Big tech vs. gamle føydalsamfunn: – De historiske ekkoene er virkelig interessante

Infrastruktur leveres i økende grad av Google, Amazon med fler, og vår politikk, holdninger og forretningsliv utspiller seg derfor innenfor rammene og betingelsene til big tech. På mange måter er dette bildet paradoksalt, siden internett i sin spede begynnelse fremmet ideer om anarkisme, frihet og uendelige muligheter.

Vili Lehdonvirta, som er professor i økonomisk sosiologi og digitale samfunnsstudier ved Oxford University Internet Institute, har ikke bare tenkt løse tanker om dette. Han har skrevet den omfattende boka Cloud Empires om hvordan skydrevet plattformøkonomi får en statslignende, nesten overnasjonal makt over vårt liv, arbeid og virksomhet.

– Det er noe veldig interessant og ironisk med det faktum at disse teknologene startet med det stikk motsatte målet, nemlig å skape et samfunn uten autoriteter som kan påtvinge oss sin vilje. I stedet har de oppdaget at hvis systemene og plattformene deres skal fortsette å vokse, må de lage noen kontrollsystemer og prosesser for å opprettholde orden. Og så ender de opp med å gå mye lengre i overvåkning enn vi noen gang tidligere har gjort, i hvert fall i vestlige land. Det er derfor jeg kaller en del av boken min «Sovjetunionen 2.0» sier Lehdonvirta og legger til:

– Den såkalte algoritmiske styringen, algoritmiske anbefalingssystemer og optimalisering, ideen om at bruk av store mengder data og algoritmer kan optimalisere alt, det var akkurat det sovjetregimet prøvde, sier han.

Minner om gamle føydale samfunn

Lehdonvirtas bok kan virkelig skremme selv den største teknologioptimist – spesielt når han skisserer et digitalt klassesystem som bringer tankene til føydale samfunn der en liten klasse av prinser eller adel styrte byer, land og markeder.

Her måtte alle handelsmenn godta de lovene, avgiftene og skattene som adelen bestemte, ettersom de dikterte markedets betingelser og tilgangen dit. De handlende utgjorde et slags borgerskap, men uten noe særlig innflytelse. Arbeidere som tilbød sin arbeidskraft på ulike måter, var livegne. De eide ingenting av verdi og måtte bare rette seg etter adelen, som eide dem.

I det digitale klassesamfunnet er for eksempel de som jobber på plattformene, blant de livegne. Kjøpmenn som tilbyr varene sine på for eksempel Amazon, er borgerskapet, mens adelen er tech-mogulene med makten og infrastrukturen.

– Adelen kunne overta en bedrift hvis de ville. Men på et tidspunkt i løpet av middelalderen begynte kjøpmannsklassen å organisere seg i handels- og håndverkerlaug for å utfordre adelens makt og kreve politiske rettigheter så vel som retten til privat eiendom og beskyttelse av individet, sier Lehdonvirta.

Vil ikke vente på treg lovgivning

Oxford-professoren mener at en måte å utfordre tech-moguler og tech-giganter på, er at Facebook-brukere for eksempel organiserer seg for å kreve spesifikke endringer på plattformen, inspirert av kampene mot middelalderens adel, i stedet for at alt må skje gjennom treg lovgivning, slik vi opplever det i EU med Digital Services Act eller Digital Markets Act.

For eksempel organiserte brukere og administratorer på plattformen Reddit seg i protest mot en beslutning om ikke å gi tredjeparter og andre selskaper tilgang til Reddits programvaregrensesnitt uten betaling.

Men hvis jeg kjøper ideen om at Mark Zuckerberg og hans likesinnede er det nye aristokratiet, er ikke det å spole tiden utrolig, til og med deprimerende, langt tilbake – hvis brukernes rettigheter er på linje med tidligere tiders livegne? Er det ikke bare å akseptere at tech-kjempene kan herje rundt med brukerne som en gjeng dumme bønder?

