Bruker «science fiction» og KI til å forstå Palestina-konflikten

– Modellen er ikke designet for å løse situasjonen, men for å forstå, analysere og få innsikt i implementering av retningslinjer og kommunikasjonsstrategier, sier F. LeRon Shults.

Han er professor ved Universitetet i Agder og forskningssjef i firmaet Culturepulse, som har fått i oppdrag av FNs utviklingsprogram (UNDP) å skape en realistisk kunstig intelligens-basert modell av Israel-Palestina-konflikten.

Til Digi skriver han at han ikke kan diskutere detaljene i deres pågående avtaler med UNDP, siden dette er ekstremt sensitive ting som berører områder som er utsatt for stor risiko, eller hvor det for tiden er konflikt eller krig.

– Men jeg kan si at vi bruker verktøy som ligner på de vi har brukt i andre prosjekter, for eksempel et som nettopp er avsluttet, der vi samarbeidet med Woolf Institute ved Cambridge University for å studere måter å fremme sosial samhørighet og dempe konflikter på i regionene i Nord-Irland, Balkan og Sør-Sudan.

Digital tvilling av en hel konflikt

– Vi bruker i utgangspunktet «kunstige samfunn» som representerer en virkelig befolkning, «digitale tvillinger» som forskere og andre kan kjøre simulerings­eksperimenter på, for å teste hypoteser eller politiske utfall på en måte som ville være umulig eller uetisk i den virkelige verden, sier Shults til Digi.

Kort fortalt betyr det at de utvikler og benytter en KI-modell som simulerer det aktuelle samfunnet helt ned til individnivå.

Og det kunstige samfunnet i modellene kan ha millioner av virtuelle innbyggere – kalt «agenter».

Hver av disse kan ha en rekke ulike «dimensjoner», som for eksempel sinne, angst, personlighet, moral, familie, venner, økonomi, inkludering, rasisme og hatytringer, for å nevne noen.

– Prosjektene bruker nyhetsstrøm og analyseverktøy for sosiale medier, utviklet av CulturePulse, som er i stand til å fange opp over 90 dimensjoner av menneskelig psykologisk erfaring i en befolkning, og kartlegge dem.

Ikke alle slike dimensjoner brukes i alle prosjektene, men målet er uansett å se hvordan et slikt kunstig samfunn reagerer realistisk på endringer av parametre som økt økonomisk velstand, økt sikkerhet, politiske endringer, og en rekke andre muligheter.

Høy presisjon

Resultatene skal være svært presise, hevder firmaet.

– Over 95 prosent presisjon har blitt nevnt, men hvordan kan dere si det?

– Ved å kalibrere modellene ved hjelp av eksperimentelle funn og fagekspertise og deretter validere dem ved å sammenligne dem med det som skjer i den virkelige verden.

Metoden er kjent og brukes mye for å modellere fysiske, kjemiske eller biologiske systemer, men å gjøre dette med mennesker og hele kulturer, er noe helt annet.

– Det krever mye arbeid, ikke bare av briljante datamodeller, men også av samfunns­vitenskapelige eksperter og interessenter som er i stand til og villige til å bruke mye tid på å konstruere slike modeller og utvikle kreative simulerings­eksperimenter for å kjøre i deres «kunstige samfunn», sier han.

De oppgir over 95 prosent som sannsynlig presisjonsnivå fordi dette er standard konfidensnivå som kreves for å rapportere statistisk signifikans i fagfellevurderte tidsskrifter innen samfunnsvitenskap.

– Våre modeller er ofte langt mer nøyaktige enn som så, forteller Shults.

Sluttresultatet vil forhåpentligvis være gode modeller av de relevante regionene, som de kan kjøre simuleringseksperimenter på. Disse vil da kunne støtte beslutninger om politikk og gi ny samfunnsvitenskapelig innsikt i dynamikken i menneskelig konflikt og muligheter for samarbeid under forskjellige forhold.

– Hvor realistisk er det å få dette til?

– Generelt er denne typen agentbasert modellering designet for å studere komplekse systemer på en måte som belyser årsaks­sammenhengene. Metoden har blitt brukt i mange tiår innen fysikk, kjemi, biologi og så videre for å forstå og forklare de underliggende årsakene til fenomener innen de feltene.

– De siste 20 årene, og spesielt de siste fem årene, har samfunnsvitenskapen vært på vei med samme metode.

Desinformasjon som faktor

I en konflikt kan desinformasjon også være en faktor – ofte assistert av KI. I stedet for å forsøke å filtrere bort dette, tas det i deres modell med i vurderingen heller enn å forsøke fjerne og se bort fra det, forteller Shults.

– Mange tidlige modeller innen sosial simulering, og da spesielt spillteoretiske modeller, antok at mennesker er «rasjonelle aktører». De reflekterte derfor nøye over nyttefunksjonene til bestemte valg, og programmerte agentene deres deretter.

Dette mener han er urealistisk.

De fleste samfunnsvitere i dag antar i stedet at menneskelig tro og beslutninger er motivert av et bredt spekter av naturlig utviklede skjevheter som hjalp våre forfedre til å overleve, som å unngå risiko, behov for sikkerhet og så videre.

Shults påpeker at mennesker er partiske og at mange mennesker tror på og videreformidler «desinformasjon» – selv intelligente mennesker.

– Hvis målet er å simulere hva som faktisk skjer i den virkelige verden, der partiske mennesker samhandler med andre partiske mennesker, må man inkludere disse skjevhetene.

Først da mener han du kan begynne å få innsikt fra simuleringseksperimenter som fører til ny tro og atferd som bidrar til mer sosialt sammenhengende samfunn.

– Med andre ord gjør denne tilnærmingen en i stand til å finne ut hvilke skjevheter som ødelegger i et samfunn og hvordan de negative effektene av disse skjevhetene best kan dempes.

Kan sammenlignes med science-fiction

– Vil du si at du/dere er en slags virkelighetens svar på Hari Seldon?

– Flott spørsmål! Det er noen åpenbare forskjeller, men også noen likheter mellom det vi har produsert – og er i ferd med å produsere – og det Seldon holdt på med i Foundation-serien til Isaac Asimov.

Da Asimovs bøker ble skrevet, var det ikke gjort mye faktisk arbeid i sosial simulering.

– Selv om vi ikke kaller det «psykohistorie», som Asimov gjorde i sine bøker, er vår tilnærming lik Seldons i den forstand at den kan beskrives bredt som en algoritmisk vitenskap som gjør det mulig å forutsi fremtiden i sannsynlige termer.

I Culturepulses arbeid er fokuset på å oppdage hvilke utfall som kan dukke opp på samfunnsnivå, som et resultat av individuell atferd og interaksjoner, og hvilke mekanismer som forårsaker det.

– Som all vitenskap er den feilbar. Den tar sikte på å teste falsifiserbare hypoteser, sier Shults.

Han påpeker at de som samfunnsvitere tar sikte på ikke bare å forstå endringer i sosiale systemer, men også hvordan politikk kan forbedre forholdene til de som er i systemene.

– I denne generelle forstand deler vi også minst ett av Seldons mål: Å få en indikasjon på nøyaktig når, hvor og hvordan man skal gripe inn i et sosioøkologisk system på en måte som fremmer nye former for sosial samhørighet.

– Men modellene våre simulerer (ennå) ikke globale eller galaktiske fremtider.