Mener åpne kontorlandskap er tilpasset utadvendte

– Vi må slutte å se på tilpasning som noe negativt. Tilrettelegging hjelper alle å ta ut det beste på jobb, sier Linn-Tove Frostmo Vindsnes engasjert.

37-åringen sitter i resepsjonen i Statens vegvesens kontorer på Helsfyr i Oslo. Her har hun vært konstituert avdelingsdirektør i enheten Data, innsikt og analyse siden august i fjor. Hun trives i en hverdag der hun kan fordype seg i egen spesialinteresse og ha hjemmekontor flere dager i uka.

Men arbeidshverdagen har ikke alltid vært like enkel. I fjor gikk hun på en smell i forrige jobb. Hun ble utbrent – for andre gang – og fant ut at hun måtte gjøre noe.

Hun oppsøkte psykolog for å utrede om hun kunne ha ADHD, men psykologen anbefalte en utredning for autisme, og hun har nå fått autistisk diagnose.

– Jeg visste ikke at jeg hadde denne diagnosen. Men den ga meg verktøy til å sette ord på hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør. Noen ganger trenger jeg noe en arbeidsgiver ikke kan gi. Da må jeg ta grep selv, sier hun nå et år senere.

Valgt å være åpen

Vindsnes ønsker å bidra til åpenhet rundt autistisk diagnose og fortalte om sine erfaringer 8. mars i et innlegg på Linkedin. Hun har også delt sin historie i VG.

– Jeg har blitt kjent med flere med både ADHD og autisme, men de vet ikke om de tør å fortelle det på jobb. De er redde for å bli oppfattet annerledes, eller bli sett på som for krevende fordi de trenger tilpasninger. Det er så mye stigma knyttet til de merkelappene, og sånn kan det ikke være. Derfor ønsker jeg å være åpen, sier hun.

Vindsnes mener at underliggende diagnoser som både ADHD og autisme kan være årsaken til at en person som henne selv overpresterer og blir utbrent.

– Jeg har et utømmelig behov for å lære og forstå alt. Men engasjementet mitt er så stort at det kan ta over. Jeg tråkker på tær, og folk kan føle seg truet, forteller hun.

– Engasjementet kan også gjøre at jeg kan sitte og jobbe i åtte timer i ett strekk, uten å gå på do eller spise. Om det skjer over en lang periode, er det en fare for at man blir utbrent.

Tilpasning

Vindsnes fungerer imidlertid godt i jobbsammenheng fordi hun jobber med sin spesialinteresse – noe folk med autisme kan bli helt oppslukt av og som kan gi struktur og mening i hverdagen for mange. Men en slik interesse kan også føre til at man til tider jobber for intenst og tenker for mye på jobb, forteller hun.

– Det kan gi energi når det er lystbetont, men dra helt i motsatt retning dersom man er frustrert.

Vindsnes har ikke gjort større tilpasninger i arbeidshverdagen etter at hun fikk diagnosen. Åpenhet om utfordringene, og at hun kan snakke med sjefen når hun må ta det litt rolig, har vært det viktigste for henne. I tillegg har hun visse dager på hjemmekontor hver uke.

– Jeg kan henge ved kaffemaskinen og snakke om data. Men om samtalen er om noe annet, blir det vanskelig. Ubetinget sosial mingling trekker jeg meg unna. Det er også best for meg å jobbe hjemme om jeg trenger konsentrasjon.

På jobb kan både mye lys og lyd føles overveldende, betror hun oss. Hun mener åpne kontorlandskap i stor grad er tilpasset ekstroverte – og ber ledere om å legge bedre til rette for dem som trenger mer ro.

– Arbeidslivet er allerede tilrettelagt for «noen», men standardoppsettet passer ikke for alle. Det å gjøre ting på kontoret litt annerledes, er ikke for mye å be om. Det viktigste er at vi snakker om hva slags behov ulike mennesker har.

Fått ny spesialinteresse

Etter at hun fikk diagnosen, har helse og psyke også blitt en spesialinteresse. På venstre hånd har 37-åringen både en smartring og en smartklokke, som begge måler stressnivåer i kroppen. Den nye spesialinteressen har også gjort det enklere for henne å ha personalansvar.

– Stress er vår verste fiende. Jeg er derfor opptatt av at folk ikke skal ta ting på jobben så seriøst, forteller hun.