– Det er et veldig bra bilde. Det bruker jeg i bokens siste kapittel. Og jeg er helt enig med deg, i mitt digitale klasseromssystem er (for)brukerne kyrne som gjetes rundt. Og kyrne har ingen politisk bevissthet, så de kan ikke endre noe. Så jeg tror ikke vi kommer til å se Facebook-brukere gjøre opprør mot Mark Zuckerberg. Det vil ikke skje.

– Woltbude, datamerkingsarbeidere som trener kunstig intelligens, eller moderatorer er en slags bønder i plattformøkonomien. De er livsviktige for at hjulene skal gå rundt, men de er også i en svært prekær posisjon. Dypest sett er det for opptatt med å tjene til livets opphold til å engasjere seg i politikk.

Influenser-opprør

Det digitale borgerskapet som må kreve rettigheter og kan mønstre et opprør i Vili Lehdonvirtas digitale klassesamfunn, er apputviklere, Amazon-kunder, streamere, profesjonelle gamere, Only Fans-profiler, influensere og så videre. Ja, stort sett alle som er i stand til å oppnå en middelklassetilværelse via ulike former for plattformarbeid.

– Hvis føydalherren har gjort det mulig for disse markedene å oppstå og dermed utilsiktet har lagt til rette for at denne nye sosialklassen kan dukke opp og bli velstående i disse markedene, har de mer å tape, og de har flere økonomiske ressurser til å protestere. De har også et sosialt nettverk og leser de riktige bloggene, og de vet hvordan de skal henvende seg til en offentlighet.

– Bøndene gjorde også opprør i middelalderen, men disse opprørene ble vanligvis slått brutalt ned. Plattformenes arbeidere lever i en annen sosial virkelighet, mens middelklassen har mange muligheter til å skape motpress.

– Men har ikke internett vist oss at vi som forbrukere og brukere faktisk foretrekker å ikke være spesielt engasjerte? Ville vi ikke heller bare klikke og koble av?

– Jo, det stemmer, men på et tidspunkt faller optimaliseringen og automatiseringen sammen med den individuelle autonomien, og folk ønsker å gjøre sine egne feil og ha kontroll over sitt eget liv. Og for å gå tilbake til den sovjetiske sammenligningen, så ender lederne opp med å bruke makten til egen vinning.

– I Sovjetunionen bygget de atomvåpen og romfart i stor stil og ønsket å ta over verden – ja, i grunnen en rekke forfengelighetsprosjekter – og øste enorme ressurser inn i det mens befolkningen sultet. Det samme kan sies om big tech. Mens Amazon-arbeiderne blir fratatt grunnleggende verdighet, investerer techmogulene i et romkappløp. De historiske ekkoene er virkelig interessante.

Teknologi er et våpen

Hvor mektige teknologigründerne er på grunn av eierskapet til infrastruktur og statenes avhengighet av dem, utkrystalliseres med Ukrainas bruk av Elon Musks Starlink-terminaler til internett. Ukrainas digitaliseringsminister Mykhailo Fedorov har kalt Starlink «blodet i årene» på landets kommunikasjonssystemer. Ifølge det amerikanske magasinet The New Yorker slo Elon Musk på et tidspunkt av signalet i visse russisk-annekterte områder, og Tesla-sjefen skal ha fortalt nære forbindelser at han hadde hatt private fredssamtaler med Russlands president Vladimir Putin, noe han riktignok senere har avvist.

– Hvis krigen i Ukraina er en utløser, så merker også Kina, som er en nær alliert av Russland, en voldsom mistenkeliggjøring og forbud mot kinesisk teknologi i kritisk infrastruktur. Men amerikansk big tech har jo blitt gjort til et våpen. Er vi en gjeng hyklere i Vesten?

