Beredskapsdirektøren: Vi har ikke klart å omsette kunnskap til praktisk beredskap

– Hvordan står det til?

– Jo, det står bra til.

Elisabeth Sørbøe Aarsæther, leder for direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), ler.

– Vi mener med oss.

– Med Norge?

Hun blir litt mer alvorlig.

– Det vil alltid være sånn i denne jobben at idet du lener deg tilbake og tenker at «nå går det bra, du!», da er det kanskje på tide å bytte jobb. Samfunnssikkerhet skal være sånn at den alltid kan bli bedre. Men det står jo veldig bra til her. Norge er et trygt land.

Så er i alle fall det slått fast.

For tidene tatt i betraktning hadde det ikke vært noe å si på om Elisabeth Sørbøe Aarsæther var litt mer stram i maska når vi møter henne i lokalene til DSBs avdeling for nød- og beredskapskommunikasjon, i syvende etasje i en av kontorgårdene i Nydalen i Oslo. Men beredskapsdirektøren er blid og lugn og ukantete som en stein i fjæra når hun viser oss til kaffemaskina av den typen enhver veldrevet virksomhet har i beredskap for sine gjester. Og hun er med på spøken vi drar om at herfra kan hun jo kommunisere med hemmelige håndsignaler i vinduet, til PST-ledelsen rett over gata.

To krevende år

Aarsæther ble utnevnt til DSB-direktør i januar 2020. Før hun hadde hatt sin første arbeidsdag i april, brøt korona-pandemien ut, og la seg som våt plastfolie over alle deler av samfunnet. Pandemien er avløst av en krig ingen vet når ender, og som truer med å sende drivstoffprisene til himmels, og begrense tilgangen på viktige matvarer. Allerede før krigen brøt ut, hadde vi fått strømkrisa, og ei klimakrise som stadig oftere fyller kjellerne våre med vann og får fjellene til å rase ned over veiene våre. Og hver kveld legger IT-ansvarlige i landets bedrifter og samfunnskritiske virksomheter seg urolige til å sove om kvelden, uten å vite om de neste dag våkner i sin egen seng, eller befinner seg svettende dypt nede i serverrommet, i kamp mot cyberkriminelle fra Kina eller Russland og løsepengviruset fra helvete.

– Du må jo føle at selv dine villeste drømmer har gått i oppfyllelse?

Beredskapsdirektøren ler.

– Da jeg fikk denne jobben, så kom jeg fra en veldig optimistisk del av samfunnet, fra Nkom, hvor troen på framtiden og det digitale og på at alt bare skal bli bedre og bedre, er veldig sterk - og med rette! Og så kom jeg hit, til det livet som består av spennet av alt mellom teknologi og føtter på bakken, og det var bare noe helt annet. Jo, det har jo vært to veldig krevende år. Det er krevende!

– Men er det ikke sånne forhold du helst vil ha, når du nå først har tatt jobben?

– Neineinei! Det vil jeg selvfølgelig ikke. Men jeg er sånn laga at når det først skjer så forferdelige ting, så føler jeg en ydmykhet for at jeg får lov til å jobbe med det. Jeg tenker jo at jeg er heldig som får være med på dette laget som har håndteringsansvar, slik at jeg ikke bare må betrakte, men faktisk kan påvirke.

– Tror du vi kommer til å se tilbake på dette tiåret som de harde 20-åra?

– Hmm... Jeg tror vi kommer til å se tilbake på en tid hvor vi ikke lenger forsto hvordan ting kunne ha vært så problemfrie før. At vi mistet troen på at alt vokser inn i himmelen, troen på at ting ikke kan skje. Den troen har fått seg et skudd for baugen. For ting kan jo skje.

Har noe å gjøre med «alt»

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er resultatet av mange tiår med sammenslåinger og omorganiseringer av direktorater, kontorer og tilsyn, før Direktoratet for sivilt beredskap i 2003 ble slått sammen med Direktoratet for Direktoratet for brann- og elsikkerhet (Direktoratet for nødkommunikasjon kom til i 2017) til dagens DSB.

