Det har tatt helt av for det norske datalagringsselskapet

DRAMMEN (digi.no): En søndag i slutten av mars kom NRK med en artikkel om at nasjonalarkivene i Brasil og Mexico skulle lagre digitale kopier av arkivene i en nedlagt kullgruve rett ved Longyearbyen, det hele basert på en teknologi utviklet av et lite norsk selskap.

Etter dette har hverdagen blitt helt ny for vesle Piql, som i ettertid er omtalt av teknologiaviser over hele verden. Ja, gründer og daglig leder Rune Bjerkestrand har til og med blitt intervjuet på direkten på russisk radio.

Hva er det så som har fått et relativt ukjent selskap, som i utgangspunktet har satset på et tidsbegrenset produkt for filmbransjen, til å vekke så stor oppmerksomhet for et IT-produkt? Digi.no tok derfor turen til Piql i Drammen for å høre mer om denne historien.

Der møtte vi blant annet Bjerkestrand selv og utviklingssjef Ole Liabø.

Filmbransjen

Historien til Piql starter med etableringen i 2002. Ifølge Bjerkestrand skulle selskapet revolusjonere filmbransjen med et apparat som kunne sørge for svært rask overføring av digital film til 35 millimeters visningskopier i kinoer.

– Vi fikk med oss Nordisk Film på utviklingen. De spurte om vi kunne lage en filmprinter som lager positive visningskopier direkte. Det sa jo vi ja til, forteller Bjerkestrand.

Det ble en ganske stor utfordring, men Piql løste denne.

– Vi har lagd verdens eneste sanntids filmrecorder og filmprinter, Cinevator. Da vi lanserte denne, var den hundre ganger raskere enn andre maskiner i markedet. Det var den eneste som kunne lage positive visningskopier med lyd og undertekster. Det er den fortsatt, sier Bjerkestrand.

– Vi så jo at digital visning kom, men tenkte at her er det et tidsvindu på åtte til ti år, og det har det vært. Vi har solgt den til 15-16 land i verden, den er tatt i bruk i både Hollywood og Bollywood, og den forandret kinomarkedet i Norge da den kom, sier han.

Blant annet ble «Giganten» om Erik Bye og «Pirates of the Caribbean» produsert på Cinevator, i henholdsvis Norge og Hollywood.

Nye anvendelser

– Samtidig begynte vi å se på andre anvendelser av teknologien. Vi var veldig gode på sanntidsprosessering av store datamengder og digital bildebehandling. Dessuten hadde vi lært oss filmmediet fra bunnen av. Så vi tenkte at i stedet for å skrive bilder til film, kunne vi skrive data, forteller Bjerkestrand.

I 2009 startet Piql et prosjekt for å gjøre film til et digitalt lagringsmedium og dermed utvikle skrive- og leseteknologi.

– Dette var et stort EU-prosjekt på 7,5 millioner euro. I prosjektet testet vi alle verdens filmer med tanke på å skrive data. Det er bevist at film med levende bilder kan leve i 140-150 år, og det er et anerkjent lagringsmedium i blant annet mikrofilmbransjen. I spillefilmbransjen bruker man fortsatt filmmediet for å ta vare på filmproduksjoner. Så konklusjonen var «at film er bra, men vi må kunne lagre mer data for å få det kostnadseffektivt», sier Bjerkestrand.

«Sjølberga» medium

Et nytt EU-finansiert prosjekt ble igangsatt for å utvikle en ny film, ved å gå fra mikro til nano. Det vil si at sølvkrystallene i den nye filmen er i nanometerstørrelse. Det førte til at man kunne lagre mange flere datapunkter per kvadratmillimeter. Men samtidig måtte det gjøres mange grep for å eliminere støy.

Samtidig ble det også gjort ganske omfattende tester for å verifisere levetiden og at dataene faktisk kunne leses tilbake.

– Vi ville opprinnelig gå ut i én nisje, langtidslagring av data, på grunn av egenskapene til filmen. Tanken var å utvikle en open source-teknologi hvor mediet er «sjølberga», et selvforklarende medium som både kan vise optisk informasjon og digital informasjon, forteller Bjerkestrand.

