Er én superbred skjerm bedre enn to vanlige? Vi kommer i hvert fall til å savne denne fra Philips

Buede «superbrede» skjermer har etter hvert begynt å bli et ganske vanlig syn – både på kontorer og hjemme. Men fortsatt er det langt mer vanlig å ha to vanlige PC-skjermer, fremfor én superbred.

De fleste store skjermprodusenter har nå superbrede skjermer, blant andre Samsung, Dell, Lenovo og Asus. Vi har fått inn en ny modell fra Philips som måler 43 tommer, og som med et høyde/breddeformat på 32:10 i praksis tilsvarer to 16:10-skjermer ved siden av hverandre. Størrelsen tilsvarer to 24-tommere.

Enkelte av konkurrentene, blant andre Samsung, har bredformatskjermer med 16:9-format – det gir noen ekstra piksler i høyden.

Hvem er egentlig skjermen for?

Dette er etter vår mening først og fremst en skjerm for deg som trenger en skjerm for produktivitetsformål – for eksempel på kontoret eller hjemmekontoret. Breddeformatet er helt supert for å ha oversikt, og det at du har plass til å ha mange vinduer oppe på skjermen samtidig gjør at du slipper å veksle mellom programmer. Undertegnede, som er journalist, liker for eksempel å ha flere nettleservinduer oppe samtidig i tillegg til teksteditoren. Dermed kan jeg ha overblikk over bakgrunnsmateriell jeg trenger når jeg skriver artikler. Eller kanskje du jobber mye med store regneark, design eller andre formål. Også utviklere vil antagelig sette pris på en slik skjerm – selv om mange nok kanskje ville ønsket seg litt mer plass i høyden. Men bredden gir deg rikelig med plass til å ha mange kodeeditor-vinduer oppe samtidig.

Skjermen fungerer også bra til spill, og støtter oppdateringsfrekvenser på opptil 100 Hz og «Adaptive-Sync». Den har en responstid på 4 ms, som er ganske bra – men blir slått på både responstid og oppdateringsfrekvens av dedikerte gamingskjermer.

Video er imidlertid ikke optimalt på denne skjermen, ettersom selv de aller bredeste kinoformatene (som 2,39:1) gir ganske store svarte områder på hver side når du viser videoen i fullskjerm. Ettersom skjermen har 32:10-format vil du ha like mye svart på skjermen som hele videobildet hvis du spiller av en 16:9-video. Men selvfølgelig: Du kan se en 16:9-video som fyller hele den ene halvdelen av skjermen – og bruke den andre halvdelen til å vise noe annet (for dem som klarer å multitaske).

Massevis av porter – og innebygget KVM-svitsj

Designmessig er Philips 439P ikke noe du behøver å skamme deg over å ha stående på skrivebordet. Skjermen ser ganske imponerende ut, og den kraftige og stilige foten i metall er skikkelig robust og sørger for at skjermen står støtt. Skjermen kan heves og senkes, samt svinges 20 grader til hver side.

Tilkoblingsmulighetene er det ingenting å si på: På baksiden finner du et ganske stort utvalg med kontakter. I tillegg til to Displayport-innganger og en HDMI-inngang, er det også to USB-C-kontakter, fire USB-A-kontakter, en RJ45 Ethernet-kontakt, samt hodetelefonutgang. Den ene USB-A-kontakten er beregnet på hurtiglading av enheter.

Et stort pluss med denne skjermen, er at den har innebygget KVM-svitsj (keyboard, video, mouse). Det innebærer at du kan koble tastatur, mus, Ethernet og ev. annet tilleggsutstyr til skjermen. Så kan du bruke samme mus og tastatur til å betjene to PC-er koblet til via USB-C – og bytte mellom hvilken PC du vil vise bildet til på skjermen.

Med bilde-ved-bilde-funksjonen kan du også vise bilde fra begge PC-ene samtidig (eventuelt fra én PC og én annen videokilde), side om side.

Windows Hello-kamera

Øverst på skjermen er det et kamera som kan skjules når det ikke er i bruk, ved at du trykker det ned i skjermen.

Kameraet har innebygde infrarøde sensorer som lar deg bruke det til ansiktsgjenkjenning med Windows Hello. Da logges du raskt på PC-en uten at du trenger å taste passord. Du kan selvfølgelig også bruke kameraet som webkamera til Mac.

Kameraet var imidlertid av ganske dårlig kvalitet, og i dårlig lys ble bildet en god del dårligere og mer kornete enn med det innebygde kameraet i undertegnedes Macbook Pro (kameraet ble også testet på en Windows-PC).

God bildekvalitet – men skjermen bør kalibreres

Det første som slo oss da vi satte opp skjermen første gang, var at den virket litt blass. Med fabrikkinnstillingene var det som skulle være svart litt grått, og førsteinntrykket var ikke så godt som vi hadde ventet da vi først leste om denne skjermen. Fargene endrer seg også litt hvis du ser skjermen fra ulike vinkler – for eksempel når du står og ser ned på skjermen. Det er ikke mye – men likevel synlig for et kresent øye.

