Fra nyttår er det slutt: Nå havner fasttelefonen på historiens skraphaug

Fra nyttår er det helt slutt på telefoni i kobbernettet. 15 desember begynte arbeidet med å føre de siste 60 private fasttelefonkundene i kobbernettet over på mobil- eller fiberløsninger. I tillegg gjenstår det et par tusen kobberlinjer i bedriftsmarkedet, som skal kobles fra fram mot 31.desember. Noen av linjene brukes til bredbånd, og noen til fasttelefoner. Når de kobles fra, er røret lagt på for godt for den gamle fasttelefonen.

Nkom-sjef Pål Wien Espen sier i en melding derfra at de har fått forsikringer fra bransjen om at flyttingen fra kobber til ny teknologi i liten grad vil påvirke kundene. Men det stemmer ikke helt.

Ved lunsjtider på mandag 19. desember får nemlig en dame på Flesberg besøk av en hel delegasjon fra Telenor, som skal markere at hun er den siste privatabonnenten med fasttelefon på kobbernettet. Hvem damen er og hvordan markeringen foregår er forbundet med et visst hemmelighetskremmeri hos Telenor (det ble avslørt etter hvert, og vi kommer tilbake til det), men vi vil tro at den aller siste kobbersamtalen i Norge blir behørig dokumentert – i motsetning til den første.

Hørte hverandre bare så vidt

Den aller første telefonsamtalen i Norge – ja sannsynligvis den første i Europa – foregikk mellom konsul, handelsmann og tidligere ordfører Joakim Anderssen og sønnen hans, Jens Bull-Anderssen, i Ålesund høsten 1876. En av dem, konsulen selv, får vi tro, satt i lokalene til Andersens firma, mens den andre – som vi da får tro var sønnen – satt i Anderssens privatbolig.

Hva som ble sagt, finnes det ingen dokumentasjon på, men Sunnmørsposten skriver i et intervju med avdelingsdirektør Torbjørn Akslen ved Ålesund museum, at sønnen Jens flere år senere skal ha fortalt at det bare var så vidt de kunne høre hverandre.

Det første telefonanlegget i Norge ble åpnet av International Bell Telephone Company i 1880, med sentraler i Oslo og Drammen. Grunnen til at Ålesund-folk snakket i telefonen hele fire år før dette, var at de sørget for å være til stede da det smalt. Nærmere bestemt på Verdensutstillingen i Philadelphia i 1876. Der presenterte Heinz sin ketchup, Remington sin skrivemaskin og Alexander Graham Bell sin telefon.

Private telefonanlegg

Joakim Anderssen var på verdensutstillingen som jurymedlem i utstillingens fiskeriseksjon. Han var over gjennomsnittet teknologiinteressert, og kjøpte to telefonapparater – visstnok av Bell himself – og fikk sendt dem hjem til sønnen, Jens, som da var 16 år gammel.

Det var ikke det eneste han hadde med seg hjem fra Philadelphia etter et halvår på reise i jurytjeneste. Joakim Anderssen har også fått æren for å ha innført snurpenota til Norge, og tok dessuten med seg 144 par gummistøvler i alle mulige fasonger og et par roårer med todelt utveksling; når man rodde bakover gikk båten framover.

Sønnen Jens tok telegrafkurs, og startet opp et telefonanlegg i Ålesund i 1884. Det var et av mange lokale telefonforeninger og -selskaper som ble startet opp som private kooperativer rundt om i Norge på den tiden. Fra omkring århundreskiftet kom staten sterkere med. Telegrafverket overtok etter hvert i alt 200 private telefonanlegg, og bygde ut et landsomfattende rikstelefonnett. Men det var først i 1974, da Televerket kjøpte det siste private telefonselskapet, Andebu Telefonselskap, at Televerket fikk totalt monopol over Televerket.

Evige ventelister

For telefonkunder var imidlertid ikke markedet preget av konkurranse. Mange ville ha telefon, men telefon var et knapt gode, og i praksis rasjonert til langt ut på 1980-tallet. Bevilgningene til utbygging av telenettet ble skåret kraftig ned i tiåret fra 1948-1958, og ventelistene for å få telefon vokste år for år.

På det verste fikk folk beskjed om at de måtte regne med å stå i kø i 15 år, og telefonressursene ble ikke likt fordelt heller. Rundt 1960 var det for eksempel 40 telefoner per 100 innbyggere i Frogner mot 12 på Oslo øst.

I 1961 ble Telefonsøkendes Landsforening stiftet som en interesseorganisasjon for de frustrerte køståerne, og stifteren, siviløkonom John Giæver var i stadig avispolemikk med sjefer og direktører i Televerket.

For alle som ventet på telefon, ble telefonkiosken en viktig bygning. Så viktig at for eksempel Obos i flere tiår aldri ville funnet på å bygge et nytt borettslag uten å ha en telefonkiosk med i planene.

TV-innviet telefonkiosk

24. august 1962 brukte Telefonsøkendes Landsforening oppsettingen av en telefonkiosk i Ekravien på Røa i Oslo som en demonstrasjon mot tempoet i teleutbyggingen i Norge. Bare i dette området av Oslo stod det mer enn 2000 mennesker på venteliste, og mange av dem hadde ventet i fem år allerede da telefonkiosken ble satt opp. Giæver arrangerte en storslått avduking av kiosken, med taler, musikk fra De telefonløses orkester, is til barna og offisiell åpning mens de flere hundre frammøtte ropte tre ganger tre hallo!

– 50.000 mennesker her i landet har ventet til sammen 300.000 år på telefon, sa Giæver i talen som NRK viste utdrag av på TV.

På det meste var det 6.000 telefonkiosker i drift, men etter hvert fikk folk også telefon hjemme. Da mobiltelefonen ble vanlig utover 1990-tallet, fikk folk også telefon borte, og i 1995 sluttet Telenor å lage nye telefonkiosker.

Utover på 2000-tallet begynte mobiltelefonene også å spise av fasttelefon-abonnentene, og mandag legges altså den siste privateide fasttelefonen i Norge ned.

Vi vet ikke hvordan Telenor har tenkt å markere det, men vi foreslår et tre ganger tre adjø.

Siste: Det ble et to ganger en Ha det! Ha det, ha det! var nemlig 89 år gamle Ruth Solveig Frågodts avskjedsord til Telenors konsernsjef Sigve Brekke som ringte henne opp fra Telenor-hovedkvarteret på Fornebu da avslutningen av det siste private fasttelefonabonnementet i Norge ble markert mandag.