Inkluderer kildekoden

Her skyter Liabø inn at selskapet ikke bare tar vare på selve dataene, men også legger ved informasjon om hvordan man skal tolke bitstrømmen og lese filformatene, nå og i framtiden.

– Dette gjøres ved at vi legger kildekoden til filmformatene ned på filmen. Vi har også lagd et veldig enkelt filsystem som kobler sammen bitstrømmen med metadata. Vi har en digital innholdsfortegnelse som peker til både hva slags filformat en fil har, til metadata, til en digital variant av filen og til en visuell variant, sier Liabø.

Dette innebærer at man i tillegg til en digital informasjon om dokumentene, også kan ha fotografier av originaldokumentene på den samme filmrullen.

På filmen lagres dataene som et bilde av en slags høyoppløst QR-kode, egentlig kalt en 2D-strekkode. Det lagres én slik kode per ramme i filmen, og hver ramme kan da lagre omtrent to megabyte med data. En filmrull kan dermed romme opptil 120 gigabyte med data.

Piql har i prosjektene dessuten utviklet nye plastmaterialer for boksene man bruker til å oppbevare filmen. Dette etter å ha studert materialene som var blitt brukt gjennom filmhistorien til nå, og konkludert med at ingen av disse hadde spesielt gode langtidsegenskaper. Det var også viktig at materialet på ingen måte påvirker dataene negativt over tid.

Store investeringer

– Siden 2009 har det blitt lagt ned 240 millioner kroner i teknologien, av oss, partnerne i utlandet og ulike forskningsbidrag, forteller Bjerkestrand. FoU-bidragene har kommet fra Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Oslofjordfondet, Horizon 2020, Eurostars, EUREKA og Skattefunn.

– Vi har vært utrolig heldige. Jeg tror at partnerne i alle fall har trodd på ideen og behovet. Alt går nå så sinnssykt fort, med teknologiskifter hele tiden. Så det å kunne ta det hele litt ned på bakken, å få litt kontroll, å kunne legge det til side og vite at det er der, det tror jeg har en verdi i en verden hvor det bare blir mer og mer ustabilitet og trusler, sier Bjerkestrand.

Økende kompleksitet og ustabilitet

Liabø beskriver virkeligheten som dagens arkivarer må forholde seg til, som utrolig kompleks.

– De tradisjonelle arkivarene er vant til å forholde seg til papirarkiv. Nå har du et digitalt tog som går i et rasende tempo. Det å kunne bevare denne informasjonen for ettertiden, er egentlig et kjempeproblem, fordi måten vi forholder oss til informasjon på, endrer seg. Hva er vel lineær-tv i dag? Aviser er ikke det det var, og diskusjonene foregår på Facebook. Hvordan skal man for eksempel ta vare på en valgdebatt for å forske på denne om 20 år?, spør Liabø.

– Vi prøver å hjelpe til i bunnen av dette ved å tilby en bitstrøm som har en bra levetid og en form for fysisk autentisitet som ingen andre tilbyr. Alternativet er å følge en migrasjonsstrategi, hvor man holder det hele i live ved å erstatte harddisker. Men hva om det kommer en meteor, krig eller andre ulykker? Da er det ikke sikkert at du får tak i nye harddisker, påpeker Liabø.

– Eller hva med budsjettkutt for en kulturinstitusjon? Det høres kanskje mindre dramatisk ut, men hvor skal man kutte? Det skjer stadig at ting legges ned, fortsetter han.

– I en slik situasjon er det mange som vil prioritere egne lønninger, skyter Bjerkestrand inn, før Liabø fortsetter:

– Vårt medium har en høyere initialkostnad, men det tåler en budsjettstopp.

Levetiden er det sentrale

Liabø sier at kjerneteknologien til selskapet er selve filmen og levetiden til denne.

– Skriveren er egentlig uinteressant. Det vi må sikre er at man har en film, en boks og en leser i framtiden, sier han.

