kommentar
Etikken i å kjøpe gårsdagens bytte
En norsk kaper i 1807 kunne legge kongens brev på bordet. Når sporene etter et kryptotyveri peker mot Nord-Korea, må vi lete etter oppdragsgiveren på annet vis.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Innlegg kan sendes til debatt@digi.no.
En kaperskipper i Bergen og en hacker i Lazarus-gruppen ville forstått hverandres regnestykke. Hva er lasten verdt, hvem kommer etter oss, og hvor får vi solgt byttet?
For drøyt to hundre år siden seilte det kaperskuter ut fra norske havner. Med statens kaperbrev i lommen kunne skipperen ta britiske handelsskip og føre dem til havn. Der ventet priseretten. Først når retten hadde dømt skip og last som «god prise», kunne byttet selges. Staten fikk sin avtalte andel av salgssummen. Resten ble delt mellom rederiet og mannskapet.
Kaperen hadde noe piraten manglet. Ble det spørsmål om hvem han seilte for, kunne han fiske kongens brev opp av frakken. Hadde dagens trusselaktører vært like rause med dokumentasjonen, så hadde vi som forsker på statlige trusselaktører vært spart for mye arbeid.
Fornøyde kunder og tyver
Torsdag 29. oktober ble Binance frastjålet kryptovaluta for rundt 6,3 milliarder dollar. Det meste forsvant på tjue minutter. Analyseselskapet TRM Labs peker med høy sikkerhet på den nordkoreanske gruppen TraderTraitor.
Binance har sagt at selskapet skal erstatte de stjålne verdiene. Det er gode nyheter for kundene. For tyvene spiller det liten rolle at børsen kjøper nye bitcoin til erstatning for dem de tok. Kundene kan få sitt, og tyvene kan fortsatt ha sitt bytte.
Her ligger det et valg. Da Bitcoin ble foreslått i 2008, var selve ideen at to mennesker skulle kunne betale hverandre uten å gå gjennom en bank. Den friheten har en verdi, særlig for den som har god grunn til å frykte sin egen stat. Men den virker også den andre veien.
Banken du slipper å spørre om lov, er også banken du kunne ha bedt om å stanse betalingen.
Det tradisjonelle finanssystemet har et omfattende regelverk for å forebygge misbruk og beskytte kundene. Det koster både penger og handlefrihet. Nettopp denne prisen har deler av kryptomiljøet ønsket å slippe. Friheten innebærer også at man bærer mer av risikoen selv. Når tyven har fått kontroll over bitcoinene, må den som er rammet, regne pengene som tapt.
Det hender at politiet får tak i pengene lenger ute i løpet. I 2024 kunne norsk politi føre nær 60 millioner kroner tilbake til Ronin Network etter et tidligere kryptotyveri som FBI tilskrev den nordkoreanske Lazarus-gruppen. Også etter Binance-angrepet har FBI bekreftet at de samarbeider med offentlige og private aktører. En etterforsker kan følge pengene over en landegrense på sekunder. Å få rådighet over dem på den andre siden er en annen jobb.
Lite avskrekkende
Hva ser så en angrepsplanlegger i Pyongyang når han ser på en kryptobørs? Store verdier samlet på ett sted, og en vei ut med byttet. Han vet at deler av det kan fryses, og at politiet kan følge etter. Men hvilken ytterligere kostnad kan han vente at staten hans blir påført dersom operasjonen lykkes og forbindelsen til Nord-Korea blir kjent?
For et regime som allerede lever under omfattende sanksjoner, kan utsikten til enda en sanksjon ha liten avskrekkende virkning, altså store verdier og liten fare for ytterligere politiske konsekvenser. Etter mitt syn er dette geopolitisk pragmatisme og en viktig del av forklaringen på målvalget.
Nord-Korea kan likevel ikke spise bitcoin, eller de andre kryptovalutene de har stjålet. Selv om deler av byttet er frosset, ser tyvene fortsatt ut til å sitte med betydelige verdier. Men et vellykket innbrudd er bare halve jobben. Skal regimet få brukt byttet, må noen kjøpe det, ta imot det som betaling eller gi lån med det som sikkerhet. Det er her etikken kommer inn.
Når stjålet kryptovaluta finner veien tilbake til markedet og blir kjøpt opp, blir tyvegodset til inntekter for et regime verdenssamfunnet forsøker å ramme med sanksjoner. For kjøperen kan handelen se ut som en helt vanlig investering. For regimet er den betalingen for et vellykket angrep.
Den som investerer i bitcoin, ønsker seg et marked med kjøpere den dagen vedkommende selv vil selge. Det er akkurat det samme markedet tyven trenger. Investoren håper på avkastning. Regimet vil ha betalt for byttet. Begge trenger kjøpekraften som nye og gamle investorer tilfører markedet. Det er det ubehagelige ved å kjøpe gårsdagens bytte. En investering gjort med de beste hensikter kan likevel bidra til å gjøre et tidligere angrep lønnsomt.
Masseødeleggelsesvåpen
Analysefirmaet Chainalysis anslo at nordkoreanske aktører stjal kryptovaluta for om lag 1,34 milliarder dollar i 2024 og minst 2,02 milliarder i 2025. Antallet angrep gikk ned mens utbyttet økte. Nå er bruttobeløpet fra ett enkelt tyveri over seks milliarder dollar. Hvor mye regimet til slutt kan bruke, avhenger av hvor mye av byttet det får omsatt.
I 2024 gjenga FNs ekspertpanel for Nord-Korea anslag fra to medlemsland. Det ene anslo at regimets ulovlige cyberaktiviteter stod for omtrent halvparten av valutainntektene. Det andre anslo at slike aktiviteter finansierte rundt 40 prosent av programmene for masseødeleggelsesvåpen. Etter at Russland la ned veto mot å forlenge panelets mandat, opprettet en gruppe land en overvåkingsgruppe utenfor FN. Den anslo at kryptotyveriene alene i 2024 tilsvarte om lag en tredjedel av Nord-Koreas valutainntekter. Anslaget brukte verdien da tyveriene skjedde, før tap ved hvitvasking og veksling. Selv med det forbeholdet er det betydelige summer for et regime verdenssamfunnet forsøker å hindre i å finansiere sine våpenprogrammer.
Kaperen måtte ha både et brev fra kongen og en kjøper på kaien. For Pyongyang er kjøperen fortsatt avgjørende. Binance kan dekke kundenes tap. Hva regimet får ut av tyveriet, avhenger av hva andre er villige til å gi for byttet. Den som kjøper bitcoin i dag, har derfor grunn til å spørre seg hvor mye gårsdagens tyveri ville vært verdt uten et marked som hans eget kjøp er med på å holde i gang.
Om forfatteren: Raymond Hagen jobber til daglig i Digitaliseringsdirektoratet som fagdirektør for cybersikkerhet, digital suverenitet og kvantesikkerhet, men skriver her kun på egne vegne. Han er også forsker ved NTNU.