På grunn av sin mangslungne historie, blir DSB av enkelte beskrevet som en blekksprut med armene sine bortpå nesten alle områder av samfunnet. Samtidig lever vi jo i tider med en krise for omtrent alt. Vi har samlet dem i en snappy liten liste, slik at Aarsæther kan fortelle hvilken befatning direktoratet hennes har med de forskjellige. Det går dårlig.

– Klimakrisa? Altså, jeg tror jeg begynner i den andre enden. Et av DSBs store ansvar er å sørge for at alle jobber sammen. I Norge har myndighetene ansvar for sine sektorer. Nkom, for eksempel, jobber med elektronisk kommunikasjon, Mattilsynet jobber med mat, helse jobber med helse, og så videre. DSB skal holde oversikt på tvers og prøve å ha kontroll over hvordan det går ut over de andre sektorene hvis en krise rammer. Derfor er svaret på nesten alle sivile kriser: DSB har noe med det å gjøre.

Ny frykt for atomkrig

En fordel ved å ha rundet 50 i tider som disse - Aarsæther er 56 - er at man har opplevd kald krig tidligere. Mange unge i dag er redd for at Ukraina-krigen kan utvikle seg til atomkrig, Det er en frykt beredskapsdirektøren husker fra sin egen oppvekst.

– Jeg og søsknene mine bodde alene sammen med min mor, og jeg husker at jeg var redd for at hun skulle bli borte for meg. I telefonkatalogen var det beskrevet evakueringsplaner for Fredrikstad, der jeg bodde, og fra skolene skulle det evakueres på en måte, og fra hjemmene på en annen måte, og jeg var redd for at vi skulle skilles. Og så husker jeg den enorme gleden da Berlinmuren falt, men da var jeg blitt voksen.

Før det hadde familien flyttet til Mandal. På ungdomskolen fikk unge Aarsæther praksisuke i Lindesnes avis, og frilanset der hele ungdomstiden. Hun begynte etter hvert på medieutdanninga ved Høgskolen i Volda. Ferdig utdannet var hun imidlertid ikke journalist, men informasjonsmedarbeider. Hun hadde gått over til «the dark side» som journalister gjerne kaller det inntil de tar steget selv.

– Jeg kom inn på avisutdanninga, men de hadde akkurat opprettet en informasjonsutdanning, og det var så gøy å kunne få være med på noe helt nytt i det første kullet der, så jeg hoppet over. Dessuten hadde jeg blitt interessert i noe jeg hadde lest, om informasjonskløfter. Altså at noen ikke klarer å ta til seg informasjon og bruke den til det beste for seg selv, og derfor kan få et dårligere liv. Det er jo et velferdsproblem rett og slett, og det ble jeg veldig opptatt av.

Aarsæther må ha gjort noe riktig som kommunikasjonsstudent, for da hun var ferdig med studiet ble hun lærer på samme sted. Til hun en dag satt i kjellerleiligheten familien leide, og kikket på statens rubrikkannonser som pleide å tapetsere en dobbeltside i den kvadratmeterstore avisen Aftenposten var før i tiden.

– Der så jeg at Sysselmannen på Svalbard søkte etter kommunikasjonsfolk. Og så tenkte jeg at det er lov å prøve seg. Og så fikk jeg jobben. Den jobben ble definerende for meg, forteller Aarsæther.

Hun fikk bokstavelig talt en ilddåp.

En ekte informasjonskrise

Noen uker etter at Aarsæther troppet opp hos Sysselmannen, brant nemlig hele sysselmannskontoret ned, og staben måtte være leilendinger i andre lokaler gjennom hele mørketida. Så styrtet sysselmannshelikopteret - selve livlinen i redningsarbeidet på Svalbard. Og mens sysselmannsstaben satt der i leide lokaler og med innleid redningshelikopter, feilnavigerte en Tupolev 154M-maskin på vei fra Moskva med 130 passasjerer og en besetning på 11, og smalt inn i Operafjellet like utenfor Longyearbyen. Alle de 141 ombord - russiske og ukrainske gruvearbeidere og familiene deres - omkom.

