Personsøkere bak eksplosjonene – en batteritid på opptil 85 dager

Ifølge rapporter fra flere internasjonale nyhetsbyråer stammer personsøkerne som eksploderte i Libanon fra den taiwanske produsenten Gold Apollo.

Gold Apollo opplyser til Reuters at personsøkerne ikke ble produsert på deres fabrikk, men av selskapet BAC, som har hatt lisens til å produsere personsøkerne. Lisensprodusenten BAC holder til i Ungarn, rapporterer nyhetsbyrået AP.

– Produktet var ikke vårt. Det var bare slik at det hadde vårt varemerke på seg, sa Gold Apollos grunnlegger og president, Hsu Ching-kuang, til reportere på selskapets kontor i Taiwan onsdag, ifølge Reuters. Det dreier seg om flere modeller, og en av disse er AR-924.

En produktside fra Gold Apollo, som nå er tatt ned, viser at modellen har en LCD-skjerm med oppløsningen 146 x 64 bildepunkter.

AR-924 kan stilles inn til å bruke frekvenser mellom 450 og 470 MHz (på UHF-båndet), veier 95 gram og har en batteritid på 85 dager, ifølge produsenten. Den er simplex, noe som betyr at kommunikasjon kun kan skje i én retning.

Modellen er også IP67-klassifisert, som gjør den vann- og støvtett, og har en USB-C-port som kan forsegles. Dette er for å hindre at vann eller støv trenger inn via ladeporten.

New York Times rapporterer, med henvisning til ikke-navngitte kilder, at Israels etterretningstjeneste Mossad skal stå bak angrepet. Sprengstoff skal ha blitt plassert i personsøkerne, som ble kjøpt inn av Hizbollah, før de nådde Libanon, ifølge kildene til New York Times.

Storhetstid før mobilens gjennombrudd

Personsøkere har eksistert lenge, blant annet i helsevesenet og industrien, men ble populære på 1980- og 1990-tallet før mobiltelefonene fikk bredt gjennomslag.

Det er en liten, bærbar radiomottaker som kan motta tekstmeldinger eller anrop som sendes fra en sentral via et nettverk, som kun brukes til personsøkere.

Nettverkene som brukes er kun beregnet på personsøkere og påvirker ikke annen trafikk til konvensjonelle mobiltelefoner. De sender også på spesifikke radiofrekvenser for å nå fjerne steder hvor konvensjonelle mobilnett har svak eller ingen dekning.

Hver personsøker har dessuten et unikt ID-nummer, som består av en tall- eller bokstavsekvens. ID-numrene, på engelsk kalt cap codes, brukes for å sørge for at sendingen enten bare når spesifikke søkere – eller at den går ut til alle enheter i nettverket.

Kan ha støtte for toveiskommunikasjon i dag

Data overføres til personsøkerne vanligvis via Pocsag. Dette er en asynkron kommunikasjonsprotokoll, som betyr at senderen og mottakeren ikke trenger å være aktive i nettverket samtidig for at meldingen skal kunne sendes. Det kan sammenlignes med synkron kommunikasjon – som telefonsamtaler – der begge parter må være tilkoblet samtidig.

Personsøkere som fantes på 1990-tallet kunne bare motta anrop eller meldinger. Med dagens nettverk er det mulig å bruke personsøkere til toveis kommunikasjon – men ikke alle modeller støtter dette.

Moderne personsøkere er også ofte mer avanserte enn tidligere. De kan ha større skjermer enn forgjengerne og støtte krypterte meldinger (AES-128), for eksempel.

Vanskelige å spore

Fordelen med personsøkere er at enhetene ofte er betydelig mer robuste enn dagens smarttelefoner, og de kan ha en batteritid som varer i flere måneder.

I tillegg er søkere som kun støtter enveiskommunikasjon vanskelige å spore eller geolokalisere. Dette fordi disse modellene bare kan motta signaler fra en sentral kilde – ikke sende ut egne.

Artikkelen over ble først publisert på Ny Teknik for deres abonnenter. Den er tilgjengelig på norsk for abonnenter av Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.

Personsøker-nett i flere land

For de aller fleste av oss ble personsøkeren utdatert da mobiltelefonene ble små nok til å ha i jakkelomma. I Norge skjedde det fra 1993 og utover med modeller fra Nokia og Ericsson som i alle fall fikk plass i lommene på vinterjakker.

Da Nokias 3310-modell i 2000 med yttermål som to fyrstikkesker på høykant, en nypris på drøye tusenlappen og spillet Snake installert, var personsøker-teknologiens skjebne beseglet. Det norske personsøkernettet ble lagt ned første september 2003, etter å ha vært i drift i 19 år, siden 1984.

Personsøkere er imidlertid fremdeles i bruk i Norge, typisk på sykehus og i brannvesenet. De opererer da på lokale nett.

Digi har ikke klart å finne noen oversikt over hvilke land som fremdeles har landsdekkende personsøker-nett i drift, men personsøkerprodusenten Swissphone skriver i en epost at i alle fall USA, Frankrike, Sveits, Tyskland og Sverige har nasjonale offentlige nett, mens Nederland, Belgia, Slovenia, Australia og New Zealand er blant landene som har landsdekkende personsøkernett som er forbeholdt nødetater.

Gammel teknologi

Den første personsøkerlignende teknologien ble tatt i bruk allerede i 1921, da politiet i Detroit i USA monterte en slags enveis politiradio i bilene sine. Personsøkeren slik vi kjenner den i dag, ble imidlertid funnet opp i 1949, og patentert av amerikaneren Al Gross. Den ble tatt i bruk ved et sykehus i New York året etter, men fram til 1958 var teknologien forbehold kritisk kommunikasjon innen nødetatene.

Året etter at de restriksjonene ble fjernet, kom Motorola med sin første personsøker - en kortstokkstor dings de kalte en pager - som fremdeles er det engelske ordet for personsøker.

Det kommersielle gjennombruddet kom med Motorolas Pageboy i 1964. Disse første personsøkerne hadde ingen skjerm, men fortalte brukerne hva de burde foreta seg ved hjelp av ulike pipetoner. Som regel måtte man ringe en sentral for å få vite hvilken beskjed noen hadde sendt deg.

Fra 1980-tallet ble det etablert nasjonale personsøkernett, og personsøkere ble mer og mer et produkt for personlig bruk. De hadde fått skjermer hvor man kunne se hvilket telefonnummer den som ville nå deg, hadde. Etterhvert kunne man også sende meldinger direkte til personsøkeren. Da mobiltelefonen kom, var imidlertid ikke dét så imponerende lenger.

Personsøkeren kan imidlertid fremdeles vise til noen egenskaper som gjør at den av flere blir foretrukket framfor mobiltelefon. For eksempel er det enklere å sende ut meldinger til tusenvis av personsøkere samtidig enn til mobiltelefoner. Det kan være en nyttig funksjon i mange sammenhenger, men var også det som gjorde det mulig å ramme så mange av Hizbollahs personsøkere i ett angrep.