«Internett vil aldri ha noen betydning for televerkenes markeds- eller konkurransesituasjon.»
Televerkets Forskningsinstitutt da de i 1996 skulle beskrive fremtiden for Telenor.
I en meget interessant analyse av det globale telemarkedet i The Economist (14. oktober) fremsettes følgende påstand: Telemarkedet er i stagnasjon. Det vokser ikke, og har ikke vokst siden 2000.
Telemarkedet som et null-sum-spill
Påstanden kan synes underlig i og med at vi stadig overstrømmes av nye tilbud og ny teknologi fra telemarkedet. Men artikkelens hovedbudskap er at dette ikke bidrar til å øke det totale telemarkedet, men til å øke konkurransen mellom aktørene. Telemarkedet er blitt et null-sum-spill hvor den enes gevinst er den andres tap.
Det er markedet og forbrukerne som tjener på dette: Nye produkter og funksjoner gir bedre og fremfor alt billigere tjenester til forbrukerne. For teleaktørene oppstår nye inntektsstrømmer som kompenserer for bortfall av inntekter fra gamle tjenester: Først og fremst er taletelefoni over faste linjer – som tidligere var en melkeku for teleoperatørene – i kraftig fall inntekstmessig. Andre kanaler overtar.
Dette betyr ikke at teleaktørene har sluttet å tjene penger, eller at priskonkurransen dem i mellom er ødeleggende. Tvert om – nye tjenester kan produseres langt billigere enn de tjenestene som de erstatter. Markedskampen går på å tilpasse seg den teknologiske utviklingen raskest mulig.
Fra tilbudsdrevet til etterspørselsdrevet marked
Telemarkedet går samtidig fra å være tilbudsdrevet (fra tidenes morgen er det teknologene og teknologien som har styrt markedsutviklingen), til å bli etterspørselsdrevet (kundene avviser mye av de teknologiske tilbud som blir produsert). Samtidig er det oppstått en klar interessemotsetning mellom tilbyderne og markedet: Teleoperatørene vil «bundle» tjenester sammen (for eksempel i form av «triple play»), mens kundene vil plukke ulike tjenester fra ulike leverandører.
I tillegg kommer nye aktører inn på arenaen: Selv om IP-telefoni en stund var en kjent trussel mot den tradisjonelle taletelefonien, var det først med Skypes enkle IP-telefoni, at konkurransen for alvor satte inn. Selv om film og video gjennom telenettet (såkalt IPTV) lenge har vært mulig, er det først når YouTube kan tilby det gjennom Internett at konkurransen skjerpes.
Hvordan vil konkurransen utvikle seg videre?
Taletelefoni over Internett er nå en realitet: Teleoperatørene kan ikke gjøre annet enn å tilby det samme som nye aktører tilbyr. Men IP-telefoni reduserer ikke bare inntektene for teleoperatørene, det reduserer også kundens avhengighetsforhold til sin teleoperatør. All den stund du kan koble deg opp til ditt IP-telefonnummer hvor som helst i verden, kan du selv bestemme hvilken teleoperatør du vil bruke, og hvilken leverandør av tjenesten du vil ha. Teknologien gjør at kunden blir mer uavhengig av tjenestetilbyderne.
IP-telefoni var først og fremst noe for forbrukerne. I økende utstrekning brukes imidlertid IP-telefoni også i bedriftene. Det innebærer at tele- og det lokale datanettet smelter sammen. Tradisjonelle teleoperatører får derfor i stadig større utstrekning nye konkurrenter. Salget av tradisjonelle sentralbord er synkende, mens salget av IP-basert utstyr er økende. To tredeler av amerikanske bedrifter vil i 2010 ha slikt utstyr i stedet for tradisjonelle sentralbord, ifølge Economist.
Teleoperatører har i flere år satset på mobiltelefoni som ny tjeneste og inntektskilde. Utbredelsen av mobiltelefonen har da også vært eksepsjonell. I Norge er det flere mobiltelefoner enn faste telefoner. Men til tross for SMS, MMS og andre tjenester: Det er tale som er mobiloperatørenes største inntektskilde i dag. Siden tellerskrittprisen på mobiltelefoner – det er dyrere å ringe i mobiltelefonen enn over fasttelefonen – er mobiloperatørene i enda større grad utsatt for den effekt IP-telefoni kan ha. Nå er det ennå lenge før vi har IP-telefoni i mobiltelefonen, men når den dagen kommer, vil mobiloperatørene også måtte se seg etter andre inntekstskilder enn taletelefoni slik som fasttelefoni-operatøren har måttet.