– Jeg tror jeg forstod det mens jeg var der, at det ville komme til å prege meg. Nå vet jeg at det har gjort det.

Det første Aarsæther trekker fram var det hun lærte av sjefen sin, Ann-Kristin Olsen.

– Hun hadde en sterk tro på at de folkene du har rundt deg er gode nok. Sånn er det i beredskapsarbeid: Vi har de folka vi har, og vi er dem vi er. Og hvis vi bruker kompetansen vår, og holder fred med hverandre, så klarer vi å jobbe oss gjennom ting sammen.

Det andre som har preget Aarsæther, er det hun lærte av å håndtere en krise der de som er rammet, ikke har den samme kulturen som en selv.

– DSBs kommunikasjon treffes jo av innbyggere som har tillit til staten og en grunnleggende tro at DSB er en myndighet som vil dem vel. Men det kunne jeg ikke legge til grunn på samme måte med pårørende fra Russland og Ukraina - det tidligere Sovjetunionen - i 1996. De var jo i sjokk, såklart. Og jeg tror de hadde med seg et annet syn på hva en myndighet er, og hva de kunne forvente fra en myndighet. Og vi brukte et par uker på å forstå det godt nok. Det var ekstremt lærerikt, og jeg har tatt det med meg siden, at jeg ikke bare kan legge til grunn at det som gjelder i en kontekst, også kan brukes i en annen.

Aarsæther beskriver den første tiden etter ulykken som en «ekte informasjonskrise», hvor informasjonen fra Sysselmannen ofte rett og slett ikke ble trodd på.

– Vår metode var å være åpen om hvor vanskelig dette var, og etter hvert så snudde det. Og det endte med at Sysselmannen fikk priser, både fra Russland og norsk presse, for håndteringen av ulykken, forteller hun.

Justisdepartementet gav Aarsæther i oppdrag å lage et undervisningsopplegg basert på Sysselmannens erfaringer fra Operafjell-ulykken, og i flere år etterpå reiste hun til beredskapsetater rundt om i Norge og delte erfaringer om krisehåndtering.

Vær beredt!

I 2019, mens Dagens Næringslivs På nattbordet-spalte ennå var på høyden, ringte de Elisabeth Aarsæther for å spørre hva hun leser. I tillegg til kompostbingen i hagen, løpeturer og gåturer for å rydde hjernen, er bøker en kjær interesse utenom kontortid - som forresten ikke er noe en Beredskapsdirektør egentlig har.

– Akkurat nå leser jeg «Hvorfor vi sover». Den er skrevet av en professor (Matthew Walker). Jeg hørte at Thomas Gjertsen leste den, og han virker jo veldig opptatt av detaljer i livet. Så jeg tenkte at der er det noe for meg, for det hender at jeg sliter litt med den søvnen.

– Og det høres jo ikke bra ut hvis den som er sjef for beredskapen i landet vårt, ikke sover godt om natta...

– Nei, nettopp! Så derfor leser jeg den nå.

Vi tipper boka ligger øverst i ryggsekken Aarsæther sier hun bor i. Sånn blir det fort når en som har hus og hage i Arendal, leder en virksomhet med hovedkontor i Tønsberg, og avdelinger spredt ut over hele landet for å drive med beredskap.

– Hvilken del av beredskapen vår er svakest?

– Vi har jo systemer for alt i dette landet. Det er jo nesten ikke et område som ikke er regulert, og befolkningen er vant til at ting bare fungerer. Derfor snakker vi mye om egenberedskap. At du skal ha gjort klar ni liter vann, tørrmat og hermetikk, og batterier til radioen, og ha mulighet til å holde varmen. Og hvorfor er vi så opptatt av det? Jo, det er fordi at når det skjer en krise, så må jo nødetatene konsentrere seg om de som ikke kan ta vare på seg selv. Da er det helt urimelig at vi andre skal påkalle samfunnets ressurser, sier Aarsæther.

Må ikke slappe av

Hun ler ikke av preppere som står fram i lokalavisa og viser fram fulle kjellerboder med lagre av ditt og datt. Tvert i mot.