Men han forteller likevel at skriveren er basert på projektorteknologi med en DLP-brikke fra Texas Instruments, som belyser en hel filmramme om gangen.

– Det er mange som har forsøkt å bruke film som lagringsmedium, men de har manglet en skriver som er raskt nok til å være interessant. Det at vi allerede hadde den raske skriveteknologien, gjorde at vi fikk til dette, sier Liabø.

Han understreker at det dreier seg om industrielt utstyr, ikke noe som er egnet for hjemmebruk.

Multidisiplinær teknologi

– Selv om vi fremstiller løsningen som veldig enkel å bruke, er det mye blod, svette og tårer som ligger bak. Det er en multidisiplinær teknologi som har krevd spesialkompetanse. Vi har vært heldige som har greid å bygge opp et nettverk av partnere gjennom mange år innenfor blant annet optikk, mekanikk, elektrooptikk, FPGA-programmering og lysbehandling, forteller Bjerkestrand.

Mange av aktørene som er involvert, er norske.

– Vi har utfordret alle rundt oss. Vi kan jo ikke dette selv, så vi har ingen begrensninger. Så vi sier bare at «sånn må vi ha. Det må da kunne gå an å lage dette i plast!», forteller Bjerkestrand.

Prototypen til systemet var klar for tre år siden. Siden da har Piql kjørt svært mye testing av teknologien i samarbeid med partnere i utlandet.

– Vi fullførte betatestingen i fjor høst, forteller Bjerkestrand.

Svalbard

Det var i forbindelse med et masterprogram innen innovasjonsledelse og internasjonalisering at Bjerkestrand og Liabø kom i kontakt med noen personer som drev med kryoprosessering av planter .

– Vi begynte å samarbeide og har utviklet en metode for samlagring av kryoplanter og tilhørende data, ved mange minusgrader. I forbindelse med dette prosjektet ble vi litt kjent med frølageret på Svalbard, forteller Bjerkestrand.

Han mener at Svalbard er ideelt for internasjonale tjenester på grunn av Svalbardtraktaten, som er signert av en rekke nasjoner, inkludert de store supermaktene.

Men det var først i januar i år at Piql bestemte seg for å utnytte disse mulighetene.

– Partnerne våre i Brasil og Mexico var interesserte i å være med på dette, siden det var en perfekt match med deres strategi for lagring, sier Bjerkestrand.

Stor interesse

– Vi går nå for to markedsnisjer. Den ene er dem som vil ha sikker lagring i mer enn 25 år, den andre er dem som vil ha ultrasikker lagring som ikke kan hackes, manipuleres, slettes, og så videre, fortsetter Bjerkestrand.

Omtrentlig pris for å få lagret dataene på en filmrull er 12 000 kroner.

– Vi har ikke noen klar prismodell for lagringen ennå. Det skal jo være evigvarende. Men vi merker litt trykk og har fått henvendelser fra seks dataeiere bare denne uken. Så vi må gjøre noe med prisingen og prosessen rundt dette, men har blitt tatt litt på sengen, innrømmer Bjerkestrand.

Bjerkestrand sier at han er overrasket over hvor stort markedet har vist seg å være.

– Vi tenkte at det typisk ville være for dem som arkiverer. Men vi er i dialog med en hel del andre, sier han.

Blant mer eller mindre konkrete prosjekter, planer og leveranser nevner han blant annet et pilotprosjekt i samarbeid med Vatikanbiblioteket, en leveranse for lagring av 50 millioner rettsdokumenter for høyesterett i en indisk delstat, lagring av Den nasjonale tsjekkiske radioens «golden treasures», lagring av digitalisert kunst og lagring av røntgenbilder av sveiseskjøter for skipsverft. Andre potensielle eller aktive kunder inkluderer religiøse organisasjoner, forskningsinstitusjoner og militære myndigheter.

Blant de norske nevner Bjerkestrand IKA Kongsberg (internkommunalt arkiv), Sogn og Fjordane fylkeskommune og Kommunearkivinstitusjonenes Digitale Ressurssenter (KDRS) i Trondheim.

Les også: IBM har utviklet verdens absolutt minste «harddisk»