan bruke i sin overtalelse av operatørene. Om de faktisk har brukt denne jokeren, får vi derimot ikke vite.

Regjeringen har uansett funnet en ganske elegant løsning på det som for bare noen måneder siden fremstod som en knipe av de sjeldne. I etterpåklokskapens lys ser vi at taktikken var beste vei ut av uføret.

Huawei kan få revansje

Betyr dette at Huawei Norge bare kan stenge butikken? Nei, langt ifra.

For det første skal selskapet fortsette å betjene eksisterende kontrakter, ikke minst i form av å yte sørvis og støtte til Telia og Telenor i 4G-nettene. Selv om Telia har bestemt seg for å bytte ut Huawei med Ericsson, vil det gå flere år før utskiftingen er gjennomført.

Dessuten kan det være at Telenor lar seg imponere såpass mye av 5G-pilotene de gjennomfører sammen med Huawei i Norge at de ender med å kjøpe mengder kinesisk utstyr til land hvor de sikkerhetspolitiske vurderingene er annerledes enn våre – i markeder som Malaysia (11,3 millioner Telenor-kunder), Myanmar (19,8 millioner kunder), Thailand (20,6 millioner kunder), Pakistan (43,8 millioner kunder) og Bangladesh (75,3 millioner kunder).

Dessuten er Huawei mer enn bare mobilnett og mobiltelefoner. Selskapet har for eksempel også viktige norske bredbåndsselskaper på kundelista. I hvert fall enn så lenge.

Nå som regjeringen har ordnet opp i mobilfloka, kan det være kabelfloka står for tur. I så fall bør ikke ett eneste bredbåndsselskap i landet lenger være uforberedt på det som kommer.

Les mer: Låsesmed i regjeringens Huawei-dilemma