Kan du ikke bare fikse internettet?

• Internettet burde være vanskeligere å slå ut.

• Brukeren burde kunne vite hvem som faktisk er i den andre enden.

• Og det burde være lettere å se hvilken vei trafikken tar.

Det er slik gode mentorer arbeider. De stiller et spørsmål som høres enkelt ut, og lar studenten oppdage resten selv.

For rundt 25 år siden satt jeg på et studentlaboratorium og lærte hvordan nettverk kunne oppføre seg dårlig. Det var undervisning, isolerte maskiner og ingen ofre. Noe var avansert. Noe var nesten pinlig enkelt.

Et kvart århundre senere har vi skytjenester, kunstig intelligens og datamaskiner i lommen. Likevel virker noen av de samme ideene. Send nok trafikk, og noe får problemer. En internettadresse peker mot et teknisk endepunkt, men ikke nødvendigvis mot personen bak. Og veien gjennom nettet er ikke alltid særlig synlig for brukeren.

Når en digital tjeneste faller ut, oppstår gjerne et lite ekspertpanel på internett. Diagnosen er ofte klar før hendelsesforløpet er kjent. Noen burde ha sikret bedre. Noen burde ha bygget annerledes. Jeg har arbeidet lenge nok med faget til å vite hvor fristende den formen for etterpåklokskap er.

Internett fikk fast jobb

Internett er et fantastisk stykke ingeniørkunst. Det merkelige er jobben vi ga det. Det som vokste frem fra forskningsnett og ekperimentelle datanett, har fått fast jobb som samfunnsinfrastruktur. Vi bruker det til bank, helse, skatt, arbeid, kjærlighet og krangling.

De tidlige arkitektene var opptatt av at nettet skulle virke selv om deler forsvant. Trafikken måtte kunne finne andre veier, og ulike nett måtte kunne kobles sammen. Det var gjennomtenkte prinsipper for oppgavene nettet skulle løse.

Nettet er allerede bygget for å finne alternative veier. Det vanskeligere spørsmålet er hvem du faktisk snakker med, og hvor mye du selv kan se av veien dit.

Vi har ikke brukt snart femti år på å reparere en dårlig plan. Vi har brukt snart femti år på å få gode grunnprinsipper til å bære oppgaver de aldri var laget for.

Køen og konvolutten

Et tjenestenektangrep kan være avansert. Grunnideen trenger ikke være det. Tenk deg tusen mennesker som prøver å komme inn i en butikk samtidig. Det holder at de fyller inngangen slik at de virkelige kundene ikke slipper til.

Vi fordeler, filtrerer og bygger tjenester som absorberer belastningen. Det virker. Men forsvaret ligger i stor grad oppå de samme gamle grunnprinsippene.

Så er det konvolutten. Kryptering kan beskytte innholdet omtrent som en lukket konvolutt beskytter et brev. Men konvolutten beviser ikke hvem som la brevet i postkassen. En internettadresse peker på samme måte mot et teknisk endepunkt, ikke automatisk mot personen bak.

Brukeren burde kunne vite hvem han kommuniserer med, og se mer av veien dit. Mentoren min formulerer det siste mer teknisk: traceroute-funksjonaliteten burde gjenopprettes. Oversatt til normalnorsk: Vis meg veien.

Må virke

Som ung tilbrakte jeg mange somre ved det lokale kraftverket. Der lærer man at systemet ikke kan slås av mens man bygger nytt. Gamle og nye komponenter må virke sammen. Lyset skal tennes når noen trykker på bryteren.

Internett har den samme utfordringen. Vi kan ikke stenge det globale nettet mens vi bygger versjon 2. Gammelt og nytt må virke sammen mens vi endrer det.

Slik har vi forbedret internett: Bit for bit, uten å stenge for ombygging. Hver forbedring kan være fornuftig. Summen er likevel et system ingen har tegnet på et blankt ark.

Mentorens ønskeliste er ikke urimelig. Han vil ha et Internett som er vanskeligere å slå ut, der brukeren vet mer om hvem han kommuniserer med og om veien dit.

Her ligger en av asymmetriene i dagens nett. Min identitet kan være kjent, mens jeg ikke nødvendigvis vet hvem som faktisk sender til meg. Det burde vi kunne gjøre bedre.

Det finnes ingen bryter merket «sikker».

Internettet blir neppe ferdig fikset. Ikke fordi vi har glemt å sikre det, men fordi vi bygger om en levende, global infrastruktur mens den er i bruk. Oppgaven er ikke å reparere én maskin. Den er å endre deler av samfunnets fundament uten å slå av lyset mens vi arbeider.

Det er noe fint ved at han som veiledet meg gjennom mastergraden, fortsatt kan utfordre meg. Etter mer enn 25 år i sikkerhetsfaget og en doktorgrad skulle man kanskje tro at jeg hadde et enkelt svar.

Det hadde jeg ikke.

Så til min gamle mentor: Du har et poeng. Jeg trenger bare litt mer tid.

Har aldri nådd makspuls
– det skal vi være glad for