Vi har hørt om sjøkabler på nyhetene. Noen har blitt kuttet. Men hvorfor er de så viktige for oss?
– 95 prosent av den globale internettrafikken går gjennom kabler i sjøen. Så de er av stor verdi. Alt vi gjør på kontoret vårt, er takket være disse sjøkablene, for ellers kunne vi ikke bruke internett. Vi kunne ikke ha gjort jobben vår ordentlig, sier Alexander Lott.
Han er forsker ved Norsk senter for havrett ved UiT Norges arktiske universitet og ekspert på det juridiske innen sjøfart og hybrid krigføring.
Han forklarer at datakablene også går under de store havene og binder sammen kontinentene. De forbinder også øyer med hverandre og med fastland.
– Fra et datasikkerhetsperspektiv er Skandinavia som en øy å betrakte, sier Lott.
Man må nemlig transportere all internett-data til de skandinaviske landene via sjøkabler.
– Dette gjør Norge, Sverige, Finland og de baltiske statene svært sårbare for målrettede hybridkampanjer, advarer Lott.
Hybrid krigføring under vann
Undersjøiske kabler og rørledninger blir stadig mer verdifulle. Og i disse tider, der vi ser økt hybrid krigføring og stormakts-konkurranse både til lands og til vanns, har slike objekter blitt et lukrativt mål. Dette har vi sett i Østersjøen, hvor rørledninger og kabler gjentatte ganger har blitt skadet de siste fire årene, etter at Russland gikk til fullskalakrig mot Ukraina.
Slike sabotasjeangrep har også skjedd i farvann utenfor Norge, der de undersjøiske kablene som forbinder den norske fastlandskysten med Svalbard, ble skadet.
– Dette er bekymringsfullt fra et sivilt sikkerhetsperspektiv på Svalbard, men det er også bekymringsfullt fra et nasjonalt sikkerhetsperspektiv, fordi slike kabler overfører data både for sivil og militær bruk, sier Alexander Lott.
Kablene transporterer flere ulike ting vi mennesker trenger.
– Vi har datakablene som gir oss internett, og så har vi strømkabler som fører strøm fra én stat til en annen. La oss si fra Estland til Finland og Finland til Estland – det går begge veier, sier Lott.
Økt eksport av olje og gass
I tillegg transporteres norsk olje og gass i økende hastighet til det kontinentale Europa på grunn av ulike geopolitiske hendelser, som krigen i Ukraina og i Iran.
Dette betyr at de tusenvis av kilometer lange gassrørledningene som går fra Norge til Storbritannia og det kontinentale Europa, på mange måter er strategiske mål for enhver motstander i en hybrid krigføring.
– Så i utgangspunktet er alt vi trenger for at samfunnet vårt skal fungere, i disse kablene under havet?
– Ja! Og det er ikke bare data og energi. Det er også oss selv, vi går også under havet, fordi vi bruker tunneler, eller vi går over havet, vi bruker broer. Og akkurat som det er mulig å sabotere kabler og rørledninger, er det også mulig å angripe tunneler eller en bro og forårsake stor skade på en stat, sier Lott.
Han forteller at dette er noe vi så for et par år siden i tilfellet med brokollapsen i Baltimore, USA. Den forårsaket massiv skade og stengte en viktig havn i en periode. Han mener at vi i Europa må være oppmerksomme på disse farene.
Å forstyrre hele samfunnet
Så hvor forberedt er vi i Norge på å håndtere denne typen sabotasje?
Fordi Norge tydelig erkjenner at mye av landets rikdom er avhengig av sikkerheten til rørledninger, kabler og skipsfartsindustrien, har det blitt investert tungt i sikkerheten til undervanns- og annen kritisk maritim infrastruktur. Ut fra det perspektivet er Norge i en relativt god posisjon, mener Lott.
Men akkurat som Finland og de baltiske statene, grenser også Norge til Russland. Et land som utfordrer Europas verdier og sikkerhet direkte. Derfor er Norge fortsatt svært sårbart.
