Norske muligheter i tysk hengemyr

I både den tyske og den østerrikske offentligheten har digitaliseringsdebatten de siste årene vært preget av selverkjennelse, frustrasjon over tapt konkurransekraft og et defensivt ønske om strategisk autonomi.

Landene forsøker i tillegg å kompensere for teknologisk avhengighet til USA gjennom juridisk regulering, snarere enn å satse på digital slagkraft. For Tyskland, som tradisjonelt har vært omtalt som Europas industrilokomotiv, blir strategien ansett som en fallitterklæring.

En lovende vei ut av elendigheten er å skule til Norge og den formidable suksessen vi som nasjon har i utbyggingen av den digitale infrastrukturen.

Nylig var delegasjoner bestående av næringslivsrepresentanter og myndigheter fra Tyskland og Østerrike i Oslo, hvor de ved selvsyn kunne konstatere at tett fiberutbygging og høyt opptak av fiberbredbånd har ryddet veien for samfunnsomveltende endringer.

Ikke bare er hverdagen for Kari og Ola Nordmann kraftig forenklet, vår digitale grunnmur er i tillegg så solid at Norge tiltrekker seg milliardinvesteringer fra de viktigste selskapene i verden.

Kobberfellen

Tysk næringslivspresse ironiserer over hjemlandet og det som kalles «faksrepublikken». Økenavnet refererer til den utstrakte bruken av telefaks i det offentlige, og til de endeløse papirbunkene som fullstendig dominerer forvaltningens arbeidshverdag.

Kritikken er sammensatt. Gjennomgangstonen er likevel at landene forsov seg til plattformøkonomien.

Situasjonen kan oppsummeres slik:

• Istedenfor å satse på fiber, låste Tyskland og Østerrike seg tidlig på 2010-tallet til å oppgradere det eksisterende kobbernettet og koakskablene. Dette har plassert begge landene på jumboplass i EU- og OECD-statistikker.

• Telekomoperatørene og myndighetene anklager hverandre gjensidig. Bransjen klager over konsesjonsprosesser som tar opptil to år, graveregler som driver anleggskostnadene i været, og offentlige tilskudd som smøres tynt utover ulønnsomme enkeltadresser.

• Fiberetterslepet trekkes frem som hovedforklaring på at det tysk-østerrikske næringslivet sakker akterut innen industri 4.0, hjemmekontorløsninger og skytjenester.

Medienes elendighetsbeskrivelse inkluderer også overregulering, fremragende forskning som aldri kommersialiseres, og en teknologiskepsis som gjennomsyrer samfunnet på mange nivåer.

På skolebenken

Delegasjonene var i Oslo for å forstå hvordan Norge har endt opp med å ha en ledelse som, ifølge den tyske eksperten Dr. Ernst-Olav Ruhle, er på 8–10 år i digitaliseringskappløpet.

Det første de fikk høre på skolebenken i Bjørvika, var hvordan effektivt samspill mellom det norske næringslivet og myndighetene – i særdeleshet Nkom – har åpnet for massiv fiberutbygging landet over. Og om hvordan lokal dugnadsånd ikke ble motarbeidet av overregulering eller administrative hindringer, men tvert om fikk spillerom til å bli en viktig faktor i perifere deler av landet.

Visst har vi hatt våre bataljer også her til lands, det holder å nevne den famøse graveforskriften som eksempel. Like fullt kan vi i dag konstatere at også avsidesliggende deler av landet i stor utstrekning omfattes av en digital infrastruktur i ypperste verdensklasse.

De utenlandske delegasjonene forbløffes i møtet med den norske virkeligheten. Og ber om å få vite mer.

Norske muligheter

Derfor opprettholdes og videreutvikles nå kontakten mellom myndigheter og næringsliv på tvers av landegrensene. I sommer signerte tyske myndigheter og tysk bredbåndsbransje en intensjonsavtale som bærer bud om enorme investeringer for å ta igjen etterslepet; bare i år investerer landet 120 milliarder kroner på området.

Norske utbyggere, som vet hvordan verdens beste bredbånds bygges, besitter svært verdifull kunnskap og erfaring. Kombinasjonen etterslep på kontinentet og kompetanseoverskudd i Norge kan åpne et betydelig marked for norske aktører. Aktører som allerede har gjort jobben i Norge, og som vet hva som må til for å skape en effektiv utrulling i andre land.

Ett av fem offentlige anbud får kun ett tilbud: – I praksis ingen konkurranse