Som leder oppfordrer Vindsnes de ansatte til å ta friminutt og å finne frem en rockering eller komme seg ut og kjenne sol i ansiktet i løpet av arbeidsdagen.

Hun oppfordrer andre ledere til samme tankegang.

– Om vi satser på et arbeidsliv der vi tar vare på fysisk og psykisk helse, og har det gøy, vil kvaliteten heves. Og i privat sektor vil det merkes på bunnlinja. Men hvilken tilpasning man trenger, er forskjellig fra person og person.

Ikke noe å skamme seg over

Vindsnes fremhever at hun er heldig som kan få jobbe med sine spesialinteresser og derfor ikke trenger så mange tilpasninger som kanskje andre på autismespekteret har.

– Heldigvis vet jeg nå også mer om hvilke signaler jeg skal se etter, slik at jeg kan ta grep før det går for langt. Jeg har et veldig støttende arbeidsmiljø og kjente hun som ansatte meg i denne jobben, sier tobarnsmoren.

Hun vil dele sine erfaringer slik at neste generasjon kan få det enklere.

– Jeg føler meg trygg, og da vil jeg bruke stemmen min slik at det kan bedre situasjonen for andre. Det ligger så mye tungt i autisme-begrepet, men det er ikke noe å skamme seg over.

Flere utredes

Arnstein Mykletun er leder for Senter for populasjonshelse i Helse Bergen HF, psykolog og professor i helsetjenesteforskning. Han leder et forskningsprosjekt der de ser på faglige kontroverser rundt ADHD. De siste seks–sju årene har de sett en overraskende økning i ADHD-diagnoser både for barn og voksne.

– Det er en formidabel økning i ønsket om utredning for ADHD, spesielt hos voksne kvinner. Men det er ingen data som tyder på at flere har ADHD-symptomer i befolkningen. Økningen skyldes at mange flere nå oppsøker en ADHD-utredning.

Han trekker frem at både ADHD og autisme i helsesektoren kalles nevroutviklingsforstyrrelser, tilstander som er antatt medfødte og livsvarige.

– Det er mange som tror at disse tilstandene innebærer at hjernen fungerer fundamentalt annerledes fordi nervebanene er knyttet sammen på en annen måte enn i «normale» hjerner, men det er det ikke noe medisinsk grunnlag for å hevde, skriver han i en e-post.

Ikke nødvendig med diagnose

– Alle psykiske lidelser er i bunn og grunn kontinuum, ikke naturlig enten eller. Alle har for eksempel et blodtrykk, men er det høyt nok kaller vi det hypertensjon. Det er bare en grense på en skala. Slik er det også egentlig for psykiske lidelser, også ADHD og autisme. Leger og psykologer stiller disse diagnosene basert på en skjønnsmessig vurdering av om man har mye nok symptomer til å tilfredsstille kriteriene for diagnosen, forklarer han.

– Men mennesker får det ikke nødvendigvis bedre selv om de får en slik diagnosemerkelapp. Det blir i praksis ikke udelt positivt for alle. Mange blir nok skuffet fordi de kanskje forventer at folk flest skal bli mer imøtekommende, forståelsesfulle og tilretteleggende når man kan vise til en diagnose, og da kan man lett bli skuffet. Det er stor variasjon i fungeringsnivå for mennesker som diagnostiseres med ADHD og autisme. Og det som nå er nytt, er at svært velfungerende voksne mennesker med avanserte jobber og høyere utdanning mener de har ADHD eller autisme og ønsker denne diagnosen bekreftet av helsepersonell.

– Enkelte vil ikke være i stand til å klare seg selv i samfunnet, og ved autisme vil enkelte være avhengig av både trygd og kanskje også omsorgsbolig. For voksne som allerede har en jobb og blir diagnostisert med ADHD eller autisme i voksen alder, vil det som regel ikke være noe behov eller grunnlag for ytterligere tilrettelegging eller tilpasning på jobben bare fordi man har fått denne merkelappen, sier Mykletun.

– Har man fungert godt i arbeidslivet, har man alt gjort de tilpasninger som eventuelt trengs. Ingen nye behov dukker opp når du har fått en diagnose. Man bør fortsette å gjøre det som har fungert tidligere. Jobber man for mye og blir utbrent, må man se på måten man investerer seg i livet på – også på involvering utenfor jobb. Vi må huske at de fleste som opplever å bli utbrent, nedstemt eller sliten, ikke har verken autisme eller ADHD. Det er faktisk ganske vanlig.