De vedlikeholder internettforbindelsen i verdens mest ekstreme klima

Verktøy, reservedeler, gevær, tannbørste, matrasjoner, nødrasjoner. Et AS350-helikopter er et lite, men stabilt fartøy som teknikerne i det grønlandske teleselskapet Tusass har god og solid erfaring med.

Den knappe plassen tvinger imidlertid selskapets teknikere til å planlegge hvert besøk svært nøye på de fjelltoppene som fra tid til annen utgjør arbeidsplassen deres, når det ene beinet i Grønlands telenettverk, radiokjeden, skal inspiseres.

Men på denne turen hadde planleggingen gått litt for raskt for Kim Hammond Zinck og hans kollega og gamle venn, Torben, som i sin iver og ekstase av gjensynet med hverandre, fire dager tidligere hadde gått om bord i helikopteret uten det siste punktet på sjekklisten over.

Og nå satt de to teknikerne i en hytte på en fjelltopp mer enn 400 meter over havoverflaten, mens vindkast og snøstorm hadde overtatt landskapet utenfor. De så på de to siste skivene brød som var igjen, mens magene rumlet.

Mye kan gå galt når først Air Greenlands helikoptertjeneste har løftet et teknisk driftsteam flere hundre meter opp i lufta og satt dem av på én av i alt 67 radiostasjoner – et såkalt site – noen ganger mange kilometer inne i Grønlands frosne ødemark.

Hver site utgjør et ledd i Grønlands ene livslinje til omverdenen, den grønlandske radiokjeden, som er spredt langs den 1500 kilometer lange vestkysten fra Nanortalik i sør til Kullorsuaq i nord.

Ansvaret for Grønlands tele

Kim Hammond Zinck er i dag avdelingsleder for driftsavdelingen OPERATE i det 100 år gamle telemonopolet Tusass. Han har dermed ansvaret for driften av all teleinfrastruktur på hele Grønland. Han har jobbet i Tusass først mellom 1994 og 2001 og igjen siden 2007, den gang selskapet het Tele Greenland.

Alt vedlikehold, alle feilrettinger og alle skadereparasjoner på landets satellitter, sjøkabler, radiokjedemaster, kyst- og flyradioer og mobile nettverk er Kim Zincks ansvar.

Til sammen rapporterer seks avdelinger direkte til ham. Men det hindrer ham ikke i selv å dra ut fra tid til annen og delta i konkrete arbeidsoppgaver på de vindutsatte arbeidsstasjonene.

Likevel er det en historie som nå har 25 år på baken, som Kim Zinck trekker frem når han skal forklare noen av de vilkårene Grønlands teleteknikere jobber under i det daglige arbeidet med driften av hele Grønlands internettforbindelse.

Teledrift, en overlevelsestur

For selv om teknologien har utviklet seg mye på kort tid, er forholdene for den grønlandske infrastrukturen de samme som de har vært for landets innbyggere i århundrer.

På Grønland er det store avstander og ufremkommelige vidder overalt. Vær og vind kan skifte på et øyeblikk, og det skjer jevnlig at teknikernes opphold endrer karakter, at tiden på fjelltoppen forlenges, eller at ruten ned fra fjellet ikke blir slik man hadde planlagt.

For Kim Zinck og Torben, som var strandet på toppen av fjellsitet Tinu, var turen en planlagt oppgave som skulle løses før vinteren. Det handlet om overvåkingsutstyr som skulle byttes ut med nye versjoner. Derfor hadde de to, på det tidspunktet nyutdannede teknikerne, reist i oktober – i de få timene med dagslys man på den tiden av året fortsatt kunne få ut av dagene i det harde polarklimaet.

Humøret var på topp. Det var lenge siden de to gamle skolekameratene hadde sett hverandre. Kollegaen jobbet i Nuuk, og Kim Zinck hadde den gang jobb i Aasiaat i Nord-Grønland.

Det ble snakket lystig om gamle dager gjennom hele arbeidsdagen, husker Kim Zinck. På kvelden hadde de to vennene til og med arrangert et festmåltid for anledningen.

– Vi hadde kjøpt rikelig med ekstra proviant, syntes vi selv – vi hadde til og med kjøpt brus og Matador-miks, og vi skulle virkelig kose oss.

På hvert site er det to hytter: maskinhytta, som huser motoren som holder den aktuelle radiomasten i gang, og radiohytta, som rommer elektronikken som mottar og videresender radiosignaler.

Radiohytta er også innredet for overnattende teknikere, med tre køyesenger, en sovesofa, et spisebord, noen stoler og et trinettekjøkken utstyrt med både elektrisk komfyr, kokeplater for gass og en parafinovn. Da er man dekket inn, som Kim Zinck sier.

Den siste brødskiva

Det var kun planlagt én overnatting før helikopteret igjen skulle hente Kim og Torben morgenen etter. Men dagen etter våknet de til snøvær, og selv om de kraftige vindkastene ennå ikke hadde startet, er snøvær en utfordring for en helikopterpilot som skal finne en radiostasjon midt i et snødekket landskap.

– Når det er snø på bakken og gråvær, kan man faktisk ikke se om landskapet går opp eller ned. Hvis du for eksempel kommer kjørende i slikt vær, på ski eller med hundeslede, kan landskapet plutselig forsvinne under deg, fordi det var en dump i bakken du ikke kunne se. Du kan rett og slett ikke orientere deg, forklarer Kim Zinck.

