IT-kaos hindrer kampen mot avskoging

Hvert eneste minutt mister verden rundt 130.000 kvadratmeter tropisk skog – tilsvarende 18 fotballbaner. Ryddingen skyldes først og fremst landbruk, beiteområder og plantasjer.

Og det ser ikke ut til å endre seg med det første.

Den omfattende EU-lovgivningen EU Deforestation Regulation (EUDR), som skal sikre at produkter som trevirke, kaffe og soya ikke bidrar til ødeleggelse av verdens skoger, er for andre gang blitt utsatt med ett år.

Bak beslutningen ligger en kombinasjon av tekniske problemer og politisk press fra utlandet.

Ifølge Frederik Falk-Sørensen, politisk konsulent i Dansk Skovforening, har EU-kommisjonen nølt med utviklingen av det digitale systemet som skal bære hele lovverket. Det har skapt en uholdbar situasjon for danske og europeiske virksomheter.

Kjernen i avskogingsloven er IT-systemet TRACES, der bedrifter skal registrere treets geografiske opprinnelse, tidspunkt for hogst og sporbarhet gjennom verdikjeden.

Problemet er den såkalte API-integrasjonen – den tekniske broen som skal få bedriftenes egne systemer til å kommunisere med TRACES.

– Det er alvorlige tekniske vanskeligheter med IT-systemet. Særlig for de store selskapene, som må håndtere svært mange referansenummer, fungerer det rett og slett ikke som det skal. Derfor har man utsatt det med ett år, sier han.

Hadde systemet trådt i kraft uten en fungerende automatisk integrasjon, ville bedriftene vært nødt til å ansette folk døgnet rundt for å taste inn data manuelt – en oppgave som både ville vært kostbar og praktisk umulig, mener Frederik Falk-Sørensen.

Fra sagbruk til sluttprodukt

Med utsettelsen kommer også endringer i EUDR.

En av dem gjør det enklere for små og mikro primærprodusenter – som Danmark i stor grad består av – å bruke systemet.

Når tømmer ankommer et sagbruk, blir det ofte blandet med trevirke fra mange ulike steder. Det betyr at et ferdig produkt – for eksempel et kjøkken produsert i Finland – kan bestå av tre fra tusenvis av forskjellige referansenummer i TRACES. Denne kompleksiteten har EU-systemet hatt problemer med å håndtere.

Systemet krevde opprinnelig at man kunne spore nøyaktig hvilke referansenummer (fra de opprinnelige skogene) som inngikk i det spesifikke kjøkkenet en forbruker kjøpte.

– Den opprinnelige tanken var at et unikt referansenummer skulle følge treet fra stubben i skogen helt ut til sluttbrukeren, for eksempel en kjøkkenprodusent i Finland, sier Frederik Falk-Sørensen.

Dette skal nå endres, blant annet for å lette presset på systemet, mener han.

Den nye modellen innebærer at skogeiere ikke lenger må gjøre like mye dokumentasjonsarbeid. Det er kun operatørene som først bringer produktet i omsetning, som må registrere det i TRACES.

De fleste danske skogeiere faller inn under kategorien mikro- og små primæroperatører og skal dermed bare sende inn én forenklet engangserklæring i TRACES. I erklæringen skal operatørene registrere produksjonsstedet via geolokasjon eller postnummer, samt en vurdering av årlig hogst.

Det ser Frederik Falk-Sørensen som positivt, men han stiller spørsmål ved hvorfor endringen først kommer nå.

– Hvis disse lettelsene hadde vært en del av det opprinnelige forslaget, hadde loven kanskje aldri blitt utsatt i utgangspunktet, sier han.

Unødvendig dokumentasjon i Danmark

Selv om Dansk Skovforening er fornøyd med endringen, skaper den nye EU-loven fortsatt frustrasjon i Danmark.

Landet har hatt økende skogareal i 200 år og en streng skoglovgivning som allerede sikrer gjenplanting. Derfor oppfattes de nye EU-kravene som unødvendig byråkrati, sier Frederik Falk-Sørensen.

– Det er i praksis ikke mulig å foreta avskoging i Danmark. EUDR vil bare legge et ekstra lag dokumentasjon oppå dokumentasjon som ikke har noen verdi, fordi vi allerede har solid lovgivning, forklarer han.

Kritikken går ut på at loven rammer skjevt ved å pålegge danske skogeiere de samme byrdene som produsenter i for eksempel Indonesia, der avskoging til fordel for soyaproduksjon er et reelt problem.

Derfor mener Dansk Skovforening at danske skogeiere bør fritas helt for rapporteringskravene i EUDR.

– Det virker paradoksalt at en EU-instans skal stille slike dokumentasjonskrav når vi i praksis har hatt lovgivningen på plass i lang tid.

«Oljepalmer er trær … ikke sant?»

Selv om IT-problemene er reelle, mener Frederik Falk-Sørensen at EU-kommisjonen også har brukt teknikken som en beleilig anledning til å imøtekomme økende press utenfra.

– IT-problemene er blitt brukt som unnskyldning for et års utsettelse, men det ligger helt sikkert også andre krefter bak, sier han.

Presset kommer både internt og eksternt.

Internt har europeiske skogeiere og industrien protestert mot de administrative byrdene systemet medfører.

Eksternt har store eksportnasjoner som Indonesia, som leverer enorme mengder palmeolje til Europa, lagt et intenst press på Brussel fordi de frykter for sine eksportmuligheter.

Et eksempel kom i fjor, da Indonesias president Prabowo Subianto forsøkte å endre fortellingen om palmeoljeindustrien ved å fremstille oljepalmer som klimavennlige.

– Oljepalmer er trær … ikke sant? De har blader, produserer oksygen og absorberer karbondioksid, sa presidenten i talen.

Uttalelsen kom nettopp da EU forberedte nye krav om avskogingsfri import.

Professor i skog- og landskapsøkologi ved Københavns Universitet, Ida Theilade, så Indonesias retoriske strategi som et forsøk på å få palmeolje godkjent som bærekraftig under EUDR.

Det er imidlertid absurd, mener hun, fordi presidenten etter hennes vurdering misforstår plantefysiologien.

– Uttalelsen skal tjene til å rettferdiggjøre avskoging til fordel for oljepalmer ved å betegne oljepalmeplantasjer som «skog» og som nøytrale i klimaregnskapet. Virkeligheten er en helt annen, og uttalelsen viser at presidenten ikke kjenner sin plantefysiologi, sier Ida Theilade.

Artikkelen ble først publisert på Version 2.