Pocketbook Inkpad 4: Et av de beste lesebrettene vi har prøvd på lang tid

Pocketbooks folk sender oss fortsatt eboklesere til test, selv om karakteren tidligere har blitt så som så. Inkpad X endte på 5 av 10 poeng i 2020, og fargeversjonen la seg på en firer året etter. Sistnevnte skyldtes i hovedsak en direkte elendig fargeskjerm som ikke var i henhold til lovnader om «perfekt for tegneserier».

Men hva nå med den nye Inkpad 4, som etter sigende skal ha fått en forbedret svarthvitt-skjerm?

Utforming og design

Inkpad 4 er umiddelbart gjenkjennelig som et brett fra Pocketbook. Designet er velkjent, selv om det er enkelte små forskjeller fra fargeversjonen vi testet sist.

Støtte for minnekort er for eksempel borte, men det er heller ikke så farlig. 32 GB innebygget minne er nok for de flestes boksamlinger.

De samme fire knappene er å finne, men er nå flyttet helt ned til bunnen av brettet, siden kanten nedenfor knappene også er gjort betydelig mindre enn før.

I rekkefølge fra venstre mot høyre er knappene som vanlig slik:

• Hjem
• Bla tilbake
• Bla frem
• Meny

De to midterste knappene stikker nå en del mer frem og føles ulike de to på sidene, noe som gjør det lettere å bruke dem uten å kaste et blikk ned for å sjekke hvor fingeren befinner seg.

Dette er bra, men valget om å beholde gjenkjennelig design har også denne gangen gått ut over ergonomien. Skal man holde brettet oppe med en hånd, og samtidig betjene det med knappene, er det veldig lett å – i beste fall – få krampe i hånden.

I verste fall går brettet i gulvet eller sjøen.

Man har selvsagt mulighet til å bruke skjermens berøringsfunksjonalitet, men det er noen som foretrekker knapper fremfor skjerm – det er derfor knappene er der. Og noen er kanskje heller ikke i stand til å bruke berøringsskjermer.

Her burde Pocketbook bedret den universelle utformingen betydelig. Vi skriver tross alt 2023, og her er det klart mye rom for forbedring. Men kanskje ikke vilje?

Når det er sagt, er det mulig det blir lettere å holde brettet naturlig og samtidig bruke knappene når det er utstyrt med et deksel. Det fulgte ikke med vårt testeksemplar, og vi har heller ikke funnet et slikt deksel til salgs noe sted. Men det finnes.

Skjerm og baklys

Skjermen er i utgangspunktet ganske ordinær når man ser på spesifikasjoner og tall: 7,8" med 1404 x 1872 piksler og 16 gråtoner. Og det gjør ikke noe. Noen høyere oppløsning trenger man ikke, og antall gråtoner er mer enn nok for vanlig boklesning.

Nesten alt her er dermed ved det gamle, men bare nesten. Det som er nytt, er at kontrasten visstnok skal ha blitt forbedret med 15 prosent, takket være «den nye teknologien». Hva konkret den går ut på, vet vi ikke, men vi konstaterer at jo da, kontrasten er fin, den.

Alt i alt er skjermen ganske behagelig å lese på, selv uten bakbelysningen, dersom omgivelsene er lyse nok.

Er de derimot ikke det, er brettets bakbelysning en herlig – men ikke akkurat nyskapende – funksjon. Man kan skru den av og på manuelt, eller sette opp sin egen profil der man velger fargetemperatur, intensitet og tid på døgnet. Og skal du først bruke automatikken, vil vi sterkt anbefale at du setter opp din egen profil. Den som er standard er i liten grad tilpasset lange og lyse norske sommernetter eller korte og mørke vinterdager.

Det finnes også en mulighet til å sette lysstyrken på auto, men det vil vi fraråde. Den skrur nesten alltid lyset av, unntatt når det er bekmørkt i rommet. Et skyggefullt hjørne er langtfra nok til at lyssensoren går med på å gi deg noe ekstra lys, om du ikke tvinger den til det ved å slå av hele automatikken.

Respons

Pocketbook har fått kritikk for dårlig respons i tidligere modeller, og vi synes vi ser tendenser til det her også, selv om skjermen skal være 20 prosent raskere i responsen nå, ifølge produsenten.

Problemet har imidlertid ikke vært skjermens responstid, men prosessorens.

Nøyaktig hvilken prosessor som var å finne i tidligere versjoner, er vi noe usikre på, men flere tidligere modeller har i alle fall hatt samme antall kjerner, med samme frekvens og samme mengde og type arbeidsminne. Linux-kjernen operativsystemet kjører på, har også vært samme versjon de siste årene.

Prosessoren er nok i hovedsak valgt ut på grunnlag av pris og batteriforbruk, men burde vært oppgradert noe. Selv om selve lesingen for det meste går greit, støter vi titt og ofte på lugging og venting i menyer og oppsettskjermer. Det leder til frustrasjon og tidvis oppgitthet. Det hender vi er usikre om et knappetrykk eller menyvalg overhodet er registrert.

