Politiekspert deler bekymringen for kvalitet på digitale bevis

I tidligere saker har Digi omtalt at håndteringen av digitale bevis i Norge ikke er som den burde være.

– I en samtale med en kollega tidligere i uka, kom det fram en påstand om at man på kontinentet og i USA oppfatter Norge som primitive når det gjelder behandlingen av bevis, deriblant digitale bevis, uttalte partner og daglig leder i Elden Advokatfirma, Anders Brosveet.

Tidkrevende vurdering

Maria Astrup Hjort, professor ved det juridiske fakultet ved Universitet i Oslo, sa seg enig, og uttalte til Digi at hun ville bli overrasket om det foreligger noen rutiner rundt kontrollen av digitale bevis i dag.

Hun er ikke alene om å være bekymret.

Politioverbetjent Nina Sunde forteller at hun deler bekymringen for kvaliteten på digitale bevis som når norske rettssaler.

Sunde har gjennom en årrekke forsket på hvordan den menneskelige faktoren påvirker bevisene. Foruten politiutdanning har hun doktorgrad i kriminologi og nettopp digitale bevis, og leder forskergruppen «politi og teknologi» ved Politihøgskolen.

– Det finnes en rekke usikkerhetsmomenter i dette, foruten selve integriteten eller ektheten av bevisene, sier hun til Digi og peker på tre hovedårsaker til svakhetene i den digitale bevishåndteringen.

Ingen kvalitetskrav

– Problemet er sammensatt, og etter mitt skjønn er noe av årsaken til at kvalitetskrav uteblir, at vi har en lav terskel for hva som tillates ført for retten. Forskning fra norske straffesaker viser at digitale bevis tillates ført uavhengig av om beviskjeden er brutt.

Hun henviser til forskningsartikkelen «Reliability assessment of digital forensic investigations in the Norwegian police» fra 2022, hvor det heter blant annet følgende (oversatt fra engelsk):

«Fraværet av referanse til tidligere stadier eller behandlingstrinn gjorde det vanskelig å etablere den digitale varetektskjeden og beviskjeden. Det fantes ingen revisjonsspor som kunne brukes til å spore behandlingstrinn bakover for en bestemt del av data som ble funnet å være relevant».

Manglende kompetanse

– Etter mitt skjønn er manglende kompetanse den andre hovedårsaken til at digitale bevis av diskutabel kvalitet blir tillagt vekt i domstolen, sier Sunde.

Ifølge Sunde arbeides det med kompetansekrav for personell som skal håndtere digitale spor og bevis i politiet, men per i dag er det lite sentral regulering på dette området.

Det er i stor grad opp til det enkelte politidistrikt hvilken kompetanse de krever for å utføre sikring og analyse av digitale spor.

Det er imidlertid håp om bedring på dette punktet med tiden.

Politistudenter får ifølge Sund god opplæring i håndtering av digitale spor og bevis på grunnutdanningen på Politihøgskolen, og det er gode videreutdanningstilbud for politiet gjennom utdanninger på Politihøgskolen og masterprogram i samarbeid med NTNU.

Salderingspost

Når politiet har sendt sakene videre i systemet, er situasjonen mindre positiv.

– Uten klare krav blir kompetanse et kostnadsspørsmål og en salderingspost i trange økonomiske tider.

Økonomiske hensyn kan forklare noe av problemet.

– Påtalemyndigheten og domstolen har så langt jeg vet ingen krav til kompetanse på dette området, og så vidt meg bekjent skorter det også på videreutdanningstilbud med mål om å øke teknologisk kompetanse.

Hun viser til tingrettsdommer Ina Strømstads uttalelse i Digis tidligere artikkel om at dersom ingen av partene bestrider beviset, så anses det som ekte.

– For å kunne bestride noe, må du vite hvilke svakheter du skal se etter – og dette er utvilsomt et kompetansespørsmål.

Kvalitetskontroll

Den tredje faktoren Sunde trekker frem, er manglende krav til kvalitetskontroll.

– Her vil jeg snu tingrettsdommer Strømtads uttalelse på hodet. Når det gjelder digitale spor vil jeg heller si at de ikke skal legges til grunn som ekte før et minimum av undersøkelser for å avdekke ekthet er gjennomført.

Grunnen til det, sier hun, er den høye risikoen for utilsiktede feil gjennom blant annet teknologi i stadig endring, lite formaliserte prosesser, lav kompetanse og stort antall involverte i bevishåndteringskjeden.

– En systematisk kvalitetskontroll av digitale bevis av betydning for beslutninger i etterforskningen eller for sakens avgjørelse i retten er av stor betydning for rettssikkerheten, advarer hun.

– Utilsiktede feil og tabber kan lett skje, og spesielt når personell uten spesialistkompetanse er involvert i håndteringen.

Hun trekker frem denne rapporten fra desember 2023, som hun selv var medforfatter av.

I den konkluderer hun og medforfatter Olav Dahl blant annet med at «stor etterspørsel etter digitale spor, et høyt effektivitetsfokus kombinert med manglende helhetlig strategisk styring over tid, kan ha ledet til at kvalitet i for stor grad har blitt overskygget av kravet til effektivitet.»

I tillegg kommer den med flere kortsiktige og langsiktige anbefalinger. På kort sikt nevnes blant annet systematisk og obligatorisk kvalitetskontroll, mens rapporten på lengre sikt etterspør en nasjonal kvalitetsstandard for håndteringskjeden av digitale spor, samt nasjonale retningslinjer for kvalitetskontroll og -sikring av digitale spor og bevis.

Uten dette på plass, er Sunde ikke uten videre optimistisk.

– I fravær av klare og konkrete krav til bevisintegritet og lav risiko for bevisavskjæring, har jeg i grunnen liten tro på bedring.