Nkom: 17 prosent vil ikke ha gigabit-kabel i huset

Nkom har spurt 713 personer som ifølge deres statistikk ikke hadde gigabit bredbånd i huset. Målet er å få mer kunnskap om hvorfor folk ikke abonnerer på mer data når de kan. Som det vil vise seg, er for øvrig ikke statistikken god nok.

– Vi skal jo vinne verdensmesterskapet i digitalisering innen 2030, åpnet Espen Slette i Nasjonal kommunikasjonsmyndighet et foredrag under Nkom Agenda i Oslo tirsdag 15. oktober.

Verdensmesterskapet var en direkte henvisning til digitaliseringsminister Karianne Tungs uttalelser i forbindelse med lansering av digitaliseringsstrategien den 26. september i Trondheim.

Espen Slette viste til at 95,8 prosent av husstander i Norge har tilgang til gigabit-hastighet.

Viktig med gode tall

Og her dukket feilen i tallmaterialet opp. Hele 30 prosent av de 713 hadde nemlig allerede gigabithastighet i veggen, og brukte det. Slette konstaterte at tallene altså er litt gamle. Den første lærdommen fra undersøkelsen er altså at tallene som myndigheten benytter når de analyserer bransjen, ikke er gode nok.

– Vi trenger gode tall. Det er viktig å vite hvor vi skal sette inn tiltak, sa Slette.

Han kunne fortelle at seks av ti spurte ikke vet eller ikke bryr seg om hvilken internetthastighet de har.

– Typisk for disse husstandene er at den yngste er over 60 år. De brukte heller ikke internett særlig mye og så ikke behov for bedre ytelse enn det de hadde.

Bevisst valgt vekk gigahastighet

Noe mer overraskende for Nkom var det at av de som kan koble seg til gigabit-hastighet, visste 90 prosent om at de hadde denne muligheten.

– De hadde tatt et bevisst valg om ikke å koble seg til internett med høy hastighet, forklarte Slette, som ikke la skjul på at dette var noe overraskende. Han hadde egentlig trodd at mange ikke hadde et bevisst forhold til hva de hadde av tilbud om internetthastighet.

Undersøkelsen, som ikke er presentert i sin helhet foreløpig, viste også at kostnadene ikke så ut til å spille særlig stor rolle. Slette forteller at det ser ut til at internett sees på som en grunnleggende tjeneste. Hele undersøkelsen vil bli presentert seinere i år.

Ikke helt overraskende kunne han fortelle at de 4,2 prosentene – rundt 100.000 husstander – som ikke har tilgang til internett, befinner seg i eneboliger i spredt befolkede områder. I slike områder var så mye som 23 prosent av husstandene uten mulighet for å få gigabit-bredbånd. Sånn sett kunne han konstatere at manglende tilgang til internett ikke alltid er selvvalgt.

Velferdsteknologi

– Blant ting vi har lært fra spørrerunden er at raskt internett til alle ikke er tilstrekkelig for å sørge for digital inkludering. Vi lurer også på om velferdsteknologi selges godt nok inn til den eldre delen av befolkningen. Det virker som at det ikke skapes forståelse for at teknologi kan bidra til at folk kan bo lenger hjemme.

Espen Slette innledet en del av konferansen Nkom Agenda som tok for seg digital ekskludering. Etter han fortalte teknologidirektør Heidrun Reisæter i Nav om hvem som sliter med de digitale måtene å kommunisere med etaten på.

25 prosent av arbeidssøkerne er digitalt ekskludert, kunne hun fortelle.

– Det er lett å tenke seg at dette handler om manglende teknisk kompetanse, men vi vet at det er 48 prosent innvandrere blant de arbeidssøkende. Mange av disse har språkutfordringer. Det er også god grunn til å anta at andelen med lese- og skrivevansker er høyere blant de som henvender seg til Nav enn i befolkningen generelt, sa Reisæter.

Også unge sliter digitalt

Hun pekte også på at unge i dag ikke er så digitale som vi kanskje liker å tro.

– Snapchat er ikke det samme som å være god på PC. Møtet med Nav kan oppleves vanskelig. Ofte er du bare innom en gang og det kan være vanskelig å forstå løsningene uten støtte, sa hun.

Og de som jobber med å støtte de som henvender seg til Nav forteller at det ofte er grunnleggende internett-ferdigheter de må bidra med, som hva det betyr å laste opp et dokument.

Hun fortalte også at behovet for et klart språk er noe de jobber mye med. Utfordringen er at de har et omfattende lovverk som styrer det de jobber med. Likevel forsøker de å finne en balanse mellom juridisk korrekt framstilling og enkelt språk.