– Den kinesiske stat kan ikke med noen troverdighet forplikte seg til ikke å gjøre sine selskaper til våpen, ettersom landets rettsorden er så ufullstendig at selv om de hadde sagt at de ville gjøre det, ville de overhodet ikke kunne garantere det. På mange måter har de med hell kopiert amerikanerne, som også har gjort tech-virksomhetene til våpen, så det er ikke sånn at kineserne gjør noe utenom det vanlige. Vi liker dem bare ikke.

– Jeg er virkelig ikke fan av at USA bruker for eksempel NSA til å spionere på europeiske politikere og journalister, men på en måte må vi jo velge mellom to onder. Og her er avhengigheten av amerikanerne et mindre onde.

Alt er teater

Jonathan Taplin, som er æresdirektør ved Annenberg Innovation Lab ved University of Southern California, skriver i sin nyeste bok The End of Reality, som ble utgitt i september, at fire teknologimilliardærer - Peter Thiel, Elon Musk, Mark Zuckerberg og Marc Andreessen – via algoritmer, kunstig intelligens og sosiale medier er i ferd med å skape en verden «der ingenting er sant og alt er teater».

– Deres enorme digitale domene kontrollerer din personlige informasjon, påvirker hvordan milliarder av mennesker lever, jobber og elsker, skaper kaos på nettet, oppfordrer til gruppevold og får aksjekursene til å falle. Disse fire mennene har lenge blitt sett på som teknologiprogressive helter, men de er faktisk en del av en bredere antidemokratisk, autoritær endring i teknologiverdenen, sterkt engasjert i å opprettholde status quo og beholde sine markedsledende posisjoner eller nesten-monopoler – og sikre sine milliardformuer mot høyere skatter. «Konkurranse er for tåper», hevdet Thiel en gang, skriver Taplin i boken.

Med disse dystre ordene i tankene kan jeg ikke la være å spørre Vili Lehdonvirta om Europa har andre alternativer enn bare å forsøke lovgivning mot big techs makt og innflytelse. Tech-gigantene vil neppe klare seg uten de mange milliardene fra et EU-marked med drøyt 700 millioner av verdens mest attraktive forbrukere. Digitale protester og mobilisering av middelklassen virker som å ville skyte kanoner med spurv.

– Det er ingenting jeg heller vil se enn å se et digitalt suverent Europa når det kommer til nasjonal sikkerhet, og alle kan se at vi nok ikke kan gjøre oss avhengige av amerikanerne for alltid.

– Men vi kan kanskje koke det ned til at disse teknologimogulene har stor innflytelse på hvem som blir president i USA. Vi ville aldri vite hva de gjorde med algoritmene sine. Og når vi oppdager det, er det for sent. Problemet er at når noen med så mye makt bryter loven, er vi vant til å ha et politisk og juridisk system som holder dem ansvarlig. Men vårt system og lovverk er for tregt. Hvis de til slutt ble stilt til ansvar og dømt, ville det ha gått fem år, og i mellomtiden ville de forandret verden. Derfor kan vi ikke løse dette problemet med lover og domstoler. Vi trenger direkte handling og å styrke vår autoritet som individer og brukere for å påvirke big tech.

– Jeg er kanskje litt pessimistisk. Jeg håper ikke vi må helt tilbake til Romerriket før det snur.

– Flinke til å utnytte hull

– Mark Zuckerberg truet på et tidspunkt med at Meta ville forlate Europa hvis EU ikke tillot dem å lagre europeiske brukeres data i USA. Skykraften kan være overalt – er det disse selskapenes største styrke?

– EU er stort nok til å kunne stå imot den typen trusler og kunne saktens være mye tøffere. Men det handler også om den interne situasjonen i Europa, der ikke alle er enige. Det har jo lyktes big tech å kolonisere Irland og til dels landets myndigheter og datatilsyn, som jo skulle håndheve for eksempel GDPR. Så det er mange hull big tech er flinke til å utnytte, sier Lehdonvirta.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig på norsk for abonnenter av Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.