Til tross for snøblindhet og sparsomt dagslys dro helikopteret likevel ut for å forsøke å hente de to teknikerne. På sitet er det en svært liten plattform helikopteret må kunne lande på, og siden det er plassert på et fjell, har skrenten under plattformen en nesten 190 graders vinkel rett ned i avgrunnen.

Derfor fløy helikopteret frem og tilbake langs skrenten flere ganger for å få oversikt, mens Kim og kollegaen sto nede på fjellet og vinket energisk for å hjelpe piloten med å navigere.

– De vinket glade tilbake oppe fra helikopteret, men måtte snu. De kunne rett og slett ikke se landskapets konturer klart nok, sier Kim Zinck.

Dagene gikk, og matforsyningen krympet mer og mer, inntil det en kveld bare var én skive rugbrød, én skive loff og litt smør igjen.

Man skulle kanskje tro at uvissheten og den sulten ville legge en demper på stemningen, men teknikerne holdt motet oppe. I hytta var det en TV, og de to herrene brukte ventetiden på å sikle over rettene fra TV-kjøkkenet, mens de snakket om festmåltidet de skulle ha når de kom tilbake til byen.

På den fjerde dagen ringte Kim Zinck hjem til foreldrene i hjembyen og forklarte situasjonen. Foreldrene syntes det var kjedelig – særlig fordi de satt med et dekket bord hjemme, med culottestek, bakte poteter og salat klar til middag.

– Da ble man bare enda mer sulten, ler Kim, når han minnes den sparsommelige medfølelsen foreldrene klarte å mønstre for den litt kjipe situasjonen sønnen befant seg i.

Aldri redde

Hvorfor verken Kim Zinck eller kollegaen var på randen av panikk, forklarer driftslederen med deres fortrolighet med landets til tider ubarmhjertige natur. I det aktive friluftslivet er grønlendere vant til å bli utfordret på utholdenheten sin.

Av samme grunn vet Kim Zinck og kollegaen også at selv om helikopteret ikke skulle nå frem, finnes det alternative ruter ned fra sitet deres.

– Tankene når man sitter i hytta og venter er at: de kommer nok. Og hvis ikke, så vet jeg at noen på basen tenker på hvordan vi kan bli hentet på en annen måte. Det finnes alltid en bygd i nærheten hvor man kjenner folk som kan hjelpe hvis det blir nødvendig.

– Var det aldri et tidspunkt i løpet av de fire dagene hvor dere ble redde?

– Nei, svarer Kim Zinck umiddelbart. De neste ordene kommer mer nølende, men med ettertanke i stemmen. Det er tydeligvis ikke en tanke Kim Zinck har hatt før.

– Nei, ikke redde. Kanskje bekymret, men aldri redde. Det er bare så naturlig. Det er på en måte hverdagen vår. Som tekniker er man ofte ute. Det blir hverdagslig, og man lærer å jobbe med det omgivelsene gir deg.

I enkelte tilfeller, forteller han, har mannskap måttet ta med seg gevær og legge ut på den ikke helt ufarlige turen det er å gå ned fra toppen av et isfjell.

Geværet er i tilfelle man møter en isbjørn på veien, og når denne løsningen tas i bruk, settes hele beredskapsapparatet hos Tusass i gang.

Fra hovedkontoret tar man kontakt med lokale i området som kjenner naturen der, og får hjelp til å beskrive ruten. Den tegnes inn på kart, og man holder seg klare til å møte dem så snart det er mulig å gripe inn.

I slike tilfeller aktiveres både politiet og Arktisk Kommando, slik at de er klare hvis noe skulle gå galt.

Men så langt kom det heldigvis ikke for Kim og kollegaen, som heller satte seg ned for å snakke videre om planene for alle rettene de ville sette tennene i, det øyeblikket de igjen satte foten i nærmeste by, Upernavik.

– Vi skulle bare ha alt, og vi skulle kjøpe rikelig av det, husker driftslederen.

Arbeid før sult

Allerede dagen etter åpnet himmelen seg for de to fjellfaste, og igjen kunne de se rotorene og en vinkende helikopterpilot styre mot en snødekket fjelltopp. Denne gangen lyktes det å lande, og det tok ikke mange minuttene før fartøyet var pakket med utstyr og to skrubbsultne teknikere klare for avgang.

Men nok en gang ble Kim Zinck og kollegaens matfest utsatt, da sjefen deres – nå som de jo uansett var i området – ba dem fly videre til en annet site for å restarte systemet på et anlegg.

Denne gangen skulle det ikke tas noen sjanser. Teknikerne avtalte med piloten at han holdt helikopteret i gang. En av dem skulle hoppe ut, løpe bort til anlegget, trykke på restart-knappen og spurte tilbake og kaste seg inn i helikopteret igjen.

Som sagt, så gjort.

Det gikk mot ettermiddag da helikopteret endelig satte mannskapet av i Upernavik, på øya med samme navn, og Kim og kollegaen satte straks kursen mot nærmeste butikk.

De kunne nærmest kjenne lukten av biff, stek og poteter idet de nærmet seg butikken – bare for igjen å bli skuffet.

– Det tenkte vi ikke på da dagene gikk oppe på sitet. Men vi hadde landet på en søndag, så butikken var jo stengt, ler Kim Zinck.

Det eneste som hadde åpent på hele øya, var en kiosk.

– Vi fikk da tak i chips og brus. Og så var det faktisk en liten fryseboks i kiosken med røde pølser. Så det ble middagen. Og det er de beste røde pølsene jeg noen gang har spist.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig på norsk for abonnenter av Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.