Alle ble lurt av «Norges Mark Zuckerberg». Det er stadig relevant å spørre hvorfor

«Han hadde evnen til å gi folk det de ville ha», sier DN-journalist Jonas Blich Bakken om bløffmakeren Waleed Ahmed i den nye dokumentarfilmen Stol på meg.

Filmen, som går på kino i disse dager, er en god illustrasjon på vårt lettere religiøse forhold til gründeren. Stol på meg skildrer norskpakistaneren Waleed Ahmed, som ble hyllet av rikspresse, kongefamilie og næringsminister Trond Giske for en solcellebasert mobillader han ga seg ut for å ha oppfunnet.

Laderen virket ikke, og delene var bestilt fra Alibaba. Skulle Ahmed ha vist seg å være gründer heller enn svindler, ville klimaeffekten av oppfinnelsen likevel ha vært minimal.

Hva var det som gjorde at vi falt for bløffen om «Norges Mark Zuckerberg»?

Som ung gründer med minoritetsbakgrunn og fokus på bærekraft er det tydelig at Ahmed «ticket alle boksene», som daværende næringsminister Trond Giske uttaler i dokumentaren.

Ahmed ble den yngste noensinne til å motta etablererstipend fra Innovasjon Norge, og han hentet etter hvert også store summer fra investorer.

Hvordan kunne han lure alle, inkludert seg selv, til å tro at han var en gründer når den angivelige oppfinnelsen aldri fungerte?

Gründerskap som selvrealisering

Fordi langt viktigere enn hva man skaper er det atman skaper noe, skal vi tro den tyske sosiologen Ulrich Bröckling. I boken Det entreprenante selvet skildrer han en ny, fremvoksende rollemodell som er fleksibel, uavhengig og initiativrik. For vedkommende er produktet av ens arbeid underordnet det å bli anerkjent som en gründer – både av seg selv og av andre.

I en stadig mer konkurransepreget og markedsstyrt tilværelse må man presentere seg selv med entreprenante egenskaper for å oppnå anerkjennelse, skriver Bröckling. Det moderne mennesket skal selge seg selv, og for å få en god pris, investerer man timer på treningssenter, anskaffer seg en verdifull utdanning og presenterer sine entreprenante sider for verden. Alt for å vinne frem i konkurransen.

Gründerskap blir dermed vel så mye en prosess der man skaper seg selv, for derigjennom å oppnå anerkjennelse. Vi oppfatter at samfunnet ønsker seg entreprenører og forsøker å passe inn i formen.

Bröckling er ikke alene om et slikt syn. «Hans kropp, sinn og sjel er hans kapital, og hans arbeid i livet er å investere den gunstig, å gjøre seg rentabel» skrev sosiologen Erich Fromm allerede i 1955. Fromm synes å ha fått øye på den samme holdningen som Bröckling beskriver forlengelsen av.

– Man ser denne holdningen spesielt tydelig i sosiale medier. Hver gang vi gjør noe, rekker vi opp hånda og sier at det er vi som har gjort det. Alt vi gjør blir en slags markedsføring av oss selv og livene våre. Ahmed er bare ett eksempel på noe som er symptomatisk for vår tid.

Det sier Steffen Krüger, førstelektor ved Universitetet i Oslo. Han har jobbet mye med Bröcklings bok og lignende tematikk.

Når gründerskap blir selvrealisering, er det ikke rart at innovasjon ikke lenger først og fremst handler om å løse reelle problemer, påpeker Krüger:

– Entreprenøren er først og fremst opptatt av seg selv, ikke av samfunnet.

Fokuset på å fremme seg selv endrer ikke bare gründere, men også alle oss andre. Stadig mer akutte klima- og miljøproblemer gir ikke nødvendigvis opphav til radikale politiske endringer eller grønne innovasjoner. Heller enn å gjøre noe med problemet, er vi mer opptatt av å vise at vi bryr oss, ifølge førstelektoren:

– Vi trenger en gråtende emoji foran en skogbrann, noe som gjør at vi offentlig kan uttrykke fortvilelse oven den globale katastrofen, flirer Krüger.

Lær kidsa å gründe

På en måte kan man si at Ahmed lyktes: Han ble ansett som en gründer. Produktet ble riktignok avslørt, men solcelle-etuiet var heller aldri poenget. Poenget var å bli «Norges Mark Zuckerberg».

Som Bröckling understreker, er Ahmed neppe alene om en slik ambisjon.

Ikke minst i IT-bransjen er det mange som drømmer om å «starte for seg selv», «bli sin egen sjef» og «skape noe». Digi.no prater jevnlig med gründere som skildrer en hektisk tilværelse med mye arbeid og knapt noe fritid. De færreste av dem lykkes, og mange møter veggen. Like fullt idealiseres gründertilværelsen.

Både ungdomsskole og videregående skole har nå funnet plass til egne gründervalgfag. «Innovatører trengs overalt!» proklamerer organisasjonen «Ungt Entreprenørskap».

Vi har politiske partier som hardnakket insisterer på at de er «gründerpartiet» og politikere som knapt kan understreke mange nok ganger hvor «viktig» det er med gründerskap.

Det gjelder å stå opp om morgenen og innovere, dun på overleppa eller ei.

Er gründeren den nye oljen?

Oppmerksomheten om gründerskap er helt forståelig: Sjelden har vel menneskeheten stått overfor mer eksistensielle trusler enn nå.

En hyperlønnsom olje- og gassindustri, som både er ansvarlig for altoverskyggende klima- og miljøproblemer og en voldsom rikdom, er på vikende front. Klart vi trenger løsninger. Og det er her gründeren kommer inn.

I perioder kom det ukentlig nye forslag til hva som var den «nye oljen». Alt fra kunnskap og data til kunst og klarnet smør ble foreslått, før vendingen til slutt ble så oppbrukt at den nå bare brukes av komikere og bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass, som tilsynelatende mener at olje er den nye oljen.

Med Bröckling kunne man si at den nye oljen ikke er produktet av gründerskap, men å være en gründer. Det redder verken verden eller økonomien, men resulterer i det minste i et etablererstipend fra Innovasjon Norge.

Og i mangelen på virkelige innovasjoner, skal Ahmed nå holde foredrag, slik at også svindel og fengselsopphold blir investeringer i Ahmeds «ville historie» – nye ledd i selvkommodifiseringen, der Ahmed selv blir varen som skal omsettes. Slikt blir det også penger av.