Skal alle velge hver vår teknologi? Da svekkes sikkerheten for alle

Norge må kartlegge sine «digitale Hormuzstred»: tjenester og infrastrukturer der bortfall kan ramme store deler av samfunnet. Dette påpekte Simula-forskerne Jostein Jensen, Olav Lysne og Siri Bromander nylig i DN.

Regjeringen har varslet en stortingsmelding om digital suverenitet og verdiskaping. Ett spørsmål presser seg på: Hva skal vi gjøre med de kritiske avhengighetene?

Norge er allerede dypt avhengig av teknologi utviklet og kontrollert utenfor landet. Det kommer vi til å fortsette å være. Digital suverenitet kan derfor ikke bety at Norge skal være selvforsynt med all digital teknologi vi er avhengige av. Spørsmålet er hvilke avhengigheter vi kan leve godt med, hvilke som er kritiske, og hvor vi faktisk trenger reelle alternativer.

Ikke alt er like kritisk

Ta kunstig intelligens. De mest avanserte språkmodellene leveres i stor grad av utenlandske selskaper. Men selve modellen kan i mange tilfeller være en relativt utskiftbar del av systemet. Det finnes modeller som kan kjøres lokalt, og løsninger kan bygges slik at én modell kan erstattes med en annen. For mange oppgaver trenger vi heller ikke den beste modellen i verden.

Andre avhengigheter sitter langt dypere. En virksomhet som over mange år har bygget identitet, dokumenthåndtering, kommunikasjon, data og skytjenester rundt ett plattformøkosystem, kan ikke uten videre skifte leverandør. Enda lenger ned finner vi maskinvare og globale forsyningskjeder som Norge uansett ikke kan kontrollere alene.

Hvor teknologien er utviklet, er altså relevant, men ikke avgjørende alene. Vi bør også spørre hvor vanskelig den er å erstatte, hvilke data og kritiske funksjoner den kontrollerer, og hva som skjer dersom tilgangen endres.

For samfunnskritiske funksjoner bør vi vite hvem som i praksis sitter med stoppknappen.

Ingen kan løse dette alene

For en kommune, bank, et direktorat eller et industriselskap kan det være helt rasjonelt å velge en stor internasjonal leverandør med et komplett tjenestetilbud. Løsningen er god, kompetansen finnes i markedet, og risikoen ved å velge noe mindre etablert kan virke stor. Men dersom mange gjør det samme, kan summen av gode enkeltbeslutninger bli en sterk nasjonal avhengighet.

Løsningen er ikke at hver virksomhet bygger sin egen alternative teknologistakk. Vi trenger samarbeid om grunnleggende infrastruktur, kompetanse og teknologi på områder der det er viktig å ha et alternativ. Det kan skje nasjonalt, nordisk eller europeisk.

Vi har allerede eksempler på at dette fungerer. Universitetene og Sigma2 samarbeider om nasjonal infrastruktur for tungregning og datalagring, mens Norsk Helsenett driver felles kritiske digitale tjenester for helse- og omsorgssektoren. Slikt samarbeid gjør oss ikke fullt teknologisk uavhengige, men det reduserer avhengigheten og gir oss større handlingsrom.

Staten kan også bruke finansiering og innkjøp mer strategisk for å bidra til at alternative miljøer og tjenester får anledning til å utvikle seg. Det krever at beredskap, leverandørbinding og teknologisk handlefrihet tillegges verdi, ikke bare pris og funksjonalitet her og nå.

Alternativer trenger brukere

Et norsk, nordisk eller europeisk alternativ vil ikke nødvendigvis ha like mange funksjoner som løsningene vi allerede er sterkt avhengige av. Hvis vi venter med å ta i bruk alternativer til de matcher disse løsningene på alle områder, får de heller ikke brukerne, erfaringen og inntektene som trengs for å bli bedre.

Vi argumenterer ikke for å velge norske produkter som er dårligere egnet til oppgaven, bare fordi de er norske. Men ved valg av kritisk teknologi bør vi vurdere mer enn dagens funksjonsliste. Beredskap, muligheten til å bytte leverandør, kontroll over data og tilgang til egen kompetanse har også en verdi.

Norske virksomheter kan ikke hver for seg bygge alternativer i alle lag av vår teknologiske infrastruktur. Vi trenger bred nok kompetanse til å forstå hvor avhengighetene ligger, og må velge noen områder hvor det er særlig viktig at Norge, Norden eller Europa har kapasitet og kontroll.

Simula-forskerne har rett i at vi må vite hvor våre digitale Hormuzstred ligger. Men kartleggingen forteller oss bare hvor vi er sårbare. Digital suverenitet krever at handlingsrommet og alternativene finnes før vi trenger å bruke dem.