Det viser seg gang på gang at departementer, offentlige etater og andre lekker nyheter i papirmedier i opptil flere dager før nettaviser får vite noe. Internett må pent vente.
Rett som det er får nettavisene pressemeldinger om saker som allerede er gamle. Stikk i strid med egenskapene kanalen innbyr til.
For å ta et tilfeldig eksempel: I dag skjedde det igjen, denne gangen fra Fornyingsdepartmentet. Nyheten de ville formidle stod på allerede på trykk i papiravisa, trykket på døde trær i løpet av natten.
Først litt over klokken 7 den påfølgende morgenen mottar landets nettredaksjoner den samme pressemeldingen. Stoff som landets papirjournalister fikk dagen før. Kanskje enda tidligere.
Nettjournalister opplever også departementer som knapt gidder å svare på henvendelser. Særlig demokratisk er det ikke.
Det deles opp i et A-lag og et B-lag. Internett er taperen.
Det er slett ingen uvanlig praksis, dette. Forresten gjelder det ikke bare myndighetene heller. Også i næringslivet holder man på med dette dobbeltspillet.
Jeg husker med gru hvordan en mobilprodusent innkalte en samlet teknologipresse til pressekonferanse for noen måneder siden. På vei ut til Fornebu kunne journalistene lese en produkttest utført av papir-VG om produktet som skulle lanseres denne dagen. Avisa hadde fått tre dagers forsprang. Terningkast 2. La oss trille en ener for strategien.
Selv har jeg drevet det jeg liker å kalle voksenopplæring når slikt skjer. Det gjelder å si ifra når nettmedier underprioriteres. Men nå er det på tide å gå ut litt bredere.
For mange virksomhetsledere og politikere oppfattes det fortsatt som langt gjevere å bli omtalt i tradisjonelle medier. Forstå det den som kan. Er det fordi det er så stas å vifte med oppslagene sine over lunsjbordet, eller lever noen av landets kommunikatører fortsatt på 50-tallet?
Kanskje skyldes denne forskjellsbehandlingen en slags misforstått tanke om å redde de stakkars papiravisene? Veien om trykkeriet tar som kjent mye lenger tid enn et trykk på publiseringsknappen. Ved å gi forsprang til trege medier kan man iscenesette en slags illusjon om at alle stiller likt, men slik er det jo ikke.
Få vil innrømme at de lekker opplysninger til utvalgte medier, selv om alle vet at dette foregår. Merk deg hvor lekkasjene før fremleggelsen av statsbudsjettet havner. Tilfeldig?
Journalistikken er jo langt bedre på papir enn Internett, hevder de som ikke vet bedre. Som om mediet på magisk vis gjør noe med kvaliteten. Nei, godt innhold er godt uansett om det pakkes inn i cellulose, radiobølger eller HTML-tagger.
Det er nesten bare fordeler med internett som mediekanal. Det er mindre miljøskadelig, det åpner for skikkelige kildehenvisninger med lenker, det åpner for brukermedvirkning, stoffet er søkbart, innholdet kan rettes for feil etter publisering, ja slik kan man fortsette.
Nettet er også lynraskt, men mister noe av denne egenskapen når vår tids viktigste innovasjon bevisst saboteres, og vi holdes tilbake fra nyhetsfatet til fordel for hermetikken avisene selger.
At en og annen sak gis eksklusivt til en journalist eller publikasjon må man leve med. Verre er det når hele kommunikasjonsstrategier ser ut til å være gjennomsyret av holdninger om at nettmedier skal få vite sist.
Det er konkurransevridende, bidrar til å sementere holdninger om at papirjournalistikken er noe mer edelt og bedre enn annen journalistikk, og dessuten en fornærmelse mot folks foretrukne mediekanal.
Nettmedier må få stille likt på startstreken, selv om vi er yngre og har raskere bein enn haltende dinosaurer.
