Fra indisk til norsk utviklerjobb: − Foretrekker den norske metoden

Oslo sentrum: Da Resmi Ravindran startet som utvikler i DNB, kom hun helt alene fra Calicut i Kerala til Bergen. Ikke engang kvinnen hun skulle dele leilighet med, hadde hun møtt før.

− Nå er hun en av mine beste venninner, sier Ravindran til Digi.

I dag, fem år senere, har familien for lengst kommet etter, og sjokket over kolleger som jogger til jobb og kontoret som er tomt klokka fire, har gått over.

Å jobbe som utvikler i Norge fremfor i India har flere fordeler, mener hun. Men hun savner flere kvinnelige kolleger.

En attraktiv jobb for jenter

Da Ravindran var klar for universitetet, var det informatikk som sto høyest på ønskelista.

Informatikk blir sett på som et godt valg for jenter i India. Du har en fin utdanning i løpet av få år, før familien starter å stille spørsmål om når du skal gifte deg, og utdanningen gir både jobbsikkerhet og god lønn, forklarer utvikleren.

− Mange IT-selskaper tilbyr ting som drosjetjenester som gjør at du kan reise trygt til og fra jobb. Det er en av mange grunner til at programmering ses på som en attraktiv jobb, kanskje spesielt for jenter, sier hun.

Kvinneandelen blant programmerere i India er vesentlig høyere enn i vesten, og ligger på rundt 30 prosent. Det til tross for at landet gjerne scorer lavt på andre likestillingsparametere, og at færre av kvinnene er i jobb.

Ravindran kom inn på et sivilingeniørstudium i nærheten av hjemstedet. I sin første jobb, i det store indiske konsulenthuset TCS, jobbet hun først som systemadministrator.

− Jeg følte ikke at jeg fikk bidratt nok, sier hun.

Derfor tok hun spranget over til Java-programmering. Derfra kom hun inn i finansbransjen og fikk smaken på det domenet. Da DNB ville ha flere folk internt, fikk hun mulighet til å flytte til Bergen.

Alle blir hørt

− Før jeg kom, var jeg skikkelig redd. Jeg tenkte på hvordan folk skulle ta i mot meg, og jeg hadde hørt fra folk jeg kjente som hadde jobbet i Norge, at det var ganske utfordrende. Og ja, det tar jo litt tid før folk her begynner å stole på deg, men det er bare menneskelig, sier Ravindran.

Ganske snart begynte de å inkludere henne i alt, selv om hun var konsulent. Det overrasket henne.

− Her i DNB ser jeg at alle får en lik sjanse. Vi lytter like mye til alles mening.

Slik er det ikke i India.

− I India får man ikke jobbe på de skikkelig kule oppgavene som juniorutvikler. Du får ikke sitte i designmøtene, du har ikke noe du skulle ha sagt i beslutningene som tas i prosjektet. Du får gjerne bare enkle oppgaver, som å fikse en eller annen feil, så må du bevise deg før du har noe du skulle sagt, sier Ravindran.

Hun foretrekker den norske tilnærmingen.

Får prøve seg tidlig

− I prosjektet jeg er på nå, har vi en juniorutvikler som har fått mulighet til å lære masse som jeg først fikk lære senere i min karriere, sier Ravindran og fortsetter:

− Jeg har sagt til ham hvor heldig han er. Han får erfaring fra infrastruktur, pipeline og han deployer faktisk ting til produksjon. I India ville man aldri fått gjøre det før man hadde flere år med erfaring.

I indiske selskaper er det helt vanlig at nyansatte, selv de med høyere utdanning innen IT-fag, må gjennom et tre til seks måneders langt opplæringsprogram før de får lov å jobbe med de ulike produktene.

Likevel bytter indiske utviklere gjerne jobb ofte. Noen hopper til en annen arbeidsgiver så ofte som hvert tredje år.

− Det har jeg ikke sett i Norge. Folk er ganske lidenskapelig opptatt av jobben sin, spesielt faste ansatte virker å være ganske dedikerte, sier Ravindran.

− Aldri sett noen jogge til jobb

Det var ikke den flate strukturen som overrasket henne mest i starten.

− En kollega jogget til jobb. Det hadde jeg aldri sett før, sier hun.

Der hun kommer fra, er det tryggest å komme seg til og fra jobb i drosje eller privat bil. Folk begynner også på jobb senere på morgenen.

I et forsøk på å være tidlig ute, kom Ravindran på jobb i åtte-tiden.

− Så var alle der allerede. Jeg tenkte hva i alle dager, ler hun.

Hva som skjedde klokka fire overrasket enda mer. Da begynner folk å pakke sammen, ingen sitter etter klokka fem.

I India starter man gjerne i ni-tiden. Mannlige programmerere sitter gjerne til rundt åtte eller ni, mens kvinner med familie gjerne går hjem i syv-tiden.

Eneste kvinne på teamet

− Er det noe du skulle ønske at den norske IT-bransjen kunne lære av den indiske, spør Digi.

− Jeg skulle gjerne sett flere kvinnelige utviklere. I min avdeling er vi tre kvinner, men jeg er den eneste i kjerneteamet. Det kan ofte føles litt ensomt, svarer hun.

Selv om kvinneandelen blant indiske utviklere er mye høyere enn i Norge, kjenner også de på en del av de samme utfordringene.

− Det er ganske vanlig at man som kvinne må jobbe hardere for å bevise deg selv og bli hørt, både i Norge og India, sier Ravindran.

Domenekunnskap godt utgangspunkt

I Norge kommer ofte kvinner sent til IT-fagene, viser blant annet forskningen til Hilde Corneliussen. Mens guttene starter interessen fra ungdomsårene, starter ofte kvinnene i andre retninger, for så å finne IT senere i studieløpet eller i løpet av karrieren.

Nettopp derfor er opplegg for videreutdanning hos arbeidsgiver spesielt nyttig for å få flere kvinner til tekniske roller, mener Ravindran, og skryter av DNBs program for reskilling innen programmering.

– Om man er selvsikker på domenekunnskapen, vet man hva og hvorfor noe skal løses. Samtidig er man bedre rustet til å anskaffe seg de tekniske ferdighetene for hvordan man skal oppgavene, sier hun og fortsetter:

− Det krever innsats og utholdenhet, men det viktigste er å ha hode for problemløsning. Har du det, så kan du lære å kode.