«Triple play», troen på at kunden for enkelhets skyld, vil velge en leverandør som tilbyr alt: taletelefoni, bredbånd og tv, har vist seg som en mislykket strategi. Den har fungert som strategi for kabel-tv-operatørene, men ikke for teleoperatørene. Ved å tilby taletelefoni og Internett-tilgang konkurrerer kabel-tv-selskapene med andre kabel-tv-operatører, ikke med teleoperatørene. Men det er et spørsmål om ikke begge nå møter en ny konkurrent: Filmer fra Internett levert av YouTube (eller det mangfold av andre tilsvarende selskaper som har dukket opp i det siste).
Etter å ha lest artikkelen, tenker jeg 10 år tilbake i tid – jeg gjentar10 år. Da fikk jeg et oppdrag fra Televerkets Forskningsinstitutt om å lage tre scenarioer for Telenor for å beskrive hvordan markedet og konkurransesituasjonen ville bli etter dereguleringen i 1998. Jeg fikk klare føringer for oppgaven: « Ikke ta hensyn til Internett. Internett vil aldri ha noen betydning for televerkenes markeds- eller konkurransesituasjon.»
Den andre føringen jeg fikk var denne: « Ikke tro at kabel-tv-operatører noen gang vil kunne tilby telefonitjenester. Det vil kreve enorme investeringer for dem i svitsjeutstyr. For ikke å snakke om investeringer i kompetanse. For vet kabel-tv-operatørene hva svitsjing egentlig er? »
Hva er konklusjonen?
Telemarkedet har de siste 10 årene gått gjennom store endringer. Spådommer om hvordan utviklingen ville bli, fremsatt for 10 år siden, ja for bare tre år, siden har ikke slått til. Hva man trodde om utviklingen for bare kort tid siden, kan en i dag harselere over. I tillegg er en rekke investeringer som et samlet telemarked virkelig trodde på, ikke blitt den suksessen som de trodde, som for eksempel 3G.
I tillegg kommer altså det poenget som artikkelen i Economist peker på: markedet har utviklet seg til å bli et null-sum-spill. Det øker ikke, nye produkter fungerer bare som kannibalisme overfor etablerte produkter. Samtidig er markedet klart dreid i retning etterspørselsdrevet fremfor tilbudsdrevet.
Med det som bakgrunn kan en reflektere over den hjemlige debatten om «aktivt statlig eierskap».
Staten eier 54 prosent av aksjene i Telenor, men har ingen innflytelse over viktige strategiske beslutninger så som å selge satellitt-virksomheten for å nevne ett av dagens temaer.
Skal staten utøve «aktivt eierskap» i en teknologibedrift som Telenor, må staten besitte driftsmessig og strategisk kompetanse. Og det er en type kompetanse staten ikke har om et telemarked som er så uoversiktlig og dynamisk.
Og vil en slik type «aktivt eierskap» egentlig tjene Telenor? I tilfelle Telenor Satellite Services er det meningen at de nye eierne skal restrukturere selskapet. Det betyr som oftest at en betydelig del av hovedkontorfunksjonene blir værende igjen i landet, ifølge Hvem styrer Norge?, en nylig utkommet bok om eierskapskompetanse. Når Telenor i tillegg har foretatt strategiske vurderinger som viser at selskapets ressurser kan komme til bedre anvendelse dersom de investeres i andre virksomhetsområder, vil et salg av Telenor Satellite Services ha totalt sett større verdi for Telenor (og samfunnet) enn å beholde denne virksomheten på norske hender.
Telemarkedet er for viktig til at politikerne skal styre det gjennom eierskap i teleselskaper. De burde konsentrere seg om å regulere markedet: Der er det mye å hente.
Kilder:
The Economist 14.10.2006: «A Survey of telecoms convergence»
Erik W. Jacobsen og Leo A. Grünfeld: Hvem styrer Norge?, Universitetsforlaget 2006