– Det vi har sett med de hybride krigføringsoperasjonene i Baltikum, er at sabotørene retter seg mot sivil infrastruktur på grunn av sårbarheter som finnes der, sier Lott.
Det gjelder enten det er flyplasser – for eksempel at man sender opp droner rundt flyplassene og forårsaker massive forstyrrelser i flyrutene – eller angrep mot rørledninger, kabler eller kommersielle skip.
– Ved å rette seg mot sivil infrastruktur kan man forstyrre hele samfunnet. Man kan forstyrre eksport eller import av energi eller data, og man kan også påvirke den generelle holdningen og trusselbildet i samfunnet, forklarer Lott.
I Lotts hjemland Estland opplever de stadig cyberangrep. Landet har utrolig nok hatt like mange cyberangrep som Ukraina de siste årene.
– Hvis du er en digital nasjon, som Estland eller Norge, gjør du deg selv mer sårbar for hybridangrep. Enten det kommer i cyberdomenet eller det maritime domenet, er dette noe vi må være oppmerksomme på. Våre sivilsamfunn er ganske enkle mål for enhver hybrid aggressor som ønsker å utnytte sårbarhetene som fins i enhver innovativ og storskala sivil infrastruktur, sier han.
Hvordan være forberedt?
– Jeg tror et spørsmål er hvordan vi kan ta gode valg fra et ingeniør-perspektiv, finne bedre designløsninger og bedre sikkerhetsløsninger for infrastrukturen. Men vi må også være oppmerksomme på sårbarhetene som utnyttes av hybride motstandere når de utfører sabotasjeaksjoner mot vår maritime infrastruktur, mener Lott.
Det finnes nemlig også juridiske sårbarheter.
– Da Havrettskonvensjonen ble utarbeidet på 1970-tallet og vedtatt i 1982, forutså de ikke den store betydningen sjøkabler ville ha om et halvt århundre – hvordan hele samfunnet vårt ville bli totalt avhengige av disse kablene. Derfor er det veldig viktig å diskutere de ulike mulighetene for hvordan vi kan overvinne de juridiske begrensningene ved å tolke konvensjonen på en mer dynamisk måte, sier havrettsforskeren.
Akkurat nå foregår det rettsforfølgelse blant annet av kapteinen på et kinesisk lasteskip som «tilfeldigvis» skadet en gassrørledning i Østersjøen med ankeret sitt og kuttet undersjøiske datakabler som forbinder Sverige, Finland og Estland. Kina startet rettslig forfølgelse mot skipets kaptein, etter å ha vært svært motvillige til det i et par år nå. Det samme skjer med et annet skip i Finland.
– Så vi ser at det juridiske rammeverket kan tilpasses dette nye trusselbildet, men hva som blir utfallet av denne og andre rettsforfølgelser, vet vi ennå ikke, sier Lott.
Benektelse av handlinger
I den maritime sfæren er det også vanskeligere å finne ut hvem det er som står bak ting som skjer til havs. Det er nettopp dette som karakteriserer hybrid krigføring eller hybride trusler generelt:
– Hybridaktøren ønsker å opprettholde en plausibel benektelse av sine handlinger. Og hvis du lykkes med å opprettholde dette, kan du som stat ikke holdes ordentlig ansvarlig. Fordi det i det maritime domenet er så mye vanskeligere å bevise at en person eller stat har begått en eller annen form for forseelse, forklarer Lott.
Det er det samme i cyberdomenet. Da er det også lettere å bestille et kriminelt oppdrag uten av man vet hvem som står bak.
– Men i tillegg til dette, må vi selvfølgelig snakke om den russiske skyggeflåten, om de statsløse fartøyene, vi må snakke om havnesikkerhet og om cybersikkerhet. Alle disse truslene satt sammen gir et større trusselbilde. Trusselbildet har blitt veldig flerdimensjonalt på mange måter. Og alt henger sammen, sier forskeren.
Artikkelen ble først publisert på UiT.no
Nesten halvparten av internettkablene til Estland ble ødelagt i romjulen