Menyer og funksjoner

Og nettopp det er litt synd, for sjelden har vi sett et lesebrett med flere innstillingsmuligheter og større valgfrihet enn dette.

Man kan koble til flere ulike skyfunksjoner – Dropbox er ett eksempel – og hente bøkene sine derfra, eller kjøpe dem på rappen fra nettet. Man kan selv velge hvordan de skal sorteres og vises når de først er på lesebrettet, og man blir ikke mast på for å lage seg en helt unødvendig konto for å kunne bruke brettet. (HOST*KOBO*HOST)

Vanntett er det også, og selv om sertifiseringen spesifiserer ferskvann, bør man neppe være overdrevent redd for å ta brettet med seg på stranden i sommer.

Noen pussige særegenheter er det imidlertid å finne: Siden brettet har flere trådløse kommunikasjonsmetoder innebygget – blåtann og wifi, for eksempel, har det også flymodus for å slå det av når man er på ... fly.

Det er bare det at flymodus også slår av muligheten for å laste over bøker og annet via kabel.

Dette er ikke et stort problem når man bare vet om det, men det fremstår likevel som litt amatørmessig. Hva i alle dager kan være hensikten med noe slikt? Uansett kan man velge å slå av både blåtann og wifi hver for seg og unngå denne litt pussige effekten.

Et annet hår i suppa er uten tvil «text-to-speech»-funksjonen som Pocketbook skryter av.

Helt ubrukelig er den ikke, man forstår for det meste hva roboten Julie (det vil si standardstemmen – flere kan lastes ned) sier, men den er ikke behagelig å høre på. Og «naturlig», som Pocketbook kaller den, er den langt ifra. Mest av alt minner den om den syntetiske stemmen Amiga hadde i sitt repertoar i 1985 eller deromkring.

Paring av blåtann gikk for det meste greit, selv om det første hodesettet vi prøvde å koble til, feilet hver gang, uten at vi fikk noen indikasjon på hvorfor. Det ble oppdaget og valgt i menyen, men kunne tydeligvis ikke kobles til – selv om det ble resatt til fabrikkinnstillinger.

Batteri og lading

Det irriterende ladelyset ved USB-C-pluggen er nå nesten borte – men ikke helt. Det er bare svært mye mindre enn før – nå helt nede på størrelse med et knappenålshode. Ikke er det like plagsomt ved nattlig lading heller, men en grad av plagsomt er det like fullt.

Heldigvis er ikke lading det man gjør mest av med denne ebokleseren. Inkpad 4 skal kunne takle en måneds lesing uten lading, påstår produsenten, og i praksis har vi ingen problemer med å tro på det utsagnet.

Et par timers lesing om dagen, i hovedsak på T-banen til og fra jobb og på sengen om kvelden, ser ikke ut til å ha gjort det helt store hakket i batteriindikatoren.

Som vanlig følger lader ikke med, men det er heller ikke nødvendig. I våre dager kan man lade et slikt brett fra nesten alt, og enda en svak USB-C-lader er ikke noe verdens søppelfyllinger eller kjellerboder trenger.

Når det er sagt, var det nettopp under lading at vi merket en annen særhet: Når du kobler brettet til laderen, slår det seg på og går til dit du var i boken. Ikke bare er dette upraktisk hvis du skal legge det til lading før leggetid og du plutselig får baklyset rett i fleisen, men man risikerer også å komme borti knapper og bla seg bort. Bare fordi man la brettet til lading og kanskje ikke hadde til hensikt å lese akkurat da i det hele tatt.

Batteriet er for øvrig på 2000 mAh, noe som er ganske vanlig og som sagt holder lenge, på flere måter. Det er ikke mulig å bytte ut batteriet på egen hånd, men innen det er så slitt at det trengs, bør du nok heller bare kjøpe et nytt brett.

Vurdering

Undertegnede har gjennom årene hatt flere lesebrett enn de fleste, og dette er faktisk et av de bedre jeg har vært borti på mange år.

Jo da, det har sine feil – noen av dem store – men skjermen er alt i alt svært god og behagelig å lese på når den først er stilt inn slik man vi ha den, og dette må jo sies å være det aller mest sentrale punktet ved et lesebrett.

Det store antallet innstillingsmuligheter og preferanser teller også i brettets favør, selv om det er en tidvis forvirrende, luggete og slitsom opplevelse å finne og bruke dem.

Kort fortalt har Pocketbook hjertet på rette stedet her, og gjør også veldig mye riktig. Mye kunne vært bedre, men man må nesten bare håpe på at det blir slik etter hvert. At flymodus også skrur av kabel-forbindelsen og ikke bare de trådløse mulighetene, får vi heller bare føre opp på tabbekvoten og håpe de fikser i neste programvareoppdatering. Det burde være en smal sak, selv om det kanskje ikke er høyest på prioriteringslisten.

PocketBook Inkpad 4 er ikke det billigste lesebrettet i handelen, langt derifra, men det er ikke så veldig mye dyrere enn at det kan forsvares. Verdt det, med andre ord, dersom det har ting ved seg som du ikke finner andre steder. Og det har det nok.