Slik virker satellittnavigasjon

Mennesker har alltid hatt behov for å finne ut hvor de er. Det har alltid vært et relativt problem. I forhold til hva? Et fjell, et vann, et fyr? Ulike teknologier har utviklet seg gjennom årtusener for å finne posisjonen, og stjernehimmelen har ofte spilt en stor rolle.

Under andre verdenskrig ble elektronikk for alvor tatt i bruk til navigasjon. Engelskmennene satte opp radiofyr for å lede bombefly til målene når sikten var dårlig. To radiofyr gav flyene mulighet til å krysspeile, selv om nøyaktigheten i målingene var så som så. Jo flere fyr de kunne ta inn, med størst mulig vinkel imellom, jo større nøyaktighet.

Etter krigen var det viktig for skipsfart, og ikke minst ubåter, å finne ut hvor de var. Da ble det tatt i bruk mer avanserte radiobaserte peilesystemer. Her i Norge var Loran C viktig, spesielt for fiskeflåten og for amerikanske atomubåter. Prinsippet var at man kunne finne ut hvor man var ved å måle forskjellen i ankomsttiden til visse signaler fra to eller flere sendere.