– I stedet fokuserer Apple på ting som jeg bryr meg mye mindre om, som å gjøre pc-en tynn

Denne uka, etter fire og et halvt år med trofast tjeneste, byttet jeg endelig ut min gamle bærbare. Jeg skal ikke kjede deg med å ramse opp alle problemene som førte til denne avgjørelsen. Den eneste interessante tingen ved avgjørelsen om å erstatte min gamle 15-tommers Macbook Pro, er hva jeg valgte å erstatte den med: En nesten identisk Macbook, men ca fire år nyere. Men ikke den aller nyeste modellen. For første gang i livet bestemte jeg meg for å droppe en oppgraderingssyklus og kjøpe en eldre modell, som nå selges med rabatt som daggammelt brød.

Jeg vil ikke si at rabatten spilte noen rolle for avgjørelsen. Men i de siste årene har jeg svelget hardt og gitt fra meg pengene, fordi jeg er en laptopbruker som krever det beste. Jeg spiller spill på den bærbare. Jeg har ofte omkring ett dusin applikasjoner åpne, hvorav to eller tre er nettlesere med mange åpne faner. Raskere prosessorer og mer minne er ting som er så verdifullt for meg at jeg er villig til å betale for det, fordi det gjør meg mer produktiv.

Problemet er at «oppgraderingssyklusen» ikke lenger leverer disse tingene. Prosessoren i den aller siste modellen var bare bitte litt raskere enn den forrige, men du kunne ikke legge til minne, som jeg trengte mer av. I stedet fokuserer Apple på ting som jeg bryr meg mye mindre om, som å gjøre pc-en tynn – selv om det innebar at jeg mistet porter til USB og SD-kort som jeg fremdeles bruker. En venn påpekte for meg at Apple har blitt besatt av en tynnhet som grenser til anoreksi.

Men avgjørelsen min er ikke først og fremst et bevis på at Apple foretar dårlige designvalg. I stedet er det et eksempel på begrensningene i formen – og hvordan den begrenser oppgraderinger, og svært sannsynlig Apples fremtidige inntekter.

Vi har snakket om Moores lov i flere tiår – tommelfingerregelen om at antallet transistorer på en brikke dobles hver 18. måned. Flere transistorer betyr større datakraft. Og i de tidlige årene mine som pc-bruker, betød dette veldig mye. Hver ny generasjon med datamaskiner leverte en voldsom forbedring innen ytelse – større harddisker, mer minne, raskere prosessorer. Disse tingene innebar at programvaren som ble kjørt på disse datamaskinene raskt fikk mer stæsj og grafikk som kunne benytte seg av all denne nye datakraften. Folk som brukte denne programvaren, fant ut at de var tvungne til å oppgradere, fordi det å prøve å kjøre programmene på gamle pc-er gikk utrolig tregt.

Men nå begynner vi å se grensene for Moores lov. Som Peter Bright i Ars Technica nylig skrev: «Hemmet av varmeproblemer, har klokkehastighetene stort sett stått stille, og ytelsen til hver enkelt prosessorkjerne har økt bare ubetydelig. Det vi i stedet ser, er flere prosessorkjerner innen en enkelt brikke. Dette øker den generelle teoretiske ytelsen til en prosessor, men det kan være vanskelig å klare å utnytte denne forbedringen i programvare.»

Forbedringer av både bærbare og telefoner kommer stadig oftere i form av mer marginale egenskaper: Skarpere skjermer, SSD-er, bedre kameraer, og ulike typer porter. I motsetning til dette gir mer datakraft en mer omfattende forbedring som gir mange ulike fordeler til flere ulike brukere – og kan tvinge folk til å oppgradere når de gamle dingsene blir ubrukelig trege. Faktorer som penere tilbehør eller tynnere form vil ikke nødvendigvis utløse en folkevandring til Apple-butikken.

Og dette ser vi i oppgraderingssykluser. Mine 4,5 år er faktisk en ganske kort tid for bytte av datamaskin. Gjennomsnittet ligger nå på nesten seks år (USA, red. anm.), noe som naturligvis betyr at et vesentlig antall venter lengre enn det. Når det gjelder bytte av mobilutstyr, venter konsumentene lengre; delvis fordi telefonoperatørene ikke lenger subsidierer telefonene så kraftig for å få deg til å bli kunde, men også – tror jeg – at utstyret ikke blir bedre så raskt som det en gang ble. Vi pleide å oppgradere telefonene annethvert år, fordi de nye operativsystemene kjørte på gamle telefoner som om de hadde tatt for store doser valium. Nå venter vi til batteriene ikke lenger vil lade seg opp – og dersom det er mulig å bytte batteriene, venter vi kanskje enda lengre, for jeg er ikke villig til å betale tusenvis for å få et bedre kamera og samtidig miste plugg-utgangen til hodetelefonene.

Og dette kan være den største årsaken til at oppgraderingene får lavere frekvens. De gamle forbedringene av datakraften innbar at oppgraderinger bare var positive. De nye forbedringene utenfor datakraften krever ofte kompromisser. Den siste iPhone-designen er tynnere og mer vanntett en eldre modeller. Men for å komme dit, måtte Apple droppe en hodetelefonplugg som folk var ganske glade i.

Dette betyr neppe at teknologibedrifter vil måtte legge ned. Men det kan utmerket godt senke inntektene, noe som igjen kan bremse innovasjonen.

Å investere i en stor overhaling hvert eller annethvert år, gir mening når konsumentene jevnt og trutt byttet ut dingsene sine hvert andre år; det gir deg et veldig stort marked som kan betale for forskning og utvikling. Men når markedet for hver ny modell krymper, gjør produsentene hver overhaling mindre imponerende, eller alternativt drar ut syklusene slik at de introduserer større forbedringer bare omkring den tiden når konsumentene er klare til å bytte ut den siste modellen sin. Slik Apple gjorde med Macbook Pro.

Personlig databruk gjennomgår med andre ord endringen fra å være et ungt innovasjonsmarked – hvor man ser enorme endringer i form og effekt hele tiden – til å bli et modent marked hvor folk behandler produktene som biler: Du verden, det er en fin greie, men jeg kan nok vente noen få år til før jeg kjøper den.

Hva mener du? Venter du lenger enn tidligere mellom hver gang du oppgraderer PC-en eller mobiltelefonen?