– Jeg vil at befolkningen skal ha et alvorsforhold til prepping. Det handler rett og slett om at hvis det blir kritisk, så er det viktig å ha mat og vann og varme. Vi må ikke slappe av på det som er grunnbjelken i beredskapen, at du og jeg kan ta vare på oss selv. Og der er jeg nok litt streng. Jeg pleier å spørre journalister: Har du vann? Har du ni liter vann hjemme?

Det tar noen sekunder før vi skjønner at det er oss beredskapsdirektøren har satt øynene i!

– Det står noen kanner under kjellertrappa, stotrer vi.

– Med vann oppi, håper jeg!

Aarsæther trøster oss med at de vannkannene hun selv har liggende i skuret, ble lagt der etter at hun ble DSB-sjef.

Men de urolige tidene har fått mange flere enn før til å bry seg om beredskap. Jodtabeletter rives vekk fra apotekene, og skal du småprate med naboen er jakten på nærmeste tilfluktsrom et sikkert tema for å få samtalen i gang.

– Det som har skjedd de siste to årene har kanskje gjort at vi lettere ser for oss at det verste kan skje på mange områder?

– Det har du nok rett i. Men jeg tror det er de siste ukene som har ført til den største endringen. For vi har jo hatt en koronahåndtering i Norge, som jeg vil tillate meg, selv om jeg ikke er helt objektiv, å si at har vært god. Frykten i befolkningen har selvsagt vært til stede, spesielt blant dem som har hatt dette tett innpå seg, men krigen i Ukraina opplever jeg at folk er mer redd for. Det har vært sånn: Kan dette virkelig skje?

– Har denne tiden avdekket svakheter i beredskapen vår?

– Koronakommisjonen mener det. De holder på med sin delrapport nummer to nå, og sier noe som jeg prøver å legge meg på minne, og bruke i mitt daglige virke: Vi visste, men vi var ikke forberedt. Det er en ganske knusende setning. DSBs oppgave er jo å forberede samfunnet, få opp scenariene. Og pandemi var vel et av de fremste scenariene vi hadde for 2019. Likevel var vi ikke godt nok forberedt da den kom i 2020.

– Så vi hadde denne kunnskapen, men fordi det aldri har skjedd før, så er det så vanskelig å omsette kunnskapen i praktisk beredskap. Det sier kommisjonen at er en svakhet ved beredskapen i Norge, og det er åpenbart noe vi må ta til oss.

Tror på neste generasjon

– I Nkom, som du ledet før du kom til DSB, så var dere teknologioptimister. Men gjør ikke teknologien oss mer sårbare?

– Jo, men den styrker oss mer enn den gjør oss sårbare. Ta nødnett, for eksempel, det er en tjeneste som gjør at menneskene samhandler bedre på menneskevis, og ikke bare digitalt. Fordi vi får kjappe beskjeder og en tett følelse av å være sammen, når vi har denne her på skuldra og bare kan trykke og snakke. Det så vi på Gjerdrum, det mest rørende oppdraget jeg har hatt som DSB-sjef. Da jeg kom opp to dager etter raset, og snakket med folkene våre i Sivilforsvaret og Nødnett, og så utover den store skredgropa med alle sivilforsvarsteltene, alle uniformene og alle menneskene som jobbet så fantastisk sammen. Hva var båndet mellom dem? Telefonen på skuldra.

– Du har tre barn og to barnebarn. Tror du de kommer til å vokse opp i en trygg verden?

– Etter at Ukraina-krigen brøt ut, så har jeg jo som mange andre tenkt: Oi! Har vi levd i den fredeligste tiden på mange generasjoner? Samtidig er jeg veldig optimist av natur. Jeg tror teknologien kommer til å ta oss langt og tjene oss på måter som vi ikke forstår ennå. Og så har jeg fortsatt tro på at neste generasjon alltid er bedre enn den forrige. De er klokere og tar bedre valg. Men jeg har jo fått meg en liten sånn...(hun trekker pusten i et gisp)... i magen.

– Men, legger hun til:

– Det er jo jobben min å være litt bekymret.