KI-forsker mener Norge mangler en visjon for kunstig intelligens

Forskningsrådet er i gang med den siste runden av utlysningen av det som skal bli et norsk, nasjonalt forskningssenter på kunstig intelligens, finansiert av den såkalte «KI-milliarden», en ekstrabevilgning fra regjeringen.

Førsteamanuensis Gustavo Borges Moreno e Mello er leder for AI Lab, som Oslo Met og Simulamet samarbeider om, og ansvarlig for én av søknadene om penger.

Han er glad for at forskning på kunstig intelligens blir prioritert, men synes det fremstår vagt hvordan utlysningen vil prioritere og evaluere og at den prøver å få til for mye på en gang med midlene som er tilgjengelig.

– I utgangspunktet ble dette innrammet som ett senter, men senere endret til en samarbeidsutlysning. Samarbeid kan være bra for å ha flere relevante partnere, men flere partnere betyr også å dele opp begrensede midler. I Norge er de maksimale 200 millioner kroner per senter ikke nok til å finansiere betydelig forskningstid, spesielt over bare fem år og utenom infrastrukturutvikling. Selv om det jobbes med å bygge infrastruktur i Norge, ligger vi bak Europa, USA og Kina, sier han.

– Kina og Japan har investert tungt i universiteter, infrastruktur, å bringe talenter til landet og fremme innovasjon de siste årene. Dette er tiltak Norge ikke gjør. I mellomtiden mottar USA stort sett alle selskapene vi har presset ut, sier han og viser til norsk skattepolitikk.

Slår et slag for grunnforskningen

Han synes også utlysningen er for fokusert på anvendt forskning.

– Det som driver innovasjon og som gir fordeler for landet og samfunnet, er vanligvis grunnforskningen. Bedriftene og industrien er kompetente nok selv til å klare å ta det i bruk, det er grunnforskningen som trenger støtte, siden det er kostbart og krever tid og ikke er lønnsomt før det er vellykket, sier Moreno e Mello.

– Mye passer inn i de tre punktene samfunnskonsekvenser, teknologi og innovasjon. Men ikke mye av grunnforskningen, som er de tingene som har en tendens til å sette et land i front i enhver vitenskap, passer inn i det. Grunnforskning vil ha mange sosiale konsekvenser, men du kan ikke forutse dem.

Han viser til Chat GPT og at det begynte som et eksperiment med å lage en stor språkmodell uten å vite hva som ville komme ut av det.

– Den viktigste oppdagelsen var at den ble bedre etter hvert som den vokste. Så de fortsatte å skalere det, og det ble stadig bedre. De fant noen bruksområder, og de åpnet opp for publikum og begynte å utvikle løsninger og tjenester, sier han.

– Nå finnes det tjenester overalt som bruker disse språkmodellene, men det startet ikke som en anvendt forskning. Dette er den langsiktige visjonen, og det er det jeg frykter mangler i den norske utlysningen.

– Vanskelig å få talenter til Norge

Norge sliter også med å beholde forskertalenter på grunn av kortsiktige akademiske kontrakter og byråkratiske hindringer, ifølge Moreno e Mello.

– Når vi ønsker å utvikle forskning på et tema, er de fleste nordmenn eller de innenlandske kandidatene som har denne ferdigheten, interessert i å gå inn i industrien og ikke satse på en akademisk karriere.

– Det jeg kan betale en doktorgradsstipendiat på et universitet er ikke engang i nærheten av hva en med bachelor ville fått ved å jobbe i bransjen. Og vi får ikke beholde dem lenger enn noen år, uavhengig av behovet i forskningsprosjektene.

Det er også vanskelig å hente inn folk fra utlandet, forteller han.

– Vi trenger måter å kunne tiltrekke oss talenter på og garantere at vi kan beholde dem. Det er en ting som USA gjorde bra tidligere. Mer enn halvparten av deres vitenskapelig ansatte var utlendinger, ettersom det i svært lang tid var en politikk å få de beste folkene til den beste jobben og å prøve å holde dem der så lenge de kunne. Ingenting ved politikken i Norge legger til rette for det, mener han.

