«Mobilnettet» som virker når de andre blåser vekk

Der mobildekningen til Telenor, Telia og Ice stopper, kan det likevel finnes et mobilnett, nemlig Sikringsradioen, et nett dels bygd på dugnad og der inntektene pløyes tilbake til nettet.

I serien om mobilnettene i Norge har vi beskrevet hvordan Telenor, Telia og Ice investerer milliarder hvert år i noen av verdens beste kommersielle mobilnett. Men det finsne andre mobilnett i landet. Både Tetra-nettet til Nødnett, jernbanens GSM-R-nett og Lyse-partnernes Lorawan (for IOT) bør være kjent for leserne av Digi Telekom (tidligere Inside Telecom).

Mindre kjent er sannsynligvis mobilnettet som Sikringsradioen har bygd ut i store deler av landet. At det er mindre kjent må vi jo gjøre noe med. Derfor møter vi daglig leder Tom Skjølingstad og teknisk sjef Sven-Otto Nyheim i lokalene deres på Grønland i Oslo.

Sikrere på jobb i skog og beitemark

Plasseringen i Landbrukets hus er ingen tilfeldighet. Opprinnelsen til Sikringsradioen finner vi i behovet for kommunikasjon skogbrukere og bønder hadde for 40 år siden. Det var ikke noe mobildekning å skryte om på den tida.

– I starten fikk du ikke bruke nettet om du ikke hadde en jordlapp eller en skogteig. I tillegg måtte folk søke om tilgang til nettet, forteller Skjølingstad.

Nå har det blitt enklere å få bruke Sikringsradio-nettet. I tillegg til primærnæringene er det også stadig flere fritidsbrukere som ønsker tilgang for å ha kommunikasjon i fjellet. Sikringsradioens eiere er Norges Skogeierforbund, Norges Bondelag, Norsk sau og geit og Norsk landbrukssamvirke.

Hva er så teknologien i dette talebaserte nettverket? Teknisk direktør Nyheim forklarer at det Sikringsradioen har, er frekvenstillatelser i det som heter VHF-båndet, mellom 138 og 143 MHz. Dette brukes til 19 kanaler som brukerne kan velge blant. Den lave frekvensen og plasseringen høyt i terrenget gir svært lang rekkevidde, mange mil, avhengig av hindringer som fjell.

Dugnadsinnsats siden 1983

Eierskapet til de 145 aktive basestasjonene i nettverket ligger i de lokale sikringsradiolagene. Det er også medlemmene i disse lagene som er aktive i både bygging og drift av basestasjonene.

– Sikringsradioen skiller seg fra vanlige VHF-baserte jaktradioer ved at kommunikasjonen går via basestasjoner, og ikke bare mellom håndsettene, forklarer Skjølingstad.

Basestasjonene gir økt funksjonalitet og dekning. Blant annet kan brukere som er i nød i skog eller i fjellet på sauesanking, trykke på en knapp om uhellet er ute. Håndsettet sender ei melding – sms – til 110-sentralen, inkludert posisjonen, dersom håndsettet har GPS. Operatøren på 110-sentralen får også opp informasjon om pårørende. Deretter settes det opp en talesamtale. Det er flere historier om folk som har fått hjelp og overlevd skader i områder uten mobildekning på grunn av Sikringsradioen.

Det er altså snakk om det vi kalte walkie-talkie i gamle dager. Alle i et område som har apparatet innstilt på samme kanaler/frekvenser, deltar eller lytter til den samme samtalen.

Høyt til fjells

Basestasjonene til Sikringsradioen står gjerne på høye fjelltopper og er ofte utstyrt med solceller, vindturbiner eller brenselceller, i tillegg til batterier. Det sikrer at de stort sett er tilgjengelige. Kommunikasjonen med 110-sentralen har hittil skjedd via 2G-nettet, men nå er de i ferd med å bytte til en boks som også støtter 4G. Årsaken er at mobiloperatørene planlegger å stenge 2G-nettene i 2025.

– Poenget for våre eiere er å ha dekning der de andre ikke har dekning. Vi kommer aldri til å ha dekningen til Nødnett eller Telenor, men dekning der det har vært mye sanking av dyr og hogst, sier Nyheim.

Under hendelser som stormen «Hans» og uværet som for to–tre år siden la store skoger flate under stormen i Numedal og Hallingdal, oppdaget nødetatene og kommunene at det foregikk samtaler i Sikringsradioen selv om både strøm og andre telenett var borte. Det ga dem oppmerksomhet i mange kommuner. Skjølingstad forteller at en rekke kommuner har tatt inn Sikringsradioen som en del av sin beredskap de siste årene.

Ønsker mer robuste vindturbiner

Til brenselcellene bruker Sikringsradioen metanol. Utslippet fra prosessen er vann, noe som ikke er helt enkelt å håndtere når det er minusgrader. Og det er i vintermånedene, når solcellene ikke gir nok energi, at brenselcellene er viktigst. Derfor ser de seg nå om etter mer robuste vindturbiner som varer lenger enn dagens fire–fem år. Målet er å ha minst mulig behov for vedlikehold.

Teknisk sjef Nyheim forteller at de store produsentene av håndsett har skrevet programvare – firmware – som gjør at de kan brukes i Sikringsradioens nettverk. Det er han ganske stolt av, det er tross alt ikke mer enn 17.000 til 18.000 brukere. En tradisjonell bruk av radioene er at ett håndsett har blitt stående hjemme, mens skogsarbeideren eller sauesankeren har tatt med et annet.

De to berømmer den frivillige innsatsen til sikringsradiolagene, som i tillegg til å bygge og drifte basestasjonene også bruker sin lokalkunnskap til å fortelle hvor installasjonene bør settes opp.