maskinvare

Derfor var ikke USB-pluggene vendbare

Det hadde trolig ført til at USB ikke hadde blitt noen suksess.

Kikker man inni den, er det ganske tydelig at det ikke er likegyldig hvilken ved en USB Type A-kontakt skal settes inn.
Kikker man inni den, er det ganske tydelig at det ikke er likegyldig hvilken ved en USB Type A-kontakt skal settes inn.

Selv om USB (Universal Serial Bus) gjorde det å koble eksterne enheter til pc-er mye enklere, har standarden likevel forårsaket enorme mengder med frustrasjon. De fleste har erfart at det ikke virker mulig å sette inn pluggen rett vei ved første forsøk, og ofte greier man det heller ikke før man har snudd den flere ganger.

Først i de senere år har den vendbare USB Type C blitt introdusert, som ikke avhenger av å bli satt inn med den ene siden opp og den andre ned, siden begge sider er like.

Vendbarheten er blant fordelene med USB Type C-grensesnittet. Bilde: MaxPixel
Vendbarheten er blant fordelene med USB Type C-grensesnittet.

Akkurat hvorfor det oppleves slik med de tradisjonelle USB-pluggene, skal vi ikke komme inn på. Men nylig ble Ajay Bhatt, sjefarkitekt for klientplattformer hos Intel, spurt av Design News blant annet om hvorfor USB-pluggene ikke var vendbare fra starten av. Bhatt var sentral i designen av både USB, AGP og PCI Express, for å nevne noe.

Før vi kommer tilbake til svaret, må vi ta et lite blikk tilbake på hvordan virkeligheten så ut for de fleste pc-brukere frem til andre halvdel av 1990-tallet.

Et mangfold av porter

Før USB kom til verden, ble skrivere, skannere og mye annet periferiutstyr koblet til pc-er ved hjelp av parallellporter (til slutt standardisert som IEEE 1284) eller seriellporter (blant annet DB-25, vanligvis kompatible med RS-232-standarden). Tastatur var på sin side gjerne utstyrt med PS/2-plugger eller (enda tidligere) DIN-plugger. Mus var også ofte utstyrt med PS/2-plugg eller en mindre variant av seriellpluggen, DE-9 eller Dsub.

Mange stasjonære pc-er hadde dessuten en egen «game port» (DA-15) for joystick, ofte som en del av det separate lydkortet. Denne porten gjerne også fungere som MIDI-grensesnitt.

I tillegg til mangfoldet av forskjellige porter som verken var særlig kompakte eller støttet høy bitrate, kunne selve konfigurasjonen være vanskelig. Det var ikke engang «plug-and-pray» med mange av disse portene.

Dette gamle hovedkortet har riktignok et par USB-kontakter, men også de fleste av de nevnte, utdaterte grensesnittene. Foto: Colourbox
Dette gamle hovedkortet har riktignok et par USB-kontakter, men også de fleste av de nevnte, utdaterte grensesnittene.

Målet med USB var å forenkle all tilkoblingen av eksternt utstyrt og kanskje etter hvert ha samme kontakter og plugger for alt. Man kan diskutere hvor godt dette lyktes. Det tok i alle fall en del år før man kunne være rimelig sikker på at det å sette inn en USB-enhet i en pc automatisk førte til at enheten fungerte.

Prisen var avgjørende

Noe av det begrenset USB-teknologien, og samtidig førte til at den ble en suksess, var at den måtte være billig. Arbeidet med USB 1.0 ble fullført omtrent samtidig med Apples FireWire, senere standardisert som IEEE 1394.

Selv om FireWire var relativt vanlig på dyrere pc-er i forrige tiår, så er teknologien svært lite utbredt i dag. Årsaken til denne skjebnen er ifølge Bhatt at teknologien var mye mer kompleks og kostbar.

Det har kommet en rekke ulike USB-plugger siden starten i 1996. Ikke alle er like mye brukt, men bare C-varianten er vendbar. Illustrasjon: Wikimedia/Milos634 <a href='https
Det har kommet en rekke ulike USB-plugger siden starten i 1996. Ikke alle er like mye brukt, men bare C-varianten er vendbar.
Powered by Labrador CMS