Jakten på en visjon

Regjeringen vet at de må posisjonere Norge innen KI, men det ser ut som det ennå ikke er en klart hva de vil prioritere og at de leter etter en visjon, mener forskeren.

– Med utlysningen har de fått alle disse professorene på universitetene og virksomhetene til å snakke med hverandre og prøve å skape visjoner om hva som ville være Norges bidrag på KI-feltet for å gjøre KI i Norge konkurransedyktig. Det kan være en god ting, men jeg har også sett mange samtaler om hva som vil tilfredsstille søknadsbehandlerne mest.

– Regjeringen bør fastsette sine prioriteringer, gjøre dem klare og kommunisere dem åpent og transparent. Så kan det være opp til forskerne å avgjøre om de vil bidra med det eller ikke. Når det ikke er klarhet, blir det et retorisk spill. Jeg vet ikke hvor produktivt det er for å sette Norge i førersetet innen KI.

Mangel på autonomi

De fleste norske selskaper bruker i dag en eller annen internasjonal plattform som i hovedsak eksporterer dataene, eller de sender dataene gjennom en sentralisert tredjepart i Norge, ifølge Moreno e Mello.

– Det som kommer til å skje, er at i fremtiden vil mye av teknologien vi skal bruke, være under USA eller Kina. Hvor mye bedre er det hvis vi bare går inn i løpet og faktisk utvikler våre egne ting og er i stand til å tilby et alternativ som har vårt perspektiv på verden og ikke noen andres? spør han.

Risiko og regulering

Han mener samtalene om å bli mer autonome bør handle mer om å skape verdier og mindre om å lage reguleringer som han mener begrenser innovasjon i Europa og Norge.

– Det er et tveegget sverd, sier han når han får spørsmål om USAs nylige deregulering av kunstig intelligens – som førte til massive investeringer.

– Deregulering legger definitivt til rette for innovasjon, forskning og utvikling. Det kan også legge til rette for alle slags onder. Men når du tar avgjørelser, må du satse mot det du prøver å oppnå. Og jeg tror at satsingene som Europa og Norge konsekvent har gjort, er at det er bedre å ikke gjøre noe enn å risikere og tørre.

Han viser til at innovasjon innebærer risiko og mot til å satse.

– Og du må håpe at det du er redd for, ikke vil skje – og legge planer for det. Du åpner ikke en virksomhet med frykt for å stenge den, du åpner den med perspektivet om at den vil vare i mange år eller at du kan selge den for milliarder. Og hvis du lager en tatovering med perspektivet at du kommer til å angre og fjerne den om noen år, er det bedre å ikke gjøre det.

– Med tanke på omfanget av denne søknaden og hva Norges ambisjoner for KI bør være – i hvert fall basert på hva enkelte politikere sier – føles dette veldig forsiktig. Norge har så mye potensial at det faktisk gjør vondt å se på, sier han.

– Hva ville være en utlysning som ville være mer fornuftig fra ditt ståsted?

– Jeg tror det ville begynne med å bygge infrastruktur først. Det vil øke forskning som uansett vil pågå, men som er begrenset av manglende tilgjengelig infrastruktur. Og så kunne det vært noe på linje med Fripro, som er veldig tydelig på hva de prøver å oppnå: Å oppdage det neste gjennombruddet eller en virkelig ukonvensjonell idé.

Hvis Norge ønsker å bli en makt innen KI internasjonalt, bør det tas utgangspunkt i landets internasjonale omdømme, mener han.

– Norge blir sett på som et veldig etisk, forsvarlig, forberedt og rettferdig land. Hvorfor ikke utforske det aspektet av KI? Jeg tror det har mye å si for hvordan Norge ser og er i stand til å forutse det komplekse geopolitiske bildet og lage politikk som tar høyde for det. Jeg tror at hvis vi starter derfra, så faller de andre tingene på plass.