Avkobling for frustrerte hverdagsbilister

Ras forbi korken - på fortauet. Knus forbudsskiltene mens fotgjengere skvetter til alle kanter og politisirenene hyler mot deg. Kast ikke bort tida på røde lys. Stopp ikke når du kræsjer. Bare kjør.

Microsofts nyeste bilspill, Midtown Madness, er enda et utsalg av nittitallshumor som 68-generasjonen har så vanskelig for å forstå. Her dreier det seg om gaterace i snevreste forstand. Du har seks konkurrenter, og dere skal passere ti sjekkpunkter i Chicago sentrum. Den som gjør det på kortest tid, vinner. Spillet opphever alt du har lært om regler og hensyn i trafikken. Alt er tillatt, også det lovlige.

Trafikken er til tider tett, og det er mange lyskryss. Andre hindre er kanalbroer som heises rett foran nesa på deg og politibiler som prøver å sperre deg inne. Mottoet er det samme som for studentopprøret i Paris i mai 1968: "Til helvete heller!" Men mens stemningen den gang var "vi på grasrota kan gjøre som vi vil", er holdningen her helt ego: "Jeg bak rattet kan gjøre som jeg vil".

Motivet for å spille Midtown Madness er med andre ord ikke bare å komme først i mål. Det er å leve seg inn i amerikanske bygater, og utforske ukjente sider ved seg selv. Hvordan er det egentlig å kjøre mot rødt lys mot enveiskjøringen, mot kjøreretningen på the freeway? Hvordan føles det, når politibilen tverrstopper rett foran deg, å ta en skrens, slå ham unna med bakskjermen, og mose gatepurken mot neste lyktestolpe?

Konkurrent nummer én er allerede i mål, jeg ligger på tredje plass, foran meg står biler i tre kjørebaner på rødt, trafikken mot er tett som f-, og snarveien over fortauet er sperret av en tulling bak en tomattralle. Til helvete heller. Det er tullingens skyld.

En annen måte å nyte simuleringen på, hadde vært å prøve å kjøre normalt gjennom Chicago. Spillet gir tilgang til ganske mye av byen, og det skulle vært herlig å gli sakte langs kanten av Lake Michigan i strålende vårvær. Dessverre er grafikken så stereotyp at noe slikt stiller uforholdsmessige krav til fantasien: Til slike dagdrømmer er andre hjelpemidler langt bedre, for eksempel Baedecker og en kald Bud.

Utvalget av biler er interessant. Nybegynneren får tilgang til en ny VW Beetle, en ny Mustang og en Ford pickup. Hvis du plasserer deg blant de tre beste i noen løp, utvides valgmulighetene, og du kan leke med alt fra en ekte Mustang (altså 1967 modell) til en to etasjes bybuss.

Jovisst er det moro, og det er klart bedre for alle parter at du kjører bort frustrasjonene bak skjermen enn ved en ordentlig gasspedal i sann rushtid. Men hva sier det om de mørkere sidene hos oss selv? Og hvordan påvirker slike spill vår evne til å skille mellom fiksjon og virkelighet?

Spør sekstiåtteren som foretrekker en blodig thriller i en lun lenestol, gjerne om folk som dreper etter å ha forlest seg på syttitallets Svarte Serie. Humoren er annerledes, men menneskets hjerter forandrer seg ikke.

Til toppen