Etter en kalibrering av skjermen og justering av lysstyrken til 200 cd/m var imidlertid inntrykket et helt annet. Det er tydelig at denne skjermen var veldig dårlig fargejustert fra fabrikken, for kalibreringsverktøyet vårt (Spyder X Elite) gjorde temmelig store endringer.

Den justerte skjermen har veldig god bildekvalitet og fine farger, og våre målinger viser at den klarer 100 % av fargerommet sRGB, 86 % av Adobe RGB og 91 % av P3. Det er veldig bra for en skjerm beregnet på generell kontor- og hjemmebruk – selv om den blir slått av enda dyrere skjermer beregnet på bildebehandling. Fargenøyaktigheten er også veldig god etter kalibrering. Det som trekker litt ned er testene av kontrastforhold, som er ganske middelmådig – selv om Philips skryter på seg gode tall i spesifikasjonene.

Maks lysstyrke midt på skjermen målt med SpyderX Elite var 375 cd/m² (nits) – men med såpass høy lysstyrke blir bildet litt blast. Kalibreringsverktøyet anbefalte 200 nits basert på at vi satt i et rom med mye lys (dagslys). Dette ga da også et bedre bilde, med et bedre svartnivå.

Våre målinger viser at det er ganske små forskjeller i både lysstyrke og fargegjengivelse på ulike områder av skjermoverflaten, spesielt om du skrur ned lysstyrken litt (dette er en ganske lyssterk skjerm!). Her er faktisk Philips-skjermen noe bedre enn Benq PD3220U, som er en super skjerm beregnet på profesjonelle designere. Og det er vanskeligere å få til jevn bakbelysning på en stor og bred skjerm som dette.

Det bør ellers nevnes at skjermen har støtte for HDR, nærmere bestemt DisplayHDR400. Dette er imidlertid det laveste nivået i VESAs klassifisering av skjermer med HDR. Skjermen har heller ikke 10-bits farger, som er et krav for «ekte HDR10»-støtte – men klarer likevel å simulere over 1 milliard farger takket være et «triks» som kalles FRC («Frame Rate Control»).

Du kan laste ned hele testrapporten for denne skjermen her.

Litt kronglete betjening

Skjermen betjenes via fire knapper på undersiden av skjermrammen (i tillegg til av/på-knappen). De er merket med symboler som viser betydningen, men sitter du i et rom med litt dårlig lys kan det være en utfordring å treffe riktige knapper – og du må famle deg litt frem. Skjermmenyene vises også midt på skjermen, her hadde det hjulpet for brukervennligheten om de hadde dukket opp over knappene, slik noen konkurrenter gjør det.

Den ene knappen tar deg inn i hovedmenyen, så bruker du de andre til å bla opp og ned i menyene eller velge menyelementer. Noen av knappene har også direkte-funksjoner for å velge bildemodus (foto, film, spill, osv.), for å bytte videokilde, samt for å veksle mellom to PC-er koblet til via USB-C (det vil si betjene den innebygde KVM-svitsjen). Med litt tilvenning går det ganske greit å finne frem i menyene, men som sagt – det hadde vært bedre med litt mer synlige knapper.

Skjermen har bra med innstillingsmuligheter, men mangler funksjon for å bytte mellom ulike fargerom (sRGB, Adobe RGB osv.), slik du gjerne har på skjermer for bildebehandling. Men du kan endre fargetemperatur, og du har som nevnt ulike fargemoduser for ulike formål. Disse fargemodusene kalles «SmartImage» og skal ifølge Philips optimalisere skjermen for ulike formål ved å ta hensyn til lyset i rommet. Her finner du også en egen modus med mindre blått lys, noe som skal være mer behagelig for øynene.

Konklusjon

Philips 439P er en god allround-skjerm med mange positive sider, som blant annet den innebygde KVM-svitsjen og massevis av tilkoblingsmuligheter. Den solide skjermfoten gir også plusspoeng. Bildekvaliteten er god, selv om dette ikke er den beste skjermen for deg som driver med for eksempel profesjonell bildebehandling. Den har ikke ekte 10-bits panel, men bruker en teknikk (FRC) for å simulere flere farger enn panelet egentlig kan vise.

Til tross for noen få mangler, er vi veldig godt fornøyd med skjermen. Formatet er ganske nær perfekt, selv om noen kanskje vil ønske seg litt flere piksler i høyden. Etter vår mening er en slik skjerm en mye bedre løsning enn å ha to skjermer ved siden av hverandre, og det er vanskelig å gå tilbake når du først har prøvd en ultrabred skjerm.

Er du på jakt etter en 4K-skjerm med enda bedre bildekvalitet, men uten breddeformatet, anbefaler vi at du leser testen vår av Benq PD3220U. Den har også innebygget KVM-svitsj.