Flere tusen basestasjoner i mobilnettene kan spare penger og hjelpe strømnettet

– Dette prosjektet ser på om det finnes prosjekter vi kan jobbe sammen om for å få til lønnsom bærekraft. Batterier er ett av flere temaer som dukket opp, sier prosjektleder Nicolai Løvdal, som er bærekraftsansvarlig i Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

Digi Telekom snakket med ham etter at han presenterte prosjektet på seminaret Mobil Agenda 28. oktober på Fornebu.

Enova har støttet samarbeidsprosjektet med fem millioner kroner. Hittil har prosjektet foregått på skrivebordet, men i neste fase er planen å pilotteste ideene Nkom, Telia, Telenor og Lyse/Ice har kommet fram til.

Den nye Nødnett-organisasjonen har hatt en observasjonsrolle i prosjektet. Hvilke krav det nye nødnettet vil stille i kontraktene, er ikke kjent. Det er likevel god grunn til å anta at det vil komme krav som innebærer lengre batteritid ved strømbrudd enn kravene i mobilnett i dag.

Dette ligger selvsagt i bakgrunnen når prosjektet undersøker Distribuert energilagringsløsning (DES). Dette er en løsning som både kan gi lengre reservestrøm på basestasjoner i mobilnettene og samtidig hjelpe til med å balansere strømnettet. Ulempen er at det også innebærer investeringer. Hvilke basestasjoner det er billigst å etablere slike løsninger på, er en del av prosjektet.

Batterier dukket opp

Løvdal peker på at alle nå vet at samfunnet ønsker enda mer robuste nettverk, og han kaller dette et læringsprosjekt for å skaffe kunnskap om mulighetene. Både teknikken, forretningsmulighetene og behovet for regulatoriske grep undersøkes i prosjektet.

Det første de gjorde var å etablere et tenkt antall basestasjoner som er mest egnet til utvidet batterikapasitet. Dette er steder der man ikke trenger å bygge nye hytter. Det viser seg – ikke overraskende – at det er steder der det er høy trafikk og gjerne mer enn én operatør på hvert sted.

Deretter ble disse basestasjonene brukt i to scenarioer. I det ene er utgangspunktet at netteierne selv frivillig investerer, fordi det er kommersielt lønnsomt. I det andre scenarioet ble det antatt at en utvidelse kunne komme som et krav fra myndighetene om økning av reservestrømkapasiteten. Slike krav vil kunne ha andre kriterier enn de nevnt over, og følgelig gi dyrere investeringer.

Nøyaktig hvor mange basestasjoner som finnes i Norge, er ukjent for Digi. Prosjektet oppgir heller ikke dette, men Telenor har rundt 8800. Vi antar at Telia har rundt 6600, og Ice’ siste tall er 4486. I og med at mange av disse er samlokalisert, er det vanskelig å vite hvor mange steder det er basestasjoner.

– Dette handler blant annet om å finne ut hvilken ende man bør begynne i, uten unødvendige kostnader. Om operatørene skal gjøre dette på alle basestasjoner, øker kostnadene, sier Løvdal.

Selge strøm?

– Vi har eksempelvis sett på konsekvensene av om kravet til reservestrøm økes fra 2–4 timer til 4–8 timer. Vi kan da tenke oss at hele eller deler av den økte kapasiteten tillates brukt til å selge inn i balansekraftmarkedet når risiko for strømbrudd og andre hendelser er lav – altså en form for datadrevet regulering.

– Finansiering var ikke en direkte del av prosjektet, men prosjektet gjorde flere analyser av økonomien, og vi har nå et bedre og mer felles kunnskapsgrunnlag. Gjort riktig kan eventuelle offentlige midler utløse private investeringer, gi mobiloperatørene nye inntjeningsmuligheter og samtidig resultere i mer robuste mobilnett, sier Løvdal.

– At det kan være ulike meninger om hvem som bør betale for hva, tenker vi er helt naturlig. En eventuell datadrevet regulering kan påvirke dette og blir derfor en naturlig del av videre arbeid i et pilotprosjekt.

Komplisert marked

Det vi her kaller balansemarkedet for kraft, er et nokså komplisert marked, der aktører med tilgjengelig reservestrøm på ulike måter selger kraft eller fjerner kraftbelastning fra nettet for å balansere forbruk og produksjon i strømnettet. Mobilnettets batterier er interessante blant annet fordi de allerede finnes der ute og kan «gå på jobb» når det er lav sannsynlighet for krise og utfall, som Løvdal kaller det.

I tillegg til å selge reservestrøm til Statnett og andre netteiere, er det en annen måte å bruke batterikapasitet på. Om batteriene ved en basestasjon lades med billig strøm og kjører fra batteriene når strømmen er dyr, vil operatørene hele tiden kunne levere mobildekning med lav strømpris.

Teleoperatøren Elisa har den siste tiden vist inntjeningsmulighetene i Finland som eksempel. Løvdal understreker at disse ikke direkte kan overføres til Norge. Hovedårsaken er at vannkraften i Norge gir gode muligheter for å justere produksjonen, slik at frekvensen holdes jevn. Derfor er balansemarkedet litt mindre lukrativt her enn i Finland.

For Nkom er det også et totalforsvarsperspektiv på arbeidet. Bedre tilgang til batteribackup øker sikkerheten for infrastrukturen. Læringen fra prosjektet er også overførbart til datasenterindustrien, sier Løvdal.

Løvdal oppsummerer hovedmålene med forprosjektet slik:

• bygge erfaring med samarbeid om innovasjon og bærekraftstiltak, uten at det begrenser konkurransen.
• øke kompetansen på tekniske løsninger for aktivering av fleksibilitet (batteriteknologi, styringssystemer).
• øke forståelsen for det regulatoriske og økonomiske handlingsrom.
• lære om inntektspotensialet som ligger i å kunne tilby fleksibilitetsreserver på de norske balansemarkedene, gjennom en desentralisert energilagringsløsning.