Drømmen ble først uttrykt av den utrettelige afro-amerikanske borgerrettsforkjemperen William Edward Burghardt (W. E. B.) Du Bois, (1868 til 1963), kjent blant annet for å ha grunnlagt NAACP (National Association for the Advancement of Colored People).
Hovedpersonene som endelig har realisert den, i form av en dobbel CD-ROM, er Harvard-professorene Henry Louis Gates Jr. (ingen slektning av Bill) og Kwame Anthony Appiah. Bidragsyterne har alle imponerende titler og kvalifikasjoner. Redaksjonsrådet var ledet av den nigerianske forfatteren og Nobel-prisvinneren Wole Soyinka. Den amerikanske skuespilleren og forfatteren Maya Angelou har også spilt en framtredende rolle. Videoen der hun deklamerer sitt eget dikt "And Still I Rise" er blant utallige fine øyeblikk oppslagsverket kan tilby.
De nyanserbare søkemulighetene i en CD-ROM setter helt andre krav til artikkelstrukturen enn i et oppslagsverk på papir. Det viktige er at informasjonen du er på jakt etter, finnes, ikke at den er organisert på en bestemt måte. Jeg har en forkjærlighet for den senegalesiske antropologen Cheikh Anta Diop som studerte inngående likhetene mellom gammelegyptisk kultur og språk og sedvane i Vest-Afrika, og utfordret vestlige kollegers kulturbestemte fordommer om at gammelegypterne selvfølgelig måtte være hvite. Han har ingen egen artikkel, men er likevel nevnt og gjennomgått en rekke steder.
Det finnes videoer, bilder, kart, lydopptak og tilleggsartikler klippet fra aviser og tidsskrifter, og det er ingen sak å få tida til å gå samtidig som du lærer mye nytt om både Afrika og den afrikanske diasporaen i både Nord- og Sør-Amerika. Det er for eksempel en grundig artikkel om de etiopiske jødene (i dag kjent som Beta Israel), som levde helt isolert fra omverdenen i over 2000 år før de for noen tiår siden endelig fikk gjenopprettet kontakten med sine trosfeller.
Encarta Africana er sterkt preget av kvinnebevissthet. Artikler om kultur og litteratur trekker stadig fram kvinners innsats, ikke bare fra nyere tid, men også to hundre år tilbake.
Det er likevel rom for bedring. Jeg mener neste utgave må rette på fire typer svakheter:
For det første er det for stor vekt på det akademiske og det intellektuelle, mens vanlige folks levekår og helter ikke kommer godt nok fram. Et eksempel på dette er behandlingen av Mau Mau-opprøret i Kenya på 1950-tallet.
Hovedartikkelen nevner ikke opprørets kanskje største leder, geriljageneralen Dedan Kimathi. Kimathis navn står bare én gang, i biografien til forfatteren Ngugi wa Thiongo der det fortelles at denne i 1974 skrev skuespillet The Trial of Dedan Kimathi. Hvorfor den opposisjonelle Ngugi skrev dette skuespillet, og hvem Kimathi var, står ikke. Det er som om man i et oppslagsverk om Norge bare skulle nevne Egil Olsen i forbindelse med VM-boka til Kjetil Bjørnstad og Ole Paus, uten å presisere Olsens rolle som landslagstrener.
For det andre er illustrasjonsmaterialet for lite gjennomtenkt. Flere artikler går detaljert gjennom det fascinerende og egenartede alfabetet på 251 tegn som brukes til skriftlig formidling av språk som ge'ez, amharisk, tigré og tigrinya. Men ikke ett sted er det gjengitt en eneste skriftprøve! Artikkelen om de imponerende monolittiske kirkene i Lalibela, elleve stykker bokstavelig talt gravet ut av fjellsiden, er altfor beskjedent illustrert til å formidle storheten i det 40.000 etiopiske arbeidere fikk til på 1200-tallet.
For det tredje er virkemidler som oversikt over relaterte artikler i selve verket, forslag til videre lesning og relevante Internett-adresser, nærmest med bare for syns skyld. Kun 536 nettadresser finnes i verket, mange av dem er ambassader eller varianter av samme domene. Forslag til videre lesning inneholder ikke en gang lister over verkene til skjønnlitterære forfattere. Slår du opp på Sembène Ousmane får du vite at han var med på den store jernbanestreiken i fransk vestafrika i 1947. Men den sentrale romanen Les Bouts de bois de Dieu (engelsk oversettelse: God's Bits of Wood) som han skrev i 1960 om denne erfaringen, nevnes ikke i biografien. Artikkelen der boka nevnes uten at det står hva den handler om, Literature, French Language, in Africa, er ikke oppført som relatert artikkel til biografien.
For det fjerde er flere artikler sjuskete redigert. Artikkelen om Pan Africanist Congress beskriver feilaktig denne nasjonalistiske sørafrikanske bevegelsen (kjent blant annet som organisator av den berømte demonstrasjonen i Sharpeville i 1960) som rasistisk. Blant andre stavefeil skrives en av de sentrale lederne vekselvis Leballo (korrekt) og Labello. I artikkelen om Eritreas historie blir EPLFs forbud fra 1978 mot barnebryllup sløvt gjentatt med et par setningers mellomrom.
_logo.svg.png){kind=logo}
Programvaremessig fungerer alt greit, bortsett fra at knappen for å navigere bakover gjennom ting man allerede har vært innom, ofte stanser helt opp.
