Private selskaper overtar drift av militære nettverk. Tør vi stole på Elon Musk?

De er vanskelige å forstyrre, har høy båndbredde, og hvert år sendes det flere hundre nye i bane rundt jorden. Små satellitter i lav jordbane har vunnet terreng de siste årene, og nå begynner de også å løse oppgaver for både luftforsvar, sjøforsvar og hærenheter over hele verden. Ubetinget størst er Elon Musks Starlink-konstellasjon, men en rekke andre satellittselskaper følger også godt med.

Nylig installerte den amerikanske marinen Starlink-antenner på flere skip. Håpet er at selskapets over 6000 bredbåndssatellitter, som går i bane omtrent 500 kilometer fra jorden, kan levere bredbånd slik at mannskapet kan se Netflix og ringe hjem, men på sikt også overta kritisk, taktisk kommunikasjon.

De lavtliggende satellittene har nemlig mer båndbredde enn de store geostasjonære satellittene som har levert TV- og telefoni i tiår. Det amerikanske luftforsvaret har testet en Starlink-forbindelse mellom en flystasjon og et kampfly, og resultatet var imponerende. Dataforbindelsen var 30 ganger raskere enn luftforsvarets nåværende militære satellittsystem.

Dansk operatør

Starlink er langt fra den eneste private satellittoperatøren som leverer tjenester til militære formål. Da Russland invaderte Ukraina våren 2022, ble noen av de første bildene av invasjonen levert av det amerikanske satellittselskapet Maxar Technologies, som siden har levert kritiske satellittbilder av slagmarken i høy oppløsning.

Utviklingen skjer ikke bare i USA. I Danmark inngikk nordjyske Space Inventor i fjor en kontrakt med Forsvaret om drift av en satellitt fra deres døgnbemannede operasjonssenter. Finske Iceye leverer også kontinuerlig overvåkningsbilder til Ukraina fra frontlinjen, og fra et operasjonssenter i Tromsø leverer Kongsberg satellittbilder tatt over Arktis til det norske forsvaret.

– Det er ingen tegn på at statlige aktører er i stand til å utvikle nye satellitter i samme tempo og til samme pris som vi ser i det sivile markedet. Det kunne man før, men virkeligheten er helt annerledes i dag, og derfor må vi finne ut hvordan vi best kan kombinere sivil og militær bruk av satellitter, sier Jakob Clod Asmund, major og militæranalytiker ved Center for Luft- og Romoperasjoner ved Forsvarsakademiet, som forsker og underviser i militær bruk av rommet.

Fra kjøp til drift av tjenester

Tidligere brukte land som USA, Kina og Russland milliarder av kroner på å utvikle store geostasjonære satellitter som tok flere tiår før de ble sendt i bane. Slik er det ikke i dag, hvor en satellitt kan sendes i bane for noen få millioner kroner.

– Problemet med de tradisjonelle geostasjonære satellittene er at de ikke kan gjemme seg, og at de konstant er plassert over samme posisjon på jorden. Det gjør dem til åpenbare mål for forstyrrelse eller nedskyting, sier Asmund.

De nye små satellittene, derimot, som går i lav jordbane, er konstant i bevegelse og befinner seg kun kortvarig over samme posisjon på jorden. Det gjør det vanskeligere å oppdage og forstyrre denne typen satellitter.

– I tillegg består Starlink-konstellasjonen av tusenvis av satellitter, og skulle én eller to bli satt ut av spill av fienden, truer det ikke nettverket, som bare kan hoppe videre til neste satellitt, forklarer Asmund.

Selv om private selskaper tilsynelatende både billig, raskt og effektivt kan levere tjenester til militære formål, vekker utviklingen bekymring. Én ting er å kjøpe militært utstyr fra private, noe annet er å sette ut driften av nettverk og tjenester til private.

For hva gjør man hvis selskapet går konkurs, eller hvis selskapet begynner å ta beslutninger som direkte strider mot Forsvarets interesser? Og kan Forsvaret tvinge sivile ingeniører til å fortsette driften av satellitter i en krigssituasjon?

Tech-milliardærenes innflytelse

Den kontroversielle rikmannen Elon Musk har vist at selv om det er det amerikanske forsvarsdepartementet som betaler, har ikke alltid kunden rett. Musk kontrollerer hoveddelen av SpaceX, som leverer bredbåndsinternett til den ukrainske hæren og nå også til den amerikanske marinen.

Han er også kjent for sin ofte eksentriske oppførsel, og han har flere ganger vist at han ikke er redd for å gå imot myndighetenes forsøk på regulering hvis det ikke passer ham. Senest valgte han å stenge det sosiale mediet X – tidligere Twitter – i Brasil etter en konflikt om hvordan plattformen skulle modereres, og her ble Starlink raskt en del av konflikten.

I Europa har Musk flere ganger vært i konflikt med europeiske regler om databeskyttelse, innholdsmoderering og kunstig intelligens.

Lysten til å støtte Ukraina fullt ut er også mer dempet hos Elon Musk enn hos det amerikanske forsvarsdepartementet. Han har flere ganger understreket at Starlink ikke må brukes til angrep, men kun til forsvar. Dette opplevde Ukraina konsekvensene av da landets hær ba SpaceX åpne for tilgang til Starlink over den okkuperte Krim-halvøya, slik at ukrainske styrker kunne bruke satellittforbindelsen til å utføre et overraskelsesangrep på russiske skip i Svartehavet.

Dette nektet Elon Musk. Etter samtaler med russere ble han angivelig bekymret for at Russland ville bruke atomvåpen hvis ukrainerne lyktes med sitt «mini-Pearl Harbor». Det skriver journalisten Walter Isaacson i en portrettbok om Elon Musk.

– Hvordan kan jeg være i krig? Starlink var ikke ment å bli brukt i en krigssituasjon. Det var bygget for at folk kunne se Netflix, slappe av og være online på skoler, og andre fredelige ting. Ikke for droneangrep, har Elon Musk sagt.

Han har nylig tonet ned sin retorikk og begrunnet avslaget med at det ville være et brudd på vestlige sanksjoner mot Russland hvis SpaceX åpnet for tilgang til Starlink på russisk-kontrollert territorium på den okkuperte Krim-halvøya. Denne tolkningen er ikke bekreftet av det amerikanske forsvarsdepartementet.

Krigstid krever klare avtaler

Det er ikke bare uforutsigbare rikmenn som kan skape problemer hvis militære tjenester drives av private. Satellittbransjen er notorisk kjent for konkurser, og nylig måtte den britiske regjeringen gripe inn for å unngå at britiske OneWeb gikk konkurs før den første satellitten var sendt i bane.

En annen utfordring er de kontraktuelle forpliktelsene i krigstid. Hva skjer for eksempel hvis det bryter ut krig? Kan ingeniørene i det sivile satellittselskapet forpliktes til å fortsette driften, selv om de plutselig utgjør et potensielt angrepsmål for fienden, eller hvis de moralsk ikke ønsker å bidra til operasjonen?

– I Tyskland har hæren outsourcet en del logistikkoppgaver til private selskaper, og her har man måttet utarbeide svært spesifikke kontrakter som gjør det klart hvilke forpliktelser selskapene har i ulike situasjoner, sier Jakob Clod Asmund.

Hvem har prioritet?

Et annet stridsspørsmål er prioriteten til satellittforbindelsen i situasjoner hvor mange vil bruke samme nettverk. Som beskrevet tidligere av Ingeniøren, er kapasiteten på for eksempel Starlink fortsatt begrenset. Hver enkelt satellitt kan dekke et område på omtrent 200 km² med en forbindelse på 400 Mbit/s, som alle brukere i det aktuelle området må dele på.

Derfor må det utarbeides klare regler for hvem som har prioritet til å sende og behandle data i krisesituasjoner hvor det forventes stort press på nettverkstrafikken.

Asmund peker på at det danske forsvaret i dag bruker, og fremover vil ha behov for, satellittjenester til tre hovedoppgaver: overvåkningsbilder over Danmark, Nord-Atlanteren og Østersjøen for suverenitetshåndhevelse, satellittkommunikasjon for Danmarks forsvar, samt tidsbestemmelse og navigasjon.

Gitt Danmarks størrelse er det ikke grunnlag for at Danmark selv bygger opp sin egen satellittkapasitet. Selv om Jakob Clod Asmund ikke utelukker at danske soldater kan bruke Starlink, vil han foretrekke at Danmark går sammen med de nordiske nabolandene om å etablere nødvendige kapasiteter i rommet.

– Det kan være fint å dele både utvikling og drift av satellitter mellom sivil og militær bruk, så lenge det finnes klare regler for bruken av nettverket i krise- eller krigssituasjoner, sier Asmund.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig på norsk for